Menneskerettighetene er tidvis for absolutte, og kan beskytte ikke bare forbryteren, men forbrytelsen.

KRONIKK: Ole Gjems-Onstad om menneskerettsjus

Mener man menneskerettsjusen er uproblematisk, slik noen av sommerens debattanter i Dagens Næringsliv synes å mene, har man oversett Gäfgen-saken fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i 2010.

Magnus Gäfgen etterstreber et image som vellykket ung advokat og mangler alltid penger. Han sier til 11 år gamle Jakob: Bli med meg hjem og hent jakken til søsteren din. I leiligheten kveler Magnus 11 åringen til døde.
Så skriver Magnus til Jakobs foreldre at Jakob er kidnappet, men vil bli løslatt mot én million euro. Når Magnus skal hente pengene, identifiseres han og arresteres.

Forhørsleder Wolfgang Daschner forsøker desperat å få Magnus til å si hvor Jakob er, siden han antas å være i livsfare. Magnus nekter. Da sier Daschner: Snart kommer en ekspert i å påføre smerte uten medisinsk skade. Magnus gir seg. Politiet finner Jakobs lik. Magnus dømmes senere for mord.

Fortolker regelen absolutt

Så menneskerettighetene: Tysk påtalemyndighet mente forhørsleder Daschner krenket Magnus' menneskeverd ved å true ham. For dette dømmes Daschner til en bot og omplasseres. Magnus, morderen, er ikke fornøyd med at Daschner straffes, men vil ha sin straff opphevet.

Når tyske domstoler avviser kravet til den åpenbart narsissistisk forstyrrede Magnus, går han til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som sier (dissens 11-6) at Magnus' menneskerettigheter er krenket (men uten kreve straffen opphevet).
Gäfgen-saken illustrerer at menneskerettighetene inneholder et absolutt forbud mot tortur, nedverdigende eller umenneskelig behandling. Uansett hva som står på spill, også en nasjons eksistens, fortolker EMD regelen absolutt.

Les også:

Et tenkt eksempel: Norge 22. juli 2011

Et tenkt eksempel: Norge 22. juli 2011 i omvendt rekkefølge. Politiet ankommer Utøya. Der sier morderen: Synes dere det er mange døde her, kan dere vente på smellet i Oslo om en time som tar tusener, men dere får ikke vite hvor.

Det ville etter EMDs fortolkning utgjøre en menneskerettslig krenkelse å true morderen: Si hvor bomben er, ellers blir dette ikke hyggelig.

Med kjemiske og bakterielle våpen eller «dirty bombs» kan antall mulige ofre bli nær uendelig. Hvis antallet i livsfare er 100, 1000, 10.000 også videre, forsvinner på et punkt en absolutert menneskerettsjus ut i et fremmedgjort etisk ingenmannsland.

Jus gjelder ofte flere parter og kryssende rettigheter. Hvis 11-åringen Jakob hadde vært i live, slik politiet trodde, skulle også hans grunnleggende rett til liv vernes. Det er en skjevhet i reglene at en morders rett til ikke å bli truet alltid skal gå foran livet til én - eller tusenvis - av uskyldige.

Førstemann til menneskerettighetene trumfer

Det blir en «vinneren tar alt»-jus, der førstemann til menneskerettighetene trumfer.
I praksis vil det ikke skje.

Forestill deg Manchester 22. mai i år rett etter eksplosjonen hvis politiet hadde tatt en av de skyldige som kjente til nok en bombe som skulle gå av om ti minutter før evakuering er mulig. Ansvarsbevisste politifolk ville ikke passivt vente på at en rekke uskyldige unge skulle få sine mest basale rettigheter sprengt i luften. Med firkantede menneskerettsregler skal disse politifolkene straffes, ikke hedres.

Menneskerettslitteraturen omtaler slike innvendinger mot gjeldende rett til dels foraktelig under etiketten «ticking bomb». Man utropes nærmest til tilhenger av tortur, som om den fortvilte forhørslederen i Gäfgen-saken ville gjeninnføre Gestapo eller Stasi. Å kreve at all god jus er ydmyk og fleksibel nok til å håndtere ekstreme situasjoner er imidlertid ikke å institusjonalisere umenneskelig behandling eller Guantánamo.

Det grunnleggende prinsipp må være: Tortur og nedverdigende behandling er forbudt.
Men når et mareritt er over, burde en myndighetsperson vurderes ut fra denne overordnede norm: Handlet du anstendig, alt tatt i betraktning, ut fra de idealer vi bekjenner oss til?

Beskytte forbryteren, verne forbrytelsen

Problemstillingen utfordrer også menneskerettsjusens unyanserte likhetsprinsipp, jevnfør Mulla Krekar-saken. Likhetsprinsippet er uproblematisk for uforskyldte egenskaper som kjønn, etnisitet, seksuell legning, religion også videre. En forbryter må også ha krav på rettssikkerhet når han skal dømmes. Men ett er å beskytte forbryteren, noe annet å verne forbrytelsen.

  • Kan den som er i ferd med å krenke andres rettigheter, kunne effektivisere egne overgrep ved å påberope seg de samme rettigheter?
  • Skal den som selv deltar i terror, kunne motsette seg utlevering til land der han risikerer det samme?
  • Var den absolutte integriteten til den mulige morder, Gäfgen, så ukrenkelig at drapet av Jabob måtte få gå sin gang?

Svaret er ikke klart, men det er vanskeligere enn Den europeiske menneskerettsdomstol gjør det til.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 28. august 2017.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på