Ulf Sverdrup

Hvorfor er ikke Norge medlem av EU? Norge er tett integrert med EU, men medlemskap synes fortsatt fjernt. Hvorfor er det slik? https://www.dn.no/globalt/eu/eos/okonomi/hvorfor-er-ikke-norge-medlem-av-eu/2-1-1745300

Investeringer i Kina begrenses Flere amerikanske fond trekker seg nå ut av Kina. https://www.dn.no/globalt/investeringer/geopolitikk/kina/investeringer-i-kina-begrenses/2-1-1705400

Det haster å få på plass en nasjonal sikkerhetsstrategi Norge skal lage en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det fordrer ledelse og styring. https://www.dn.no/globalt/sikkerhet/forsvar/store-regjeringen/det-haster-a-fa-pa-plass-en-nasjonal-sikkerhetsstrategi/2-1-1723895

29.11.2020

28.02.2021

18.10.2020

06.09.2020

Norge var en gang en naturlig del av diskusjonen om europeisk samarbeid og solidaritet. I en av de mest kjente politiske reklameplakatene knyttet til Marshall-planen – «All our colours to the mast» – illustreres Europa som en seilskute i urolig sjø på vei bort fra en mørk og truende himmel. Skutens seil er farget som europeiske lands flagg. Det norske flagget er midtskips. Budskapet er klart: om alle i Europa er med kan skuten drives fremover. Nå er spørsmålet om europeisk solidaritet og samarbeid på nytt på toppen av den europeiske politiske dagsorden. Bakgrunnen er koronakrisen og den økonomiske og politiske krisen som viruset har skapt. Rednings- og omstillingspakken som EU-landene ble enige om er unik på flere måter: pakken er stor, nær 780 milliarder euro, og ikke minst er finansieringen spesiell. EU-landene inngår i et felles låneopptak, i tillegg tilbød de rikeste landene å ta en større del av byrden. Mange store spørsmål gjenstår naturligvis rundt denne redningspakken. Det er for eksempel ulike syn på om omfanget av pakken er tilstrekkelig solidarisk, det er diskusjon om hvordan pengene skal investeres, og ikke minst hvilke krav som skal stilles til mottagerne. Svaret på disse spørsmålene vil sette sitt preg på fremtidens Europa. Men, her hjemme må vi også forberede oss på et vanskelig spørsmål. Hva vil Norge svare når EU og EUs medlemsland, herunder våre nærmeste nordiske naboland, spør om hva som skal være Norges bidrag til europeisk solidaritet?

Norge og Europa synes å ha fått en viss kontroll med pandemien. Samfunnet og økonomien her hjemme er gradvis på vei tilbake. Men vi må ikke forledes til å tro at verden dermed er ferdig med koronapandemien. Tvert om, mens situasjonen i Europa forbedres, skjer det en forverring globalt nå. Og når pandemien flytter seg fra de rikeste til de fattigste landene, synliggjøres og forsterkes globale ulikheter og urettferdigheter. De fattigste landene er dårligere rustet til å møte helseutfordringene, de har svakere helsevesen, mindre og dårligere medisinsk utstyr, og de har færre helsearbeidere.

Opposisjonen på Stortinget sendte langtidsplanen for forsvarssektoren tilbake til regjeringen. Karsten Friis og Ulf Sverdrup gir en oversikt over de viktigste hensynene som må tas til etterretning i ompussen.

En av de mest slående ting med koronakrisen er hvor raskt store omveltninger skjer. La oss ta Europa som eksempel: Inntil for bare et par måneder siden var EU på en oppadgående kurve. Økonomien var bedre, ledigheten hadde falt, finanskrisen var i ferd med å bli tilbakelagt. I opinionen var tilliten til EU økende, og valget hadde gitt en ny ledelse i EU. Selv om det fortsatt var mange spenninger, var brexit på vei mot en løsning, og kontrollen med innvandring var gjenvunnet. Og, ikke minst, EU hadde samlet seg om et stort fremtidsprosjekt, EUs klimapolitikk, eller den såkalte «Green Deal». Med Covid-19 er det meste endret. Dagsorden er radikalt annerledes. For Europa er det en stor helsekrise, med mer enn 100.000 døde. Dersom noen høsten 2019 hadde sagt at EU burde ha en felles plan for pandemi, ville forslaget trolig blitt avvist, fordi helse primært er et nasjonalt anliggende. Slik er det ikke lengre, flere etterlyser nå felleseuropeiske responser, sist Spanias utenriksminister. Krisen rammer også Europa hardt økonomisk. IMF anslår at dette er den største økonomiske krisen på hundre år, vesentlig dypere enn finanskrisen. Med økt ledighet følger også økte utgifter, redusert skatteinngang og økt gjeld. Kombinasjonen er dårlig, handlingsrommet blir mindre og de sosiale og politiske vanskene kan ventes å øke.

Farlig med brudd i forsyningslinjer Hvis vi ikke finner sammen i globale løsninger, kan dominoeffektene gjøre de nasjonale krisene dypere. Pandemien er en brutal påminnelse om sårbarhetene i moderne samfunn. Så langt har blikket vært rettet mot viktige og nødvendige nasjonale tiltak. Men landene er så tett vevet inn i hverandre at hvis vi ikke finner sammen i globale løsninger, kan dominoeffektene gjøre de nasjonale krisene dypere. En særlig viktig prioritet er å sørge for å unngå et sammenbrudd i de internasjonale forsyningslinjene. Lange og tett integrerte forsyningslinjer er globaliseringens fremste kjennetegn. Samarbeid mellom bedrifter om handel og varebytte har drevet den økonomiske veksten opp og kostnadene ned, men systemet tåler dårlig at grenser nå stenges ned. Les også: Det er midt i koronakrisen man skal tenke langsiktig dn+ Mange land, spesielt små land som Norge, er helt avhengig av import og av at det finnes varer og tjenester tilgjengelig i et globalt marked. Nå settes markeder og vareflyt ut av spill på grunn av proteksjonisme, eksportrestriksjoner og nasjonale helsetiltak. Det meste av handel og produksjon er i dag kjennetegnet av tett integrerte verdikjeder, deler lages ulike steder og settes sammen et tredje sted. Flyt på tvers av grenser er ikke bare knyttet til kapital, varer og tjenester, men også personer. Store deler av global matproduksjonen, ikke bare i Norge, er for eksempel avhengig av utenlandske sesongarbeidere.

A recent survey shows that even the champions of free trade in Europe’s high north are reassessing their approach to Chinese investment. Foreign investment in Europe has traditionally been subjected to few, if any, regulations and restrictions. In the era of the Washington Consensus, policymakers considered such investment to be beneficial to economies because it created jobs and spurred innovation, while securing access to capital and technology. However, since the mid-2010s, incursions into European markets by state-sponsored actors and “national strategic buyers” such as China have triggered rapid changes in popular views of foreign direct investment. In the past few years, with increasing scrutiny of the motivations and ultimate ownership of foreign investors, European countries have become more attentive to reciprocity, as well as the potential security risks associated with foreign investment – particularly in relation to critical infrastructure. Foreign investment has, therefore, become a key issue for European and national security. The European Union is implementing a new investment screening mechanism, while European countries are establishing national mechanisms or bolstering existing ones. It is difficult to strike the right balance between gaining the benefits of foreign investment and safeguarding national security. And this has become a contested topic in European countries. The balance might depend on countries’ need for investment, risk assessments, and perceived capacity to mitigate risks. Some states, particularly those in eastern Europe, are sceptical of such screening mechanisms, as they are proactively seeking out investment from abroad. Security assessments are also a potential source of transatlantic tension, as illustrated by the ongoing discussions between the United States and European countries over Huawei’s involvement in 5G infrastructure development. The dilemma is aggravated by national publics’ openness to protectionism.

