Bortkastet mulighet?

Høsten har vært preget av politiske, aksjerelaterte kriser. Trass massivt søkelys fra gode, gravende journalister har det ikke blitt avdekket at noen politikere eller deres ektefeller har fått en urettmessig økonomisk gevinst. Det synes heller ikke som om noen konkrete politiske vedtak er blitt berørt fordi noen eide aksjer.

Sakene har imidlertid avdekket grove svakheter ved dagens regelverk. Politisk eksponerte personer med dårlige hensikter og litt finansiell sofistikasjon ville hatt mulighet til å berike seg innenfor dagens regelverk, uten at det ble fanget opp. Om noen faktisk skulle gjøre det, vil det kunne være ødeleggende for tilliten til det politiske systemet.

Studier fra USA viser at senatorer i kongressen har gjort det påfallende godt ved sine kjøp og salg av enkeltaksjer. Dette er en sti regjeringen bør lede oss bort fra.

Trenger nytt lovutvalg

Regjeringen bør sette ned et lovutvalg for å utarbeide nye, klare og faglig forankrede regler for aksjekjøp av politisk eksponerte personer.

Sakene i høst viste også at problemene om innsidehandel, habilitet og økonomiske disposisjoner omfatter sentrale byråkrater, i tillegg til regjeringsmedlemmer og deres ektefeller. Derfor er ikke spørsmålet begrenset til statsråder: For hvilke andre politikere, og hvor langt ned i byråkratiet, bør regelverket gjelde? Og hva med direktoratene og tilsynene? Bare en grundig lovutredning kan gi forslag til et tilfredsstillende regelverk.

Forslaget fra Stortingets presidentskap som ble lagt frem fredag peker dessverre i motsatt retning. Det fremstår som intellektuelt uorganisert og tuftet på vage tanker om at åpenhet vil skape tillit.

Det største problemet gjenstår: regjering og forvaltningsapparatet er underlagt for dårlige regler. Stortingets forslag reduserer muligheten for et felles faglig, helhetlig og prinsipielt rammeverk for reglene som bør gjelde for storting, regjering og forvaltning. Det vil derfor neppe redusere sannsynligheten for grovere kriser i fremtiden.

Vage tanker om at «meldeplikt og åpenhet er veien å gå», vil også kunne skape mistanker som i seg selv vil svekke tilliten. Det vil også kunne føre til irrasjonell adferd. For eksempel fortalte Anniken Huitfeldt til Stortingets kontrollkomité at hun «så hvilke problemer Jonas Gahr Støre fikk med sine aksjefond, så (hun) turte ikke å (ha sparepengene sine i aksjefond)».

Alle, både samfunnet og den enkelte, taper på slik stigmatisering av aksjesparing.

Om regjeringen derimot hadde tatt initiativ til en grundig prosess og nedsatt et lovutvalg, kunne det styrket det politiske systemet. Skandalene i høst kunne da ha vist seg å bli en velsignelse.

Hva ville utfallet blitt?

Et utvalg som hadde fått lov til å tenke prinsipielt på incentiver, finansmarkeders funksjonsmåte og hvilke formål regler kan tjene, ville pekt mot to klare anbefalinger og én avveiing.

• For det første bør politisk eksponerte personer ha anledning til å spare i brede aksjefond. Det er så robuste resultater i finansiell økonomi at alle bør ha mulighet til å ha en del av sparepengene i risikable aktiva. Det er også i innbyggernes interesse at politisk eksponerte personer får direkte forståelse for egenkapitalrisiko.
• For det andre bør politisk eksponerte personer som regel ikke ha anledning til å spekulere direkte i enkeltaksjer eller fond med svært konsentrerte porteføljer. Et slikt forbud vil minimere muligheten for at noen skal utnytte stillingen sin, og det vil redusere mistanken om innside- og habilitetsproblematikk.

Det vil heller ikke ha noen rasjonell, økonomisk kostnad for noen. Det er omfattende empirisk dokumentasjon på at aksjemarkedene i dag er konkurranseutsatte og velfungerende, og at det ikke ligger penger på bakken som det bare er å plukke opp. De med bedre innsyn på grunn av verv eller embeder bør helt avstå fra å handle aksjer.

Det er også en avveining mellom interessene til oss som ønsker at politisk eksponerte personer sparer i et bredt norsk fond, og politisk eksponerte personer som selv heller vil spare globalt i indeksfond som «Oljefondet». Studier fra styring av bedrifter viser at det ofte er ønskelig om ledelsen i selskapet har sparepengene sine investert i selskapet. Som innbyggere i Norge er det følgelig ønskelig at politisk eksponerte personer har sparepengene sine investert i Norge. For de politisk eksponerte personene selv er imidlertid forventet risikojustert avkastning høyere i et globalt indeksfond.

Skandalene i høst kunne ha blitt snudd til en velsignelse. I stedet har vi fått et lite gjennomtenkt hastverksarbeid for Stortinget, og vi har fremdeles et lappeteppe av regler for regjering og forvaltning. For å unngå slike kriser i fremtiden, bør det tenkes faglig og helhetlig, slik at vi får et felles, prinsipielt rammeverk for reglene som gjelder for storting, regjering og forvaltning.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/bortkastet-mulighet/2-1-1572207