Norske myndigheter og norske selskaper bør bruke tiden fremover til å forberede seg på nye regler, skriver Tore Bråthen og Stine Winger Minde.
Etter flere runder med kraftig kritikk fra lobbyister, næringslivet og forskermiljøer, og ikke minst to negative evalueringer fra EU-kommisjonens eget kvalitetssikringsorgan , la EU-kommisjonen nylig frem et forslag til direktiv om bærekraftsvurderinger. Forslaget må ses i lys av European Green Deal, hvor det overordnede målet er å gjøre EU klimanøytralt innen 2050. Selskaper skal spille en nøkkelrolle for å nå dette målet.
For enkelte bransjer, som for eksempel tekstil, landbruk og matproduksjon, er kravene noe lavere
Forslaget avviker betydelig fra det opprinnelige utgangspunktet, og imøtekommer dermed mye av kritikken. Fra annet hold møtes forslaget med skuffelse fordi det er utvannet og anses som utilstrekkelig for å beskytte menneskerettigheter og miljøet.
Direktivet skal bidra til å fremme bærekraftig og ansvarlig selskapsledelse og forankre menneskerettigheter og miljøhensyn i driften og selskapsstyringen. Selskapene pålegges å foreta en gjennomgang (due diligence) av sine leverandørkjeder med tanke på å avdekke potensielle negative påvirkning på menneskerettigheter og miljø. Videre skal selskapene informere om sitt arbeid. Selskapenes styrer pålegges å sørge for at hensynet til menneskerettigheter og miljø integreres i deres beslutningsprosesser.
Forslaget innretter seg mot selskaper som har mer enn 500 ansatte og en omsetning på mer enn 150 millioner euro på verdensbasis. For enkelte bransjer, som for eksempel tekstil, landbruk og matproduksjon, er kravene noe lavere. Det vil dermed berøre cirka 13.000 EU-selskaper, men grovt anslått under 300 norske selskaper.
Direktivforslaget og den norske åpenhetsloven, som skal tre i kraft 1. juli i år, har mange fellestrekk. Blant annet legger begge regelverk til grunn at selskapets aktsomhetsvurderinger skal skje i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Et siktemål med direktivet er nettopp å skape et felles europeisk regelverk om aktsomhetsvurderinger for bedrifters bærekraft. Det kan derfor være naturlig å harmonere reglene i åpenhetsloven med det foreslåtte direktivet.
Det er trolig ikke påkrevd med større endringer i norsk lovgivning om styrets forvaltningsansvar
Samtidig er det viktige forskjeller. Åpenhetsloven rekker lenger ved at den antas å omfatte cirka 9.000 selskaper, og loven legger større vekt på åpenhet enn direktivforslaget. På den annen side rekker direktivforslaget lenger blant annet når det gjelder selskapenes ansvar for miljøpåvirkning. Direktivforslaget stiller også strengere krav til integrering av miljø- og menneskerettighetshensyn i selskapets forretningsstrategi og beslutninger, samt at selskapet bør forhindre og minske uheldige eventuelle risikoer.
Norske myndigheter står derfor overfor vanskelige vurderinger når de skal ta stilling til hvor mange selskaper som skal omfattes av det foreslåtte direktivet. Det er langt fra selvsagt at norske selskaper skal være underlagt strengere regulering enn resten av Europa. Men de selskapene som omfattes, vil stå overfor strengere regulering enn etter åpenhetsloven.
Tidligere forslag til direktiv gikk langt i å integrere bærekraft som kriterium for selskapets beslutningsorganer, noe som møtte sterk kritikk. På dette punktet er direktivforslaget kraftig justert, og det er trolig ikke påkrevd med større endringer i norsk lovgivning om styrets forvaltningsansvar.
Det er lite som taler for at forslaget medfører at miljø- og menneskerettigheter skal telle helt på linje med for eksempel aksjonærinteresser og andre selskapsinteresser, herunder kreditorinteresser, ved selskapets beslutninger. Strengere saksbehandlingsregler for integrering av miljø- og menneskerettigheter, samt økt krav til åpenhet, er imidlertid i seg selv egnet til å vri selskapenes beslutninger. Hensynet til bærekraft og menneskerettigheter er likevel ingen blankofullmakt for styrene til å fritt forvalte selskapets midler på en måte som skader selskapsinteressen.
EU-kommisjonens forslag skal de neste månedene legges frem for Europaparlamentet. Det er grunn til å forvente en vanskelig og opphetet debatt, med mulige forsinkelser og en rekke endringer. Hele prosessen kan ta ett år eller mer. Vedtas direktivet, har medlemsland to eller fire år på å implementere det. Norske myndigheter og norske selskaper bør bruke tiden fremover til å forberede seg på nye regler om aktsomhetsvurderinger for bedrifters bærekraft.
Publisert 15. mars 2022