Covid-19 er først og fremst en helserisiko. Men både sykdom og frykt endrer vår adferd og har store økonomiske konsekvenser. For Norge rammes turisme, børser, olje og kroneverdien, men vi må også forvente politiske konsekvenser: Pandemier har i historien hatt store politiske konsekvenser. Rammen rundt Boccaccios mesterverk «Dekameronen» er at en gruppe unge mennesker har søkt isolasjon, fordi Firenze er plaget av pest på midten av 1300-tallet. Et tema i boken er hvordan samfunnsstrukturer endres av pandemier, i dette tilfellet ved at individets frihet og byborgerskapets rolle styrkes, mens det hoveres over adelens og de geistliges utdaterte levesett. Pesten bidro til overgangen fra middelalder til renessanse. Jared Diamond viser i boken «Guns, Germs and Steel» hvordan sykdom, men også immunitet og motstandskraft, i tillegg til våpen og teknologi, er viktig for historisk utvikling. De sykdommene europeere spredte, og den immuniteten de hadde, forklarer hvordan europeere kunne beseire og dominere store områder, selv om de i antall kunne være underlegne. Les også: Slik kan korona endre verden dn+ Pandemier vil også i vår tid ha store virkninger. Verdensbanken og Verdens helseorganisasjon (WHO) har lenge advart. Høsten 2019 kom rapporten fra det såkalte «Global Preparedness Monitoring Board» (GPMB), der Gro Harlem Brundtland er med. Advarslene var klare.

Skepsis til kinesiske investeringer I alle nordiske land er det en klart negativ holdning til investeringer fra både Russland og Kina. Europas forhold til Kina er i endring. Det er en uttalt målsetning fra Angela Merkel, og andre ledere i EU, at Europa skal ha en mer samlet og konsistent politikk overfor Kina. Kina er på sine side også opptatt av å styrke sine relasjoner til Europa. De ser at et bedre forhold til Europa kan bidra til å svekke det transatlantiske samarbeidet. Skjønt Kina har lenge vært kritisk til felles europeiske posisjoner og har gjerne foretrukket å forholde seg til enkeltland eller grupper av land. Det er åpenbart krevende for europeerne å utvikle en mer koordinert Kina-politikk. Landene har bilaterale interesser de ønsker å sikre, og de har også ulike syn på hvordan Europa skal plassere seg i forholdet mellom USA og Kina. Det er åpenbart krevende for europeerne å utvikle en mer koordinert Kina-politikk På tross av vanskene, EUs «Strategic outlook» som ble lagt frem i fjor, er gradvis i ferd med å gjennomføres. Og når europeiske land i disse dager fatter beslutninger om teknologivalg rundt 5G, gjør de det med større grad av koordinering, samordning og felles referanserammer enn før.

Vi har i år markert 30 års jubileet for Berlin-murens fall. Mange trodde at omveltningene betydde den endelige seieren for demokrati, liberal kapitalisme og for en vestlig ledet internasjonal orden. Vi vet nå bedre: Østeuropeiske land utfordrer EU. Vladimir Putin sa i sommer at «liberalismen hadde utlevd sitt formål». I USA vant president Trump valget på å hevde at USA er den største taperen av amerikaniseringen. Og Kina, som gikk helt andre veier etter 1989, er blitt en global makt. Jubileumsåret har invitert til historisk refleksjon, men vi må også stille det vanskelige spørsmålet: Hvordan kunne seierherrene bli tapere? I den nye boken «The Light that Failed – A Reckoning», gjør forskerne Ivan Krastev og Stephen Holmes opp status, og de gir tankevekkende og provoserende svar. Jeg tror deres analyse hjelper oss til å forstå både fortid og fremtid.

Det er store spenninger i forholdet mellom Kina og USA. Flere håper på en snarlig avklaring på handelskonflikten, men de fleste tror at friksjoner vil vare og at vi vil få mer strategisk konkurranse. I en tid med spenning, er forholdet til Europa enda viktigere for Kina. EU er en av Kinas viktigste økonomiske partnere og det kinesiske prestisjeprosjektet Belt and Road Initiative (BRI) handler i stor grad om å knytte Kina og Europa tettere sammen. President Xi Jinping besøkte derfor nylig Europa, og i forrige uke deltok den kinesiske statsministeren på Kina-EU- møtet. Men Kina møter nå et tøffere og mer målrettet Europa. «Naiviteten er borte», som president Macron uttrykte det. Den nye retningen kommer til uttrykk i den nye «EU-China: A Strategic Outlook», som ble publisert 12. mars. Her heter det at Kina og EU er naturlige «partnere» på noen områder, for eksempel i spørsmål rundt klima, fred og globale styringsspørsmål, mens Kina omtales som «forhandlingspartner» og «konkurrent» på andre områder. EU omtaler også Kina som «strategisk rival» når det gjelder styreform og samfunnsmodell. Strategien identifiserer områder for samarbeid, tiltak for å rebalansere det økonomiske forholdet og sikre at spillereglene følges, samt tiltak for å bygge mer motstandskraft men hensyn til cyber og investeringer i kritisk infrastruktur med mer.

I en tid med geopolitiske omveltninger snakker Nordens regjeringer med fornyet kraft om nordisk samarbeid. Men stopper det med fine ord, eller følges visjonene opp av konkrete handlinger? I år er det ti år siden den såkalte Stoltenberg-rapporten kom ut. Den var forfattet av en gruppe ledet av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, og hadde som mål å styrke samarbeidet om nordisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rapporten presenterte tretten konkrete tiltak for hvordan det nordiske samarbeidet burde utvikle seg. Noen av forslagene tok utgangspunkt i allerede pågående initiativer, som for eksempel det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO. Andre var mer innovative, som forslaget om økt nordisk samarbeid om cybersikkerhet. Sammen med kollegaer fra de nordiske utenrikspolitiske instituttene, har vi denne våren sett nærmere på oppfølgingen av Stoltenberg-rapporten og dens mange forslag. Annonse En nordisk visjon På et overordnet nivå kan vi si at Stoltenberg-rapporten var nybrottsarbeid. Den åpnet en diskusjon om behovet for og ønsket om tettere nordisk samarbeid, også på områdene som tradisjonelt har ligget utenfor det nordiske samarbeidets dagsorden. I tillegg tok rapporten mål av seg til å stimulere til debatt om hva nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid kan og bør være. Rapporten fikk i sin samtid god mottakelse i alle de de nordiske landene. Thorvald Stoltenberg reiste selv fra hovedstad til hovedstad for å presentere anbefalingene. Samtidig var det noen forskjeller mellom de nordiske hovedstedene: Ikke uventet fikk rapporten mest oppmerksomhet i Norge, hvor Stoltenberg var en betydningsfull stemme i ordskiftet om norsk utenrikspolitikk. I Danmark, hvor nordisk samarbeid tradisjonelt ikke har stått så høyt på dagsordenen, fikk rapporten mer begrenset medieomtale. I Finland ble den møtt med stor interesse i utenriks- og forsvarskretser, men noen av forslagene ble sett på som lite gjennomførbare. Fordi rapporten kom omtrent samtidig med finanskrisen, «traff» den tidsånden godt, siden den la mye vekt på hvordan forsterket nordisk samarbeid kunne både øke effektiviteten og redusere kostander. Ved at den la vekt på konkrete steg, var den også innovativ og gjennomførbar. Fordi rapporten også la mye vekt på at effektivt nordisk samarbeid kunne være et supplement til – heller enn et substitutt for – samarbeidet innenfor en europeisk eller transatlantisk ramme, unngikk den også å falle i den «nordistiske» fellen med å betrakte nordisk samarbeid som et gode i seg selv. Blandet gjennomføring I forbindelse med gjennomgangen har vi satt opp en resultattavle, hvor grønn fargekode indikerer at et forslag i stor grad er gjennomført i tråd med det opprinnelige forslaget, gul indikerer at forslaget er delvis gjennomført og rød indikerer at det det opprinnelige forslaget enten har blitt forbigått eller at utviklingen har gått i en annen retning en hva Stoltenberg-rapporten pekte på. Annonse Overordnet finner vi at bare tre av de tretten forslagene er fullt ut gjennomført (grønn), syv er delvis gjennomført (gul), mens tre ikke er gjennomført i den formen Stoltenberg-rapporten skisserte (rød). Størst grad av gjennomføring finner vi for forslagene om fellesnordisk luftovervåkning av det islandske luftrommet, samarbeid om cybersikkerhet og samarbeid mellom utenrikstjenestene. Områdene der det har skjedd minst er forslagene om egen nordisk stabiliseringsstyrke, et nordisk satellittsystem for overvåkning og kommunikasjon, og en nordisk enhet for krigsforbrytelser. se fulltekst

