Kun halvannet år etter at ny sentralbanklov trådte i kraft har Finansdepartementets politiske ledelse satt lokaliseringen av Oljefondets forvaltning i spill. Innfallet kan svekke institusjoner som til nå har gagnet nordmenn flest.

Politisk ledelse i Finansdepartementet synes å ønske en omkamp om den operasjonelle forvaltningen av SPU – Oljefondet – bør ligge i Norges Bank eller ikke. Det fremstår som et unødvendig, uansvarlig og potensielt skadelig innfall. Det svekker to viktige offentlige institusjoner og kan lede til dårligere forvaltning og lavere risikojustert avkastning på fondet.

Nyoppnevnt utvalg

Fredag 3. september ble det offentliggjort at regjeringen har oppnevnt et utvalg under ledelse av Nupi-direktør Ulf Sverdrup. Utvalget var opprinnelig ment å vurdere hvordan og i hvilken grad utviklingstrekk internasjonalt og i finansmarkedene kan påvirke avkastning og risiko.

På tampen hektet politisk ledelse i Finansdepartementet på spørsmålet om plasseringen av fondet til utvalgets mandat.

Det er ingen åpenbar sammenheng mellom internasjonale utviklingstrekk og spørsmålet om plasseringen av forvaltningen av Oljefondet. Dette gjenspeiles i sammensetningen av utvalget. Kompetansen synes å reflektere det spørsmålet som utvalget opprinnelig var tiltenkt å utrede.

Dette står i skarp kontrast til Gjedrem-utvalget som sist vurderte styringsstrukturen til Norges Bank. Det utvalget inkluderte noe av den ypperste kompetansen i landet på organisering av offentlig virksomhet.

Etter bred høring av Gjedrem-utvalgets rapport og grundige vurderinger besluttet regjeringen i oktober 2018 at forvaltningen av Oljefondet fortsatt skulle ligge i Norges Bank. Stortinget vedtok så dette som del av ny sentralbanklov i juni 2019. Den trådte i kraft i januar 2020.

Hvorfor omkamp?

Hvorfor ta en omkamp om plasseringen av Oljefondet allerede nå, halvannet år etter at den nye sentralbankloven trådte i kraft?

For oss fremstår dette som et klart brudd med god norsk praksis for institusjonsbygging.

Det vi er vant til å se i Norge, er møysommelige prosesser med grundige utredninger fra kvalifiserte fagfolk, etterfulgt av brede forlik blant de politiske beslutningstagerne. Slik unngår man at organiseringen av nøkkelinstitusjoner, slik som forvaltningen av Oljefondet, blir gjenstand for et politisk spill hvor svingninger i politisk oppslutning gir utslag i skiftende institusjonelle konstruksjoner.

Hvorfor ta en omkamp om plasseringen av Oljefondet allerede nå, halvannet år etter at den nye sentralbankloven trådte i kraft?

Innen fagfeltet politisk økonomi finnes bred forskning om hvor viktige solide institusjoner er for nasjoners velstand. Særlig relevant for Norge er forskningen på land med rike naturressurser. I denne litteraturen omtales dårlige institusjoner som en svøpe. I verste fall kan dårlige institusjoner føre til at tilgang på naturressurser svekker nasjoners velstand.

En solskinnshistorie

Norges håndtering av oljeformuen er godt kjent for alle som forsker på dette feltet. I kontrast til land med svakere institusjoner har naturressursene ikke svekket oss. Vi er i stedet kjent for å ha klart å utvikle økonomien noenlunde fornuftig samtidig som vi har hatt tilgang til oljerikdom.

Økonomer fra hele verden reflekterer stadig over hvorfor tilgangen til naturressurser ikke har ført til massiv tilkarring fra enkeltgrupper og små eliter i det norske samfunnet, men isteden har gitt finansiell verdiskaping til glede for nordmenn flest.

Fondskonstruksjonen og investeringsstrategien er sentrale i denne solskinnshistorien.

Kjernen i suksessen til den norske kapitalforvaltningsmodellen har vært en systematisk, faktabasert tilnærming til kapitalforvaltning. Internasjonale eksperter har festet seg ved ytre kjennetegn som systematiske strategier, lave kostnader, marginal allokering til unoterte aktiva, lav tilfeldig og operasjonell risiko, og vektlegging av å være sosialt ansvarlige.

Alt dette reflekterer forskjellige dimensjoner av den grundige tilnærmingen som tradisjonelt kjennetegner det norske embetsverket: Streben etter det felles beste, respekt for data og faglige argumenter, årvåkenhet for snevre gruppers forsøk på tilkarring.

Den finansielle verdiskapingen fra fondskonstruksjonen kommer hovedsakelig fra samspillet mellom fondsforvaltningen og den øvrige økonomiske politikken. Suksessformelen for fondsforvaltningen i isolasjon har vært en indeksnær forvaltning. Da dyktige økonomer i sentralbanksjefens stab foreslo å etablere fondet som et de facto indeksfond på slutten av 1990-tallet, satte de tanker som var uvanlige, men hadde robust forskningsstøtte, ut i praksis. Nå, over 20 år senere, har de blitt allemannseie.

Størrelsen på fondet viser hvilken kommersiell suksess sterke institusjoner i kombinasjon med faktabasert, faglig forankret tilnærming til kapitalforvaltning kan være.

På denne bakgrunn er det særlig oppsiktsvekkende at det er nettopp styringsstrukturen av Oljefondet som nå ble satt i spill av den politiske ledelsen i Finansdepartementet, rett i forkant av et stortingsvalg.

Med fare for å si noe helt opplagt: Begge disse institusjonene rammes hvis den sittende politiske ledelsen i departementet til enhver tid kan nedsette utvalg for å utrede nye styringsstrukturer og for å få de politiske konklusjonene de måtte ønske. Men akkurat dette synes dessverre å ha skjedd med Sverdrup-utvalget.

Referanse

Innlegget ble først publisert på DN.no 13.09.21.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på