Politikerne bør nå komme med forslag til konkrete tiltak for å styrke produktiviteten heller enn å bare utrede symptomet – den svake kronen.
Høsten 2012 var jeg på et lengre forskningsopphold i USA sammen med familien. På den tiden kostet én dollar under seks kroner, og vi nøt godt av en sterk norsk krone. Mer enn ti år senere har kronen svekket seg med nesten 80 prosent, og en dollar koster nå nærmere 11 kroner.
Kronesvekkelsen mot dollar er blant de mest markante, men kronen har også tapt seg betydelig i verdi mot de fleste av våre handelspartneres valutaer. Dette har store konsekvenser for norsk økonomi, ikke bare fordi det er blitt dyrere å reise til utlandet, men fordi den svake valutakursen bidrar til økte priser på importvarer og dermed høyere inflasjon.
Svakere krone gjør det også dyrere for unge å studere i utlandet, og det gjør det vanskeligere å rekruttere utenlandsk arbeidskraft, som sammenligner verdien av norsk lønn med hva de kan få i andre land.
Det er ikke ett svar på hvorfor kronen har svekket seg. På kort sikt er valutakurser vanskelig å forstå, og notorisk vanskelige å forutsi. Kronen er en finansiell variabel som daglig handles i valutamarkedet av investorer som påvirkes av forskjellige faktorer som rentedifferanser mellom Norge og andre land, globalt risikosentiment og internasjonale kapitalstrømmer, for å nevne noe.
På lengre sikt vil imidlertid fundamentale faktorer kunne ha større betydning, og i en kronikk 4. juli viste jeg til en studie jeg gjør sammen med kolleger i Norges Bank, der vi finner at svak relativ produktivitetsutvikling i Norge gir en forklaring på svekkelsen av realvalutakursen – det vi si nominell valutakurs justert for forskjeller mellom lands prisnivåer – de siste årene.
Mekanismene støttes av økonomisk teori og mange empiriske analyser, noe professor Torfinn Harding belyste godt i DN mandag denne uken. DNs finansredaktør Terje Erikstad mener imidlertid at det er «tullball å gi produktiviteten skylden for den svake kronen». Han begrunner dette med at svak produktivitetsvekst er et universelt problem.
Det er riktig at produktivitetsveksten har falt i mange land, men som også Torfinn Harding påpekte i sin kronikk; ikke alle land har hatt like svak utvikling som Norge. USA for eksempel, har en betydelig sterkere produktivitetsutvikling enn Norge.
OECD-rapporten som kom i sommer konkluderte også med det samme: Med en produktivitetsvekst på rundt 0,5 prosent per år i perioden 2010–2023 ligger Norge betydelig under OECD-gjennomsnittet på omtrent én prosent. Ifølge OECD ville produktivitetsveksten i Norge faktisk vært enda lavere uten bidragene fra olje- og gass-sektoren.
Rapporten påpekte også andre utfordringer for vekstevnen i norsk økonomi, som at den sysselsatte andelen i oppstartsbedrifter er lavere enn i andre nordiske land, med unntak av Sverige, og at norske bedrifters vekstevne etter oppstart er blant de svakeste i OECD.
Men relativ produktivitet forklarer selvfølgelig ikke hele kronesvekkelsen. I kronikken jeg skrev 4. juli, peker jeg på at mindre positive impulser fra oljesektoren og lavere oljepriser også har bidratt til å svekke realvalutakursen det siste tiåret. Faktisk har effekten fra olje og gass vært ganske symmetrisk gjennom oljealderen i Norge. Mens oljesektoren først bidro til å styrke realvalutakursen, har avtagende aktivitet og lavere oljepriser, særlig etter 2014, bidratt til en svakere realvalutakurs.
På den måten nærmer kanskje kronekursen seg et mer fornuftig rimelig nivå nå enn for ti år siden, slik tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen var inne på i et intervju i DN forrige uke.
Kanskje har oljeinntektene fungert som et slør over utviklingen i fastlandsøkonomien, og i realvalutakursen. Etter hvert som olje- og gassektorens betydning for norsk økonomi avtar, kommer det frem at fastlandsøkonomien ikke helt har den drivkraften som skal til for å holde produktivitetsveksten høy og kronen sterk.
Fremover vil vi se avtagende aktivitet i oljesektoren, og oljeprisen vil bety stadig mindre for norsk økonomi og valutakursen. Høyere rente kan bidra til å styrke kronen noe, men effekten er ofte kortvarig.
Løsningen er da ikke å binde valutakursen eller drive med støttekjøp av kronen. Det er som å gi en pasient Paracet når vedkommende egentlig trenger antibiotika – det behandler symptomene, ikke årsaken. Faktisk vil det kunne gjøre situasjonen verre, slik mange allerede har påpekt her i DN.
Jeg står derfor fast ved at vi må øke produktiviteten, enten vi bekymrer oss for kronen eller ei. Først og fremst for å sikre fremtidig vekst og velferd. Men blir vi mer produktive enn landene vi handler med, vil også kronen styrke seg.
Politikerne bør derfor komme på banen med forslag til konkrete tiltak for å styrke produktiviteten, selv om det selvfølgelig er mer krevende og forpliktende enn å utrede symptomene: den svake kronen.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/okonomi/valuta/kronekursen/produktiviteten-ma-opp/2-1-1695292
Publisert 28. august 2024