Sikkerhetskonferansen i München har tradisjonelt vært stedet for å dyrke det transatlantiske samarbeidet. Årets versjon var derfor et deprimerende skue. Avstanden mellom Europa og USA har lenge vært stor, men nå orket ingen lengre å legge skjul på spenningene og misnøyen. Visepresident Mike Pence var av en annen mening. Hans tale var skarp og formanende. Han skrøt av USAs økonomiske, militære og teknologiske styrke. Han hadde noen positive formuleringer om Nato. Men mellom linjene sto det: enten er dere med oss, eller så er dere mot oss. Og for øvrig, dersom det transatlantiske samarbeidet skulle ryke, er ikke det USAs problem, det er Europas. Amerikanerne fremsatte en lang kravliste: At alle Nato land snarlig oppnår toprosentmålet i Nato og at de også når målet om å øke sine investeringer og anskaffelser til 20 prosent. At allierte skal avvise North Stream 2 og heller kjøpe amerikansk lng-gass. At allierte ikke kjøper teknologi fra Huawei, og at man ikke gjør seg sårbar i forhold til kritisk infrastruktur. At Europa trekker seg fra Iran-avtalen og blir med i presset på Iran, og at Europa avstår fra å «undergrave» USAs politikk i Midtøsten. At Europa øker presset på Nord-Korea og Venezuela, samt at Europa tar sin del av opprydningen og gjenoppbyggingen i Syria. Samtidig snakket Pence lite om det som opptar mange i Europa, som for eksempel Russland, klima, migrasjon, reformer i internasjonale institusjoner og så videre, og han sa intet som kunne redusere den fornyede usikkerheten om en forsterket handelskonflikt mellom Europa og USA. Det nye formen for amerikansk lederskap besto derfor i å formane og diktere andre. Det var i beste fall et motsetningsfylt budskap, han dyrket egen suverenitet og «America first», men ville samtidig ikke at andre skal utøve sin. At det kunne være i USAs egeninteresse å samarbeide med Europa virket fremmed. Å lede gjennom eksempel, gjennom inklusjon, eller på grunnlag av felles verdier eller institusjoner syntes også forlatt. Budskapet ble formidlet, men det traff ikke. I forkant var det vage håp. Europa ønsket forsikringer om at USA under president Donald Trump fortsatt var forpliktet til samarbeid, og at de så på Europa som alliert med respekt og verdi. USA hadde også varslet at de ville delta med en rekordstor delegasjon. Den tyske forsvarsministeren innledet med å si det USA ønsket å høre, nemlig at Europa burde og ville bidra mer i Nato, men hun minnet samtidig om betydningen av verdifellesskap, og behovet for at det var en rimelighet og rettferdighet, også når det gjelder beslutningstaking.

Hvordan skal vi bekjempe desinformasjon? I USA har ulike forskergrupper arbeidet med å systematisere og kartlegge omfanget av desinformasjon rundt presidentvalget. De har nylig lagt frem sine rapporter til Senatet. Disse hjelper oss å forstå omfanget og strategien bak. For det første, viser forskerne at omfanget av desinformasjon er større enn mange hadde trodd, kanalene som benyttes er også flere enn mange først trodde. Facebook er velkjent, men også You Tube, Instagram, Twitter og andre sosiale medier brukes. Annen forskning viser at «fake news» retweetes oftere enn andre nyheter, og at rundt en av fire nyheter som ble retweetet i den amerikanske valgkampen var falske. For det andre, er det nå mer klarhet rundt den overordnede strategien bak desinformasjonskampanjen, som de knytter til den russiske Internett Research Agency (IRA). Byrået hadde tydelig definerte målgrupper: Afroamerikanske velgere, samt ytterpunktene på den politiske høyre- eller venstresiden. Og det hadde en klar strategi. I første fase forsøkte man å forsterke identiteten og lojaliteten innad i de ulike gruppene. Deretter forsøkte man å sette de ulike gruppene opp mot hverandre, for eksempel sorte mot hvite, med sikte på å øke splittelse og frustrasjon i samfunnet. Som et tredje ledd forsøkte man samtidig å bryte ned tilliten til etablerte medier og ledere, ved å spre konspirasjonsteorier, falske mistanker og rykter. Det var ikke ett konsistent bilde, eller én fortelling, som ble fortalt, men det er altså mange ulike, og ofte konkurrerende, falske fortellinger som ble spredt for å undergrave hele samfunnssystemet. Målet var ikke å få oppslutning om ett budskap, eller én politikk, men å undergrave borgeres tillit til hverandre og til samfunn og myndigheter, utnytte og forsterke sosiale spenninger, spre mistillit til informasjonssystemet, skape uklarheter mellom sannhet og fiksjon, samt undergrave troverdigheten til det demokratiske system. Forskerne fant at målene ble nådd med stor kompetanse og presisjon. Den nye teknologien og sosiale medier gjorde også at man kunne treffe målgruppene bedre, spre informasjon lettere, billigere og mer effektivt, og det var samtidig lettere å skjule sine spor. Det mest bekymringsfulle er kanskje likevel at desinformasjon synes å virke, på individ og på samfunn. Spørsmålet er derfor hvordan vi best kan beskytte oss.(se full tekst)

Brexit is in crisis. The options are limited, and they have not changed much since 2016. Now, time is running out. Exiting the EU without an agreement, widely recognized as the worst option, is the default. Moreover, this is no longer simply a question about how to deal with the EU. Brexit is a test of whether a democratic political system can resolve difficult and divisive issues in a credible and robust way. The stakes are therefore high. Themes Europe The EU Diplomacy International organizations Researchers Ulf Sverdrup Director BI Nick Sitter Professor, BI Norwegian Business School Events Fri 25 Jan 2019 Europe through the Russian TV lens Time: 09:00 Location: NUPI What images of Europe does Russian TV convey to its viewers? What are the dominant Russian media narratives on Europe? Wed 6 Feb 2019 Chinese cyber security and consequences for Europe All events about Europe, the eu, diplomacy, international organizations (total 4) There is now a genuine risk that the political system in the UK tears itself apart, or at least inflicts deep and lasting scars on itself, and ends up with a solution that very few would prefer. As long as Brexit is exclusively a Conservative project, or even exclusively Theresa May’s project, this impasse is unlikely to be broken. What to do? The most obvious way of moving beyond the present stalemate is to establish a cross-party task force. Se full tekst. https://www.nupi.no/en/News/ANALYSIS-Resolving-Brexit or https://www.bi.edu/research/business-review/articles/2019/01/resolving-brexit/

Brasil er blitt en betydningsfull partner for Norge, viktigere enn de fleste er klar over. La oss se litt bak i tid: Våren 2011 publiserte den rødgrønne regjeringen en egen Brasil-strategi. Norge skulle utvide samarbeidet med det som er verdens femte største land. Det skulle bli tettere næringslivssamarbeid, mer samarbeid om klima og bærekraft, koordinert innsats rundt globale utfordringer, og styrket samarbeid innen forskning og kultur. Håpet var at Brasil hadde forlatt en autoritær modell og at de nå ville omfavne globalisering. Strategien bygget kanskje også på en idé eller håp om et visst politisk og verdimessig fellesskap, selv om det er store forskjeller i størrelse, utvikling, kultur. Mye har skjedd. Norge er nå den 8. største utenlandske investoren i Brasil, og et satsingsland for norske foretak, spesielt innenfor petroleum og oljeservice. Størst er Equinor, som har investert ti milliarder dollar. Planen er at de skal investere ytterligere femten innen 2030. Muligens produserer de da 500.000 fat olje per dag i Brasil, det tilsvarer i så fall en tredjedel av dagens produksjon på hele norsk sokkel. Norske foretak er også aktive innenfor sol og vannkraft, landbruk, maritime næringer og aluminium med mere. Brasil er også blitt en viktigere forskningspartner, og det har i perioden også vært flere samarbeidsaktiviteter knyttet til utenriks- og globale spørsmål, samt omfattende norsk støtte til sivilsamfunnet. Samarbeidet innenfor klima er blitt særlig tett. Vern av regnskogen i Brasil er av global betydning. En viktig del av norsk klimapolitikk er derfor å støtte Brasil i deres reduksjon av avskogingen. Mer enn 7 milliarder er så langt betalt fra Norge til Amazonasfondet. Initiativet er innovativt og Norges bidrag fastsettes av oppnådde resultater. Riksrevisjonen har påpekt noen vansker, men Norge ønsker å fortsette samarbeidet. Drivkreftene bak endringen er naturligvis ikke politikken eller strategien, men snarere at ulike aktører har sett utsikter til gode forretninger og samarbeidsmuligheter. Men, ved å bygge samarbeidet rundt ulike dimensjoner som økonomi, klima, teknologi, vitenskap og kultur, er det blitt mer helhetlig, kanskje også sterkere. Brasil står når overfor nye utfordringer. Landet befinner seg i en trippelkrise: korrupsjon og mistillit, vold og kriminalitet, kombinert med økonomisk nedgang. De tre samvirker og skaper en ond sirkel. Brasilianere opplever styringssvikten, er lei av korrupsjon, og ønsker endringer. Se full tekst

Det pågår en debatt om EØS-avtalen. SV ønsker å utrede alternativer. Noen av EØS-motstanderne ønsker å gå tilbake til frihandelsavtalene fra 1973. Har de ikke fulgt med på brexit? Frihandelsavtalene ga tollfri adgang for store deler av norsk industrieksport. De fungerte i noen grad etter hensikten, men allerede da de trådte i kraft, ble de sett på som utdaterte. De omfattet ikke tjenestehandel, og de ga ikke nok beskyttelse mot den proteksjonismen som kom utover 1970-tallet. EFTA ønsket derfor å utvide samarbeidet med EU. Det ble tidlig klart at det ikke var mulig å oppnå lik behandling kun gjennom å overta EUs regelverk innen utvalgte sektorer. Svaret ble derfor EØS. Langt mer enn en frihandelsavtale Da EØS-avtalen trådte i kraft for 25 år siden, gikk Norge fra å være et tredjeland i forhold til EU til å bli en integrert og likeverdig deltager i EUs indre marked, med samme markedsadgang, rettigheter og plikter for norske bedrifter og borgere som for aktører fra EU-land. I dag er det økonomiske samkvemmet med EU og de 27 EU-statene avgjørende for Norge. Dette er nesten i sin helhet regulert av EØS-avtalen, med bare noen mindre unntak (handel med fisk, landbruksvarer og tredjelandsvarer). EØS-avtalen er langt mer enn en frihandelsavtale. Den inkluderer handel med tjenester, fri etablering, arbeidsvandring, felles finansmarked og konkurranseregler, og felles regler på en lang rekke områder. Det omfatter også reglene om statsstøtte, konkurranse og offentlige anskaffelser. Avtalen har gjort grensekryssende aktivitet enklere, og det har medvirket til et mer effektivt hjemlig marked, med økt velferd for fellesskapet som resultat. Den har gitt høyere verdiskaping for bedriftene og lavere priser for forbrukerne. Avtalen har samlet sett bidratt til en modernisering av norsk økonomi. En frihandelsavtale vil ikke gi disse gevinstene. Forholdet mellom EU og Norge er i utgangspunktet skjevt. EU og medlemsstatene har 500 millioner innbyggere, mens Norge har fem millioner. Norsk økonomi har langt større fordeler av EØS-avtalen enn EU, og vi er også mer avhengig av EØS enn EU. EØS-avtalen hindrer at EU kan utnytte sin handelspolitiske styrke til ugunst for Norge, og den gir deltagelsesrett og noe medvirkning. Med EØS fikk vi også et system for tilsyn og domstolskontroll. Det gir private borgere og bedrifter i inn- og utland større forutsigbarhet og rettssikkerhet enn vanlige handelsavtaler. Fungerer som politisk kompromiss Å si opp EØS vil også vanskeliggjøre samarbeid på områder som ligger utenfor EØS-avtalen. EU har utvidet samarbeidet til områder som justispolitikk, forsvar- og sikkerhetspolitikk. EØS-avtalen har i realiteten fungert som et satsbrett for å bygge samarbeid med EU på disse områdene. (se full tekst)

Oljefondet har hatt sin «oppvekst» innenfor en trygg og stabil global orden. Det første innskuddet kom i 1996, i god tid etter Berlin-murens fall. Fondet har vært en stor suksess, men det har også gjort at Norge er mer eksponert for globale endringer enn før. Den internasjonale orden er nå i en brytningstid. Demokratiske systemer er under press, globalisering og åpne marked møter motstand. USAs rolle, som leder og systemgarantist, er også i forandring. USA er mer negativ til viktige elementer i internasjonalt samarbeid, som WTO og FN. Spenningene øker også i forholdet mellom USA og Kina, verdens viktigste økonomiske og politiske relasjon. I den nye amerikanske sikkerhetsstrategi er Kina beskrevet som strategisk rival. Mange ser på handelskrigen mellom som USAs forsøk på å demme opp for, eller redusere, Kinas geopolitiske innflytelse. Endringene i det globale politiske og økonomiske system endrer også rammene for Oljefondet. Jeg mener derfor tiden er overmoden for å utrede forholdet mellom fondet og geopolitiske risikofaktorer. Vi bør kartlegge dagens risikoeksponering, analysere hvordan globale skifter endrer risikobildet, og vi må vurdere om dagens retningslinjer er egnet.

Etter brexit vil Storbritannia måtte påvirke EU fra utsiden. Norge får konkurranse. Storbritannia vil mest sannsynlig gå ut av EU mars 2019. De mister da også stemmerett og mange muligheter for innflytelse. Hvordan vil livet bli som lobbyist?

