Ordskiftet om hvordan skatt og øvrig økonomisk politikk påvirker investeringer, bør handle mer om lønnsomhet enn egenkapital.
Vi er på tampen av en runde med tvilsom krisestøtte til bedriftseiere grunnet koronapandemien. Og vi er midt i en valgkamp der synet på formuesskatt, enten direkte eller i form av arveavgift, er hovedskillet mellom de største partiene.
I ordskiftet snakkes det hyppig om hvordan og hvorvidt skatt (og korona) tapper eiere for midler og dermed svekker investering i arbeidsplasser. Men denne typen effekter er neppe de viktigste.
De store effektene av skatt og kriser oppstår når de endrer hva slags investeringer som er lønnsomme.
Formueskatten er ikke et problem for lakseoppdretten i Norge
Ta lakseoppdrett som eksempel. Dette er en attraktiv næring i Norge fordi det finnes egnede fjorder samt god teknologi og dyktig arbeidskraft til å utnytte mulighetene. Dersom høyt forbruk eller skattetrykk tapper dagens eiere for penger, vil anleggene trolig drives videre i fremtiden likevel. Grunnen er at fjordene, teknologien og arbeidskraften fortsatt er tilgjengelig, uavhengig av hvor mye penger eierne har. Hvis dagens eiere er blakke, vil andre investorer gjerne kjøpe seg inn eller ta over driften såfremt den er lønnsom.
Det virker derfor usannsynlig at formuesskatt er et vesentlig problem for lakseoppdrett i Norge.
Men formueskatten påvirker investeringer i lakseoppdrett
Men dette betyr ikke at formuesskatt er uvesentlig for investeringer. Den direkte effekten av formuesskatt er at det blir mindre lønnsomt å spare. Investerer du 100 kroner i lakseaksjer for å spare til en mulig luksusferie om fem år, må du betale 85 øre mer i skatt hvert år frem til ferien. Bruker du de samme 100 kronene på en enkel ferie i dag, slipper du skatt. Derfor gjør formuesskatt det mindre attraktivt å investere.
I tillegg: Formuesskatt kombinert med pussige verdsettelsesregler påvirker folks sparesammensetning. Arver du en million i dag, kan du kjøpe aksjer i lakseoppdrett eller du kan kjøpe hytte. Velger du hytte og låner litt ekstra til kjøpet, slipper du formuesskatt på arven. Det ville være rart om dette ikke påvirker folks investeringsbeslutninger.
Det er derfor trolig at formuesskatt først og fremst påvirker økonomien ved å endre hvor mye og hva slags sparing som er lønnsom. Effekter via eieres egenkapital eksisterer nok, særlig for de eierne som ikke har tilgang til kapitalmarkeder, men disse effektene er mindre åpenbare enn direkte effekter via lønnsomhet.
Grunnrenteskatt
Grunnrenteskatt er også blitt kontroversielt. Karen Helene Ulltveit-Moe og et utvalg økonomer leverte for halvannet år siden en offentlig utredning om skatt på havbruk. Konklusjonen var en sterk oppfordring om å innføre skatt på grunnrenter innen næringen.
Tanken bak grunnrenteskatt er ikke at eierne tåler denne skatten fordi de er så rike at de kan investere det som trengs i havbruk uansett. Dette handler ikke om egenkapital.
Begrunnelsen er snarere at næringer som krever knappe naturressurser er så lønnsomme at en skattlegging ikke svekker investeringsviljen i dem. Om avkastningen faller fra 30 til 15 prosent, vil det fortsatt stå en kø av investorer klare til å gå inn i næringen.
Det siste er muligens opplagt i dag, men argumentet er likevel mangelfullt. Hvis man i forkant, idet investeringsbeslutningen treffes, ikke vet hvor lønnsomt havbruk skal bli, spiller skatten i et optimistisk scenario med superprofitt inn. Lønnsomheten i dette scenarioet vil jo veies mot tapene i de pessimistiske scenarioene.
Ingen investerer i prosjekter der eventuelle tap må bæres selv mens overskudd tas inn av staten.
I en høringsuttalelse til havbruksutvalgets utredning utbroderte jeg og mine kolleger Espen Moen og Espen Henriksen dette poenget fordi vi syntes det var for lite vektlagt i selve utredningen. Det er etter vårt skjønn rett å skattlegge grunnrenter som oppstår når en naturlig knapp ressurs som norske fjorder utnyttes. Men skattenivået må ta høyde for at investorer som tar risiko skal ha en kompensasjon. Hvis ikke svekkes investeringsviljen i fremtidens usikre prosjekter.
Løsningen er ikke null grunnrenteskatt, men å sikre fradragsberettigelse for investeringsutgifter før skatt beregnes og skjerme en tilstrekkelig høy del av profitten fra beskatning. Hvor mye som bør skjermes avhenger av hvor kostbart det er for investorer å bære risiko.
Hvordan gjøre risikotagning mer lønnsom?
Slike betraktninger er relevante for andre økonomiske spørsmål enn skatt alene. For eksempel er et spenstig argument i debatten om statlig eierskap at staten må investere i grønn teknologi fordi private aktører mangler risikovilje. Hvis man virkelig mener at privat risikovilje er for lav, bør man kanskje spørre seg hvordan skattesystemet kan forbedres for å gjøre risikotagning mer lønnsomt.
Å fjerne forskjellene i skatt på eiendom og aksjer er et sted å begynne. For grønne investeringer vil tredobling av CO2-avgifter være effektivt. Faglig forankret grunnrentebeskatning må være viktig for investeringer i havbruk.
Debatten om skatt på formuer og grunnrenter bør generelt handle mer om hvordan de påvirker forventet lønnsomhet på det tidspunkt investeringsbeslutninger treffes. Her finnes det solide argumenter – for både høy skatt og lav skatt.