Samfunnsøkonomi handler om utnyttelse av knappe ressurser. Også økonomistudenter lærer om det, men faget sliter kanskje med innpakningen.
Knapphet er ett av de to mest sentrale begrepene i økonomifaget. Når studenter lærer om økonomi, skal de lære hvordan vi kan få mest mulig velferd ut av knappe ressurser.
Det virker ikke akkurat som denne kunnskapen er mindre relevant i dag enn tidligere. Miljøproblemer, krig og eldrebølge er bare tre dagsaktuelle eksempler der knapphetens realitet blir helt synlig for oss.
Likevel skriver kollegene mine Olav Soldal og Marit Sjøvaag, at økonomiutdannelsene ved handelshøyskoler må oppdateres til en ny virkelighet der ressursknapphet er mer sentralt enn før. Og omtrent samtidig skriver økonomjournalisten Maria Reinertsen i Morgenbladet at samfunnsøkonomifaget ikke lenger adresserer de store spørsmålene folk baler med. Reinertsen refererer særlig til seminaret arrangert av Finanspolitikkutvalget i juni.
Siden jeg både underviser samfunnsøkonomi for cirka 400 studenter ved BI hvert år og er med i Finanspolitikkutvalget, får det meg til å undres.
Hva får Soldal og Sjøvaag til å skrive at vi ikke underviser nok om knapphet? Det virker i første omgang som en absurd påstand. De første to forelesningene på det ene kurset mitt omhandler knapphet på kort og lang sikt. I den offentlige debatten opplever jeg at det vi samfunnsøkonomer får aller mest kjeft for er å påpeke at ressurser som arbeidskraft og tilgjengelige rene fjorder er knappe. Det er nettopp forståelsen for knapphet som gjør det baklengs å tro det er et bra mål i seg selv «å skape jobber», og det er langsiktig knapphet som gir grunnrenter.
Det jeg tror kollegene mine har i tankene er anvendelsen av knapphetsbegrepet. Vi burde lagt mer vekt på markedet for miljøgoder, og mindre vekt på markedene for andre goder som markedet for tid (arbeid) eller varer. Her vil meningene alltid være delte. Jeg forstår det som at Soldal og Sjøvaag er særlig opptatt av klima og miljøspørsmål, så for dem blir nettopp denne anvendelsen viktig. For andre folk, med andre interesser, blir andre anvendelser viktigere.
Kollegene mine velger seg ut noen kjente samfunnsøkonomer som sannhetsvitner (en av dem nobelprisvinner i økonomi) for at klima, natur og rettferdig fordeling er en kjerne i økonomifaget. Men andre berømte og prisvinnende økonomer vil liste opp andre temaer som særlig viktige. Det finnes nok kjente økonomer til at man kan liste opp akkurat hva man vil på denne måten. Å gjengi hva «kjendis X» har sagt som er viktig, bringer lite innsikt. Å forstå den underliggende logikken i vedkommende sin forskning derimot, gir langt mer verdi.
Poenget er følgende: økonomifaget tilbyr solide innsikter i betydningen av knapphet. Nøyaktig anvendelse er egentlig ikke så nøye. Fordøyer man disse innsiktene kan man anvende logikken på en haug med temaer. Enten det er naturressurser eller finansmarkeder – den underliggende logikken fungerer begge steder!
Så til Reinertsen. Jeg leste kronikken hennes for en ukes tid siden og glemte å ta med avisen på ferie, og derfor overforenkler jeg trolig grovt. Slik jeg forsto henne har samfunnsøkonomifaget mistet innflytelse fordi vi ikke gir retning til hva folk skal bry seg om. Hva er viktig i livet? Ønsker du virkelig å jobbe så mye – kunne du fått det bedre av å jobbe mindre og heller ha noe lavere forbruk?
For meg er det ikke en svakhet å være tyst her. Det er en styrke. Økonomifaget skal ikke fortelle deg hva du burde bry deg om. Det må du faktisk finne ut av selv. Vi tar preferansene til folk for gitt, og så prøver vi å finne ut av hvordan folk og samfunn kan få det best mulig.
Og dette bringer oss til det andre viktige begrepet i økonomifaget, nemlig incentiver. Folk har noe de bryr seg om, for eksempel fritid. Og så må de velge selv hvordan den tiden de har til rådighet skal fordeles mellom fritid og jobb. Antagelig er timelønn etter skatt viktig i den vurderingen din.
Hvis lønnen din er høy, blir fritiden din dyr. Så da har du et incentiv til å jobbe mye. Men på den annen side, med allerede høy inntekt så har du kanskje ikke så mye glede av å få en slump penger til. Da blir det litt vrient – effektene trekker hver sin vei. Dette prøver økonomer å regne på for å skjønne effektene av inntektsskatt. Og dette baler folk flest med i hverdagen også – skal jeg jobbe litt ekstra for å dra inn enda mer forbruk, eller heller prioritere fritid med barn og reising?
Det virker for meg som at økonomifaget treffer presist på hva folk bryr seg om. Men det virker også som at Reinertsen har rett, samfunnsøkonomene har tapt innflytelse i samfunnsdebatten. Jeg tipper det er fordi vi forsøker å koke ting helt ned til beinet. Ta vekk kompliserende innpakning. Fjern skjønnlitteraturens og konsulentenes luftige språkbruk. Hva er det underliggende prinsippet, hva er den underliggende logikken? Stort sett handler det om knapphet og incentiver.
Som strategi for innsikt, er dette effektivt. Som strategi for innflytelse, kanskje ikke. Muligens må vi samfunnsøkonomer svelge stoltheten og få hjelp fra folk som Soldal og Sjøvaag eller Reinertsen for å fikse innpakningen på faget vårt.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/utdanning/samfunnsokonomi/handelshoyskolen/knapphet-i-okonomiundervisningen/2-1-1681582
Publisert 20. august 2024