Nye toner i norsk europapolitikk Regjeringen varsler taktskifte for Norges EU-strategi. Det kommer til rett tid og med forfriskende begrunnelser. Ulf Sverdrup, direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt Regjeringen la forrige uke frem sin nye strategi for EU. Hovedbudskapet er at man søker enda tettere samarbeid med EU. Samarbeidet skal forsterkes der Norge har avtaler med EU. Samtidig har man klare ambisjoner om å utvide samarbeidet til nye områder, spesielt gjelder det nye sider ved utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken. Medlemskap i EU er ikke et tema, ei heller er det tale om å si opp noen av de avtalene vi har. På en måte er dette en fortelling om «stø kurs». I praksis har alle norske regjeringer siden 1994 på ulike måter bidratt til at Norge er blitt stadig tettere integrert med EU. Selv om kursen er uendret, er det likevel noen nyvinninger. Viktigst er det kanskje at man gir en ny og forsterket begrunnelse for europapolitikken. Det er etter hvert blitt vanlig å se på EØS-avtalen som en slags nødvendig og tvungen regelbasert tilpasning, der Norge stadig blir dratt mer eller mindre inn i samarbeidet. Gjennom en serie tekniske regler «fra Brussel» sikres nødvendig markedsadgang. Denne hovedfortellingen om avtalen begynner å bli både gammel og slitt. Den vekker heller ikke større entusiasme. Nå understrekes det i stedet at samarbeidet først og fremst er frivillig og ønsket. Norge søker medvirkning og tilknytning til EU, ikke fordi man må, men fordi det er i tråd med nasjonale politiske målsettinger og interesser. Les også: Mer inne enn ute Det er heller ikke bare snakk om å sikre markedsadgang. Samarbeidet er viktig for å ivareta norske interesser knyttet til sikkerhet, forsvar og beskyttelse av sentrale norske verdier som demokrati og rettsstat, og ikke minst for å sikre omstilling og innovasjon i norsk økonomi, herunder klima, miljø og et godt og ordnet arbeidsliv. Kort fortalt: I stedet for å fremstille tilknytningen til EU som et mål i seg selv, ser man altså samarbeidet som et avgjørende virkemiddel for å utvikle Norge. Det er også klare offensive anslag. På flere områder ser man at Norge i større grad kan være en strategisk partner og deltager, og at man her hjemme ikke er dømt til å være en passiv tilskuer til Europa. Sånn sett anlegger regjeringen klare ambisjoner om å bidra i det større europeiske ordskiftet.

Mer inne enn ute Brexit synes å ha endret Norges status i EU. Resultatet er at Norge er oppgradert, ikke nedgradert.

Hva slags Kina-politikk er vi tjent med? Norges forhold til Kina er normalisert. Det går en stri strøm av norske delegasjoner til Kina, og Norge tar imot stadig flere kinesiske. For noen uker siden var den norske stortingspresidenten i møter med Kinas president Xi Jinping, mens det senere i år kommer et norsk statsbesøk til Kina. Vi bør nå ha en refleksjon om Norges strategi og politikk over for Kina. Diskusjonen har lenge vært dominert av spørsmål om menneskerettigheter. Det er viktig, men det bør ikke forhindre at man anlegger et bredere perspektiv og favner et større spekter av tema. Gjennom en slik refleksjon kan man kartlegge Norges interesser, analysere mulighetsrommet, definere den politiske retningen, og ikke minst se på hvilke kanaler som er mest hensiktsmessig.

Vi lever i en tid med store geopolitiske omskiftninger og økt usikkerhet. Flere land er nå i ferd med å gjen­nomgå og justere sin utenrikspolitikk. I tider med usikkerhet kan det være hensiktsmessig å øke handlefriheten. UtenriksministerIne Eriksen Søreide har antydet at hennes førsteprioritet er sikkerhet, nærområdene, transatlantiske forhold og Europa. Å prioritere er ikke lett. Det handler om å koble visjoner med ressurser og oppmerksomhet. Trolig ligger den viktigste skranken prosaisk nok i den hjemlige budsjett­strukturen. See full text

Kan brexit gjøre at Norge og Storbritannia blir tettere integrert med EU? Det kan skje i sikkerhetspolitikken.

Brexit-forhandlingene går tregt. Statsminister Theresa Mays tale i Firenze brakte noe mer klarhet, men det er fortsatt usikkert hva partene kan enes om. Imens tikker klokken. Kreative løsninger er nødvendig om man skal unngå «hard brexit». Et omfattende samarbeid mellom EU og Storbritannia etter brexit vil måtte forutsette at man blir enige om en tvisteløsningsmekanisme. EU vil neppe akseptere en mekanisme der tvister avgjøres i diplomatiske forhandlinger i såkalte felles komiteer, som i tilfellet Sveits. Man kan heller ikke opprette en egen britisk domstol, det vil være å sette bukken til å passe havresekken. EU har tidligere avvist et lignende sveitsisk forslag. Presidenten i Efta-domstolen, Carl Baudenbacher, promoterer nå en annen løsning, nemlig Efta-domstolen. Ifølge Baudenbacher kan og bør Efta-domstolen spille en rolle: Enten ved at Storbritannia blir medlem av Efta og EØS, eller ved at Storbritannia kan «docke» seg til Efta-domstolen. Det kan skje enten i form av en ny fast ordning eller en overgangsperiode. En slik «docking» kan innebære at en modifisert versjon av Efta-domstolen, supplert med for eksempel noen britiske dommere, skal sikre håndhevelsen av avtalen mellom Storbritannia, EU og EØS. Baudenbacher har i de siste ukene vært på turné for å formidle denne løsningen, med stopp i det britiske parlamentet, foredrag ved Chatham House og en rekke uttalelser til pressen. Ifølge mediene har han hatt samtaler med den britiske sjefforhandleren David Davis. Om forslaget er realistisk, mulig og ønskelig, er en annen sak. Han har tidligere foreslått en tilsvarende løsning for Sveits. Det er også lite trolig at britene er interessert, skjønt May i Firenze sa at hun utelukket EU-domstolen, men samtidig innså at en ren britisk domstol neppe var mulig. Men for Norge og Efta-statene er det to andre forhold som gjør hans utspill ekstra pikant: For det første er det svært spesielt at talsmannen for forslaget er presidenten i Efta-domstolen selv. I sin dommergjerning har dommere selvsagt full uavhengighet, og som privatperson har de ytringsfrihet. Men dommere bør utvise stor varsomhet med å mene noe om politiske spørsmål eller drive aktivisme. Det kan ramme domstolens omdømme og tillit og skape mistanke om at den har en egen agenda. Å gi saklig informasjon om hvordan domstolen fungerer, er naturlig, men det er noe annet at en selv turnerer og aktivt promoterer en bestemt politisk og diplomatisk løsning, og særlig i en så høysensitiv og viktig sak som dette. At ingen Efta-land har sagt at de ønsker en slik løsning, gjør ikke saken mindre pikant. For det andre er Baudenbachers fortelling om Efta-domstolen mangelfull. I sin omtale av Efta-domstolen legger han nå mindre vekt på målet om ensartethet, det vil si lik tolkning av regelverket i både EU og i EØS-/Efta-statene. I stedet fremhever han at Efta-domstolen har et nokså stort handlingsrom. Dette er musikk i ørene for enkelte briter, men stemmer ikke helt med studier av Efta-domstolen. I Europautredningen (NOU 2012:2) fant vi blant annet at Efta-domstolen rettspolitisk først og fremst har stått for en linje der den fremhever hensynet til ensartethet med den underliggende EU-retten og med EU-domstolens rettspraksis. Anførsler om at EØS-retten skulle kunne tolkes annerledes enn EU-retten, ut fra sin spesielle kontekst eller ut fra avtalepartenes forutsetninger, har nesten uten unntak vært avvist. Snarere enn å skape større handlingsrom, lå Efta-domstolen på en mer integrasjonsrettet linje, for eksempel når det gjelder avtalens karakter og gjennomslag i nasjonal rett. I enkelte tvilstilfeller kan man også hevde at den har vært mer integrasjonsvennlig enn EU-domstolen. Dette er neppe hva «brexiters» ønsker å høre. Det er prisverdig at erfaringer med Efta-domstolen blir synliggjort i brexit-debatten... (forts)

