Dersom verdens børser faller kraftig, blir vi nødt til å stramme kraftig inn på pengebruken i det offentlige. Det er vi ikke forberedt på.
6. oktober la regjeringen Støre frem sitt forslag til statsbudsjett for 2024. Der understreket den at det i dagens situasjon, med økende uro og høy prisvekst, er viktig å føre en ansvarlig budsjettpolitikk for å unngå å forsterke presset på renten.
Det er ikke vanskelig å være enig i betydningen av å ha et ansvarlig budsjett. Det kan bidra til å skape tillit til norsk økonomi, og med det kanskje unngå å presse rentene videre oppover. Men hva mener vi med ansvarlig budsjett?
I det budsjettet slippes, er søkelyset mest på hvorvidt budsjettet er «nøytralt», det vil si at det ikke bidrar til å øke presset i norsk økonomi. Hvorvidt budsjettet holder seg under handlingsregelen, er også tema. Og svaret i år er at budsjettet virker om lag nøytralt eller litt svakt positivt, men godt under handlingsregelen. Og med det slår vi oss til ro.
Men kan vektlegging av ansvarlighet, akkurat i år med internasjonal uro og dyrtid, bidra til at vi tenker for kortsiktig? Burde vi ikke heller se på ansvarlighet på lang sikt?
La meg gjøre nettopp det, og da er det særlig to områder som bør debatteres fremover.
For det første: Omfanget av oljepengebruken, eller «det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet», som det presist heter, utgjør nå mer enn ti prosent av verdiskapingen i Fastlands-Norge (bnp). Rett før pandemien var anslaget på 7,8 prosent for 2020. Og fulgte man handlingsregelen (treprosentbanen) etter dette, ville oljepengebruken øke gradvis frem til en topp i 2030, på, nettopp ti prosent. Deretter skulle oljepengebruken gradvis reduseres.
Koronapandemien endret dette: Fasiten for 2020 ble en oljepengebruk på over 12 prosent av bnp i Fastlands-Norge. I året etter justerte det seg litt tilbake, men de siste to årene er underskuddet på vei oppover igjen. Tiltagende vekst i Oljefondet, særlig på grunn av høye olje- og gasspriser og en svekket kronekurs, har muliggjort den økte oljepengebruken.
Hvordan vil det se ut fremover, dersom man følger handlingsregelen?
Aner ikke. Årets budsjett mangler den type beskrivelse som er gitt ovenfor, altså en figur som viser oljepengebruken fremover om vi følger handlingsregelen. Men i statsbudsjettet for i fjor var den med, og da predikerte den at oljepengebruken kunne bli 12–14 prosent i 2030, avhengig av hva gassprisene ville være. Finansdepartementet understreket samtidig den store usikkerheten ved slike beregninger, ettersom gassprisene svinger.
Trolig er usikkerheten enda større i år. Men det betyr ikke at man ikke bør diskutere veien fremover. Gjorde vi det, ville vi trolig se at ved å følge treprosentbanen kan underskuddet øke i mange år fremover.
Det er kanskje en drøm for mange. Men det betyr også at sårbarheten i norsk økonomi vil øke: Ved et børsfall eller et fall i råvareprisene vil vi måtte stramme inn pengebruken kraftig. Det er vi ikke forberedt på.
Med unntak av 2021 er ikke de reelle utgiftene i statsbudsjettet blitt kuttet et eneste år siden vi innførte handlingsregelen.
Det er denne type ansvarlighet vi burde diskutere, ikke om endringen i budsjettet fra år til år er nøytralt eller ikke.
Og så burde vi diskutere om handlingsregelen fortsatt er en god rettesnor for oljepengebruken fremover. Jeg er kritisk til det. Og som jeg skrev i mai 2021, fremover bør man heller ta sikte på å la underskuddet, altså oljepengebruken, vokse i takt med veksten i fastlandsøkonomien (i kronikken «På tide med nye regler for oljepengebruken»). Det vil bli utfordrende nok, og kreve reelle prioriteringer, men det vil være mer ansvarlig, sett med mine øyne.
Det andre spørsmålet som har fått for lite oppmerksomhet, er hva vi har fått igjen av den formidable oljepengebruken. Svaret er i det minste, ifølge Nasjonalbudsjettet, at det er blitt en god del offentlig konsum. Utgifter i offentlig forvaltning utgjør nå rekordhøye 60 prosent av fastlandsøkonomien (bnp). Mens andre land har sett utgiftene falle de siste årene – som andel av bnp – har Norge gått motsatt vei. Gjennomsnittet i OECD er nå nær 40 prosent, mens Sverige og Danmark ligger rundt 50 prosent. Og her altså 60 prosent.
Oljepengene er også i liten grad blitt brukt til å redusere skatter og avgifter. Tvert imot: Offentlige skatte- og avgiftsinntekter er høyere i Norge enn i Sverige, Danmark eller OECD nå, ifølge Nasjonalbudsjettet.
Størrelsen på offentlige utgifter og på skatten er politiske valg. Men det er ikke gitt at begge deler skulle øke, med så mye penger på bok. For det er, slik DN skrev i forrige uke, ingen naturlov som sier at staten skal fortsette å vokse: «Velferd er også de pengene folk får beholde selv» (lederartikkelen 10. oktober).
Også dette burde vi diskutere. Men det krever at vi må løfte frem de lange linjene i budsjettpolitikken og tone ned diskusjonen om man følger handlingsregelen fra år til år. Frem mot neste stortingsvalg håper jeg at det er nettopp det vi kan gjøre.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/statsbudsjettet-2024/oljepengebruk/politikk/oljepengebruken-ma-under-lupen/2-1-1536670
Publisert 23. oktober 2023