Valgkampen handler som oftest om innenrikspolitikk. Men i dette valget bør også utenrikspolitikk stå høyt på dagsordenen. For det første, innenrikspolitikk lar seg ikke isolere fra utenrikspolitikken. Viktige innenrikspolitiske saker som innvandring og migrasjon, klima og miljø, ulikhet og konkurranseevne, sikkerhet og forsvar henger tett sammen med utenrikspolitiske veivalg og beslutninger. For det andre, geopolitiske endringer reiser nye spørsmål om utenrikspolitikken her hjemme. Norsk utenrikspolitikk blir alltid utformet i et triangel mellom Russland, USA og Europa. Slik vil det også forbli, men nå er det endring i alle hjørnene. Forholdet til Russland har forandret nordområdepolitikken, som lenge var en stor norsk politisk satsing. Det transatlantiske samarbeidet, som har vært en kjerne i norsk utenrikspolitikk, settes på prøve av Trump-administrasjonen. I Europa er det brytningstid. Et mer intenst fransk-tysk samarbeid kan gi EU samarbeidet ny fart, mens brexit vil mest trolig skje i neste periode. Det er ikke utenkelig at Norges tilknytningsform, som har ligget fast i lang tid, vil kunne komme i spill. I tillegg er det kommet til nye elementer. Forholdet til Kina er normalisert og en ny kurs skal stakes ut, politisk og økonomisk. I en verden i endring reises det også spørsmål om fremtiden til den internasjonale liberale orden, internasjonale spilleregler og vilkårene for små stater. Det er derfor mer enn nok å diskutere. Og ikke minst, det er viktige beslutninger som må fattes i neste stortingsperiode. Det har lenge vært konsensus om hovedtrekkene i norsk utenrikspolitikk. Men vi skal ikke skrape dypt før forskjellene mellom partiene blir synlige. Partiene prioriterer ulike saker, og de skiller seg i hvordan de balanserer mellom ulike interesser, verdier og ressurser. KrF velger helst bistand, mens Høyre og Fremskrittspartiet legger mer vekt på sikkerhet og forsvar. Arbeiderpartiet og Høyre ønsker åpne markeder, mens Senterpartiet og SV ønsker mer proteksjonisme. Det er også tydelig forskjell i hvordan partiene ser på internasjonalt samarbeid. Mens noen legger stor vekt på betydningen av allianser og bindende rettslig forpliktende internasjonalt samarbeid, er andre mer opptatt av at Norge skal finne selvstendige løsninger. Blant dem som ønsker internasjonalt samarbeid er det også forskjeller, noen legger mest vekt på et tett samarbeid med EU og Norden, mens andre legger mer vekt på USA. Ved Norsk utenrikspolitisk institutt har vi, som ved sist valg, gjennomført en spørreundersøkelse av et representativt utvalg nordmenn om utenrikspolitikk i forkant av stortingsvalget (gjennomført juni 2017). Undersøkelsen gir noen interessante pekepinner: Mange velgere oppgir at utenrikspolitikk er viktig. Hver tredje velger sier han/hun vil legge vekt på utenrikspolitikk når partivalget gjøres. Langt fra alle partier som oppfattes som like troverdige i utenrikspolitikken. Arbeiderpartiet og Høyre har høyest troverdighet, mens Miljøpartiet De Grønne og SV har lavest. Ap og H har derfor trolig mest å vinne på at utenrikspolitikk er en valgkampsak. Innad i de ulike regjeringsalternativene er det også mistroiskhet. For eksempel, det er få av Aps velgere som mener at Sp har høy troverdighet i utenrikspolitikken. Stortingsvalget vil denne gang skje i en periode med et ganske høyt internasjonalt spenningsnivå. Undersøkelsen viser at én av fire nordmenn oppfatter at den sikkerhetspolitiske trusselen mot Norge er høy. Men ikke alle er like bekymret. Det er for eksempel en nokså stor andel av Frps og Sps velgere som mener at trusselen mot Norge er høy, mens det er langt færre i KrF, SV og Venstre. Selve opplevelsen av trusselnivået er altså et politisk omstridt tema. (Forts...)

(Dagens Næringsliv): Storpolitikk har i lang tid vært knyttet til den strategiske betydningen av olje og gass. Kontroll med ressursene har gitt makt, avhengighet har gitt avmakt. Historien er full av militære kampanjer som har hatt som mål å få kontroll med petroleumsressurser, eller håndtere avhengigheten. Vil et stort innslag av fornybar energi endre storpolitikken? Dersom verden blir grønn, vil konflikter og globale spenninger bli borte, eller vil nye oppstå? Det finnes noe forskning omkring de sikkerhetspolitiske effektene av at vi ikke klarer å stoppe klimaendringene. De peker i retning av konflikt om knappe ressurser, som vann og mat, med nød og migrasjon som konsekvenser. Dersom havnivået stiger i den takt ekspertene tror, vil også verdens mange kystbyer stå overfor enorme utfordringer. Den finansielle risikoen er også formidabel. Vi vet også at å bremse klimaendringen vil stille store krav til internasjonale institusjoner og internasjonalt lederskap. Utfordringen er å fremme radikal endring fort, men samtidig gjøre det riktig og uten for mange negative bieffekter. Det kreves klare mål, regulering, samt en god dose tillit på tvers av landegrensene. Vi vil også måtte mobilisere offentlige og private ressurser for store og langsiktige internasjonale satsinger på infrastruktur, forskning og teknologiutvikling. Selv om Trump har varslet at USA vil gå ut av Parisavtalen, skjer det mye annet positivt på dette feltet. Kanskje lykkes den globale klimakampen. Det er mye mindre forskning på hva den geopolitiske situasjonen vil være dersom vi faktisk lykkes med å få til et raskt og radikalt skifte. Kolleger ved NUPI ser derfor i samarbeid med universitetene Columbia og Harvard nærmere på denne tematikken i en ny rapport. Der drøfter de den litteraturen som foreligger, og ser på noen mulige konsekvenser av en overgang til fornybar energi. La meg trekke frem noen av observasjonene... forts...

Utenlandske investeringer er i utgangspunktet et gode. Studier har vist at utenlandske oppkjøp og investeringer bidrar til økt produktivitet, kunnskapsoverføring og kan skape arbeidsplasser og skatteinntekter. For Norge er det viktig å være en attraktiv destinasjon for utenlandske investeringer. Attraktiviteten kan blant annet økes ved å ha få reguleringer, lave terskler og enkle prosedyrer. Tilsvarende ønsker vi at det er åpenhet, likebehandling, sikkerhet og forutberegnelighet for de mange norske utgående investeringene til andre land. Men, ikke alle utenlandske investeringer er like ønskelige. Noen kan svekke nasjonal sikkerhet. Det er for eksempel viktig å sikre kontroll med kritisk infrastruktur, det vil si, de anlegg og systemer, fysiske eller virtuelle, som er nødvendige for å opprettholde samfunnets behov og funksjoner. Investeringer og oppkjøp kan også på andre områder innebære en sikkerhetsrisiko. Dersom et oppkjøp skaper uheldige avhengigheter kan det påvirke nasjonal sikkerhet. Utenlandske oppkjøp kan også gi andre tilgang til teknologi eller kunnskap som kan virke negativt på nasjonal sikkerhet. Noen oppkjøp eller investeringer kan også muliggjøre overvåkning eller sabotasje, eller gi muligheter til å påføre samfunnet annen skade. For alle land gjelder det derfor å finne en god balanse mellom å sikre gode vilkår for økonomisk utvikling, samtidig som man skal ivareta nasjonale sikkerhetshensyn. Den internasjonale utviklingen har lenge gått i retning av liberalisering og lettere tilgang for utenlandske investeringer. Norge har lenge fulgt denne trenden. Tidligere hadde vi regler om eierskifte som diskriminerte mellom norske og utenlandske statsborgere, men disse bortfalt med inngåelsen av EØS-avtalen. Ervervsloven, som kom i 1995, skulle kontrollere eierskifte, men den ble fjernet i 2002. Danmark og Sverige har heller ikke noe omfattende regelverk, eller «screenings prosedyrer», som sikrer myndighetskontroll rundt investeringer ut fra sikkerhetsmessige hensyn, mens land som Australia og USA har adskillig mer velutviklede systemer. Med økte geopolitiske spenninger synes pendelen å være i ferd med å snu, også i Europa. I Storbritannia har Theresa May i sitt valgmanifest varslet at hun ønsker å styrke kontrollen rundt utenlandske oppkjøp, det samme har også den franske presidenten Emmanuel Macron varslet. I Norge er det også en debatt. (forts...))

Brexit-prosessen er inne i et nytt spor. Britene har satt i gang utmeldelsen, mens EU har presentert sine retningslinjer for veien videre. Det er lett å se store hindre, mens det er vanskeligere å se løsningene. Kan norske erfaringer gjøre bruddet noe lettere? På den ene siden er det åpenbart at brexit er, og vil forbli, en unik prosess. Selve inngangen rundt forhandlingene er annerledes. Norge har søkt å finne løsninger for tettere integrasjon, mens britene er opptatt av hvordan de skal desintegreres. Omfanget av avtalene er også større enn hva gjelder for Norge. I tillegg er tidsrammen svært stram. Storbritannia er dessuten en av EUs største økonomier, mens Norge er et lite land i periferien. Les også: Brexit etter Trump På den annen side har Norge etter et kvart århundre som utenforland bygd opp en rekke erfaringer som kan være nyttige for veien videre. La meg nevne tre elementer: (forts)

Trump som trussel - USAs nye president er et betydelig usikkerhetsmoment i internasjonal politikk. Hvordan skal Norge håndtere det? Ingen vet hvilken utenrikspolitikk president Donald Trump vil føre, men det finnes i alle fall to hovedperspektiver: Det første perspektivet er at Trump vil være en formidabel «disrupter». Allianser og historiske forhold synes å bety lite. Trump har vært kritisk til en verdibasert utenrikspolitikk og internasjonale institusjoner, og har vist liten respekt for internasjonale spilleregler. USAs snevre egeninteresser settes foran alt annet. Trump ønsker for eksempel forsoning med Russland, men har samtidig lagt seg ut med muslimer, kvinner, eliter, pressen og sin egen etterretningstjeneste. I utenrikspolitikken har han vært konfronterende med Kina, kritisk til EU, sådd tvil om Nato, ser på mulighetene for å stoppe finansieringen av FN, og han er uklar på klimaspørsmål. Mange tror også at Trump vil kunne endre utenrikspolitikkens form og fremgangsmåte. Snarere enn diplomatiske konsultasjoner med partnere, vil han foretrekke drama, overraskelser, tvetydigheter, støtte og avskrekking, og han vil tvitre kontroversielle synspunkter på nattetid. Det andre perspektivet gir mindre grunn til uro. Vi vet at historiebøkene er fulle av politikere med store reformambisjoner, men i møtet med realitetene vil ofte store bølger ende som små krusninger når politikken skal settes ut i livet. Innad i USA finnes det institusjoner og mekanismer som vil kunne utvanne og avslipte Trumps politikk. I høringen i kongressen kom det i tillegg frem at flere i hans kommende team har andre og mindre utradisjonelle syn på utenrikspolitikk enn Trump selv. ... forts

Et fornyet samarbeid mellom USA og Europa er avgjørende for Norge, skriver Ulf Sverdrup i denne kronikken i Dagens Næringsliv. Dersom Trump blir USAs president vil forholdet til Europa bli satt på en svært alvorlig prøve. Men også Clinton vil måtte overkomme flere hindre. Hva bør man nå legge vekt på i forholdet mellom USA og Europa? Det er lett å se mange gode argumenter for en fortsatt sterk transatlantisk allianse. Vi lever i en tid med stor sikkerhetspolitisk uro, ikke minst i forholdet til Russland. USA og Nato er fortsatt avgjørende for Europas sikkerhet, ikke minst for Norge. USA er også Europas viktigste økonomiske partner, selv om Kina blir stadig viktigere. I en verden i stor endring, utgjør de kjernen i den liberale internasjonale orden. Det er samtidig flere vansker for samarbeidet over Atlanteren. På begge sider er det en sterk folkelig protest mot globalisering, nasjonalisme og mange ønsker proteksjonisme. Kritikken rammer ekstra hardt fordi den går til det som har vært kjernen i det transatlantiske samarbeidet, nemlig åpne markeder og regional integrasjon. Populisme lar seg også sjeldent forene med solidaritet og forpliktende bindende avtaler. I en tid der «Trade is toxic» er politikerne blitt mer pessimistiske mot en eventuell TTIP. Etter avtalene med Ukraina og Canada reises det også spørsmål om EU kan være en troverdig forhandlingspartner i internasjonal handel. Innenfor sikkerhetspolitikken er det tett samarbeid, men det er ikke knirkefritt. USA har lenge ment at Europa må bidra mer til byrdefordelingen. Trump er ikke alene om det. Mange i USA er krigstrøtte og usikre på hvor stort ansvar de skal påta seg internasjonalt. I de fleste europeiske land er man likevel mest opptatt av å bruke de store pengene på velferd heller enn på sikkerhet. Gjeldstyngede europeiske velferdsstater, med en aldrende befolkning, vil trolig fortsatt ikke kunne møte amerikanske forventninger. USA og Europa har også ulike langsiktige utenrikspolitiske prioriteringer. For USA er forholdet til Kina og Asia det klart viktigste. Mange i USA er skuffet over at Europa neglisjerer det globale maktskiftet, og kritiserer Europa for manglende strategisk utsyn og refleksjon rundt Europas rolle i verden. Europa er på sin side primært opptatt av å hindre fragmentering, etter brexit. I den grad Europa har en utenrikspolitikk er den primært rettet mot nærområdene i Øst og Sør. Både Russland og ikke minst utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika representerer store langsiktige politisk og sikkerhetsmessige utfordringer, som vil måtte være hovedprioritet for Europa. Andelen amerikanere med europeisk bakgrunn i USA er også synkende og mange unge amerikanere ser på Europa som et museum heller enn et dynamisk sted for fremtiden. Et USA som produserer egen olje og gass vil også ha et annet strategisk utsyn. Uavhengig av hvem som blir president kan vi derfor ikke ta et fortsatt sterkt transatlantisk partnerskap for gitt. Kanskje kan de to drive fra hverandre, ikke på grunn av interessekonflikt, men på grunn av ulike prioriteringer og orienteringer. Det vil i så fall være svært krevende, ikke minst for Norge. For noen uker siden deltok jeg i en diskusjon i regi av Ditchley Foundation om fremtiden til det transatlantiske samarbeidet. Der advarte Henry Kissinger om at etterkrigstidens internasjonale orden er i ferd med å desintegrere. Han kunne ikke minnes en periode med flere samtidige kriser og flere trusler mot fred og stabilitet. Behovet for samarbeid over Atlanteren er stort, men det vil ikke bli lett, advarte han, siden krisene har ulike årsaker og krever skreddersydde løsninger. Noen elementer i en fremtidsrettet transatlantisk dagsorden bør være: --- for resten se kronikken

Nach dem Brexit könnten sich die Briten um einen Beitritt zur Europäischen Freihandelsassoziation (Efta) bemühen. Norwegen könnte den Briten den Zugang verweigern, die Regierung steht einem Beitritt der Briten skeptisch gegenüber. Efta-Mitglieder haben fast den gleichen Zugang zum Binnenmarkt wie EU-Staaten, müssen allerdings Brüsseler Entscheidungen umsetzen, ohne mitzuentscheiden Immer wieder hat Erna Solberg vor einem Brexit gewarnt. Ausgerechnet die Ministerpräsidentin von Norwegen, das selbst zweimal gegen einen Beitritt gestimmt hat, riet den Briten wiederholt: Macht es nicht wie wir. Ganz uneigennützig war das nicht. Die britischen Austritt-Fans sollten nicht glauben, die EU so einfach gegen einen anderen Klub austauschen zu können. Gegen jenen Klub von Staaten nämlich, die nicht zur EU gehören, aber fast denselben Zugang zum Binnenmarkt haben. Außer Norwegen sind das Island und Liechtenstein. Großbritannien passe da nicht rein, so lautete Solbergs Botschaft. Nun, da der Brexit beschlossen ist, könnte Norwegen den Briten theoretisch den Zugang verweigern. Falls sie ihn überhaupt wollen. "Diejenigen, die sagen, es gibt eine gute, romantische Geschichte außerhalb der Europäischen Union, unterschätzen die Herausforderung, die der ganze Prozess der Spaltung haben wird", sagte die Ministerpräsidentin noch am Tag vor der Abstimmung zu CNN. Norwegens Position außerhalb der EU sei nichts für die Briten: "Ich denke, es wäre für britische Wähler schwieriger zu akzeptieren, dass Brüssel entscheidet und sie nicht mitreden dürfen." Brexit Sechs Vorhersagen über die Zeit nach dem Brexit Sechs Vorhersagen über die Zeit nach dem Brexit Die Briten haben entschieden. Sie wollen raus aus der Union. Der Brexit wird weitreichende Folgen haben - für Europa, Großbritannien und auch Deutschland. Analyse von Thorsten Denkler mehr ... Das Vereinigte Königreich ist 1973 von der Efta in die EG übergewechselt ANZEIGE Norwegen ist Mitglied in der Europäischen Freihandelsassoziation (Efta), ebenso wie Island, Liechtenstein und die Schweiz. Aus der 1960 gegründeten Organisation waren im Lauf der Zeit sechs Mitglieder zur Europäischen Gemeinschaft gewechselt, Großbritannien 1973. Die verbliebenen Efta-Staaten wurden in den Europäischen Wirtschaftsraum (EWR) integriert, mit Ausnahme der Schweiz, die ihr Verhältnis zur EU in bilateralen Verträgen regelt. Norwegen zahlt Beiträge an die Union und setzt die meisten Brüsseler Entscheidungen in nationales Recht um: Auf norwegischen Zigarettenpackungen stehen die von Brüssel vorgegeben Warnungen, und das Land steht EU-Bürgern genauso offen wie jeder Mitgliedstaat. Nur mitentscheiden darf Norwegen nicht. Der Gedanke, Großbritannien könnte in die Efta zurückkehren, stößt in Oslo auf gemischte Gefühle. "Es ist nicht sicher, dass es gut wäre, ein großes Land in eine solche Organisation zu lassen", sagte EU-Ministerin Elisabeth Vik Aspaker der norwegischen Tageszeitung Aftenposten. "Es würde die Balance verschieben, was nicht unbedingt in Norwegens Interesse ist." Über neue Mitglieder entscheidet die Efta einstimmig. Norwegen wäre es theoretisch möglich, einen Beitritt zu blockieren. ANZEIGE TOP-LADER IM SCHNITTIGEN DESIGN Die Limousine mit Laderaum Wer ohne das Design einer Limousine nicht fahren will, aber auf mehr Ladekapazität angewiesen ist, kann jetzt beides haben: Einen Kombi mit innovativem Laderaummanagement und dynamischem Design. Mehr... Um die norwegischen Sorgen zu verstehen, muss man wissen, wie das Efta-EWR-Modell funktioniert. Ulf Sverdrup, Direktor des Norwegischen Instituts für Internationale Beziehungen, vergleicht den Mechanismus mit einem Update fürs iPad: "Wenn neue Software verfügbar ist, klicken wir auf 'Akzeptieren', ohne die Möglichkeit, das Update anzupassen, und oft ohne die Bedingungen durchzulesen."

What are Britain's options post-Brexit? Ulf Sverdrup, Director of the Norwegian Institute of International Affairs, and Prof Gavin Barrett, Senior Lecturer at UCD School of Law, discuss Britain's options following Brexit

Resultatet i Storbritannia bør forstås som et symptom på politisk usikkerhet, mistillit og eliteforakt.

Storbritannia holder straks folkeavstemning. Vi vet stort sett hva «Remain» vil bety, mens det er usikkert hva som skjer dersom «Leave» vinner. Målingene viser nesten dødt løp. Jeg liker normalt ikke å spå om fremtiden, men la oss spekulere om noen mulige effekter av «Leave» for Norge. Usikkerhet om Europa Den viktigste effekten er at det blir uro og usikkerhet om den fremtidige europeiske politiske og økonomiske orden. Brexit vil være vanskelig for Storbritannia og vil trolig føre til regjeringskrise. Men for EU vil det være den den dypeste krisen noensinne. Mange EU-land, og sikkert Storbritannia også, vil umiddelbart forsøke å redusere usikkerhet og berolige markeder, men alle vet at skilsmisser er smertefulle og vanskelige. En eventuell Brexit vil forsterke den politiske tillitskrisen vi nå opplever mellom land og på tvers av grensene, det vil forsterke polariseringen i europeisk politikk, og at det trolig også vil øke avstanden mellom eliter og velgere. Risikoen for spredning til andre land vil også være stor. EU kan leve med at noen relativt perifere land kan gå ut, men dersom store eller sentrale land ønsker dette, vil det være katastrofe. Lederen i Front National i Frankrike, Marine Le Pen, har lovet en folkeavstemning om Frexit, seks måneder etter at hun eventuelt blir valgt til fransk president våren 2017. Som et lite land med en åpen økonomi, vil stabilitet og forutsigbarhet alltid være å foretrekke for Norge. De europeiske land er Norges viktigste politiske og sikkerhetspolitiske samarbeidspartner, vår viktigste handelspartner og en stor del av Oljefondet er investert i Europa. Usikkerhet i Europa vil ramme Norge negativt. Redusert evne til felles problemløsning Om EU endres, stagnerer, eller oppløses, vil Europa bestå. Behovet for samarbeid, koordinering og arbeidsdeling vil ikke forsvinne, men europeiske lands muligheter for effektiv problemløsning på en fredelig og forutsigbar måte vil svekkes dersom det organiserte og regelbaserte samarbeidet svekkes. Usikkerhet i Europa vil ramme Norge negativt. Noen har ment at en eventuell Brexit kan gjøre integrasjonen i EU enklere blant dem som blir igjen. Tysklands finansminister har sagt klart fra at så ikke er tilfelle. Brexit-avstemmingen vil være et varsel om behovet for reformer av EU, men trolig vil evnen til reform bli mindre. Forhandlingene om britisk tilknytningsform vil nødvendigvis ta oppmerksomheten bort fra viktige reformer knyttet til vekst og konkurransekraft, klima, migrasjon, sikkerhet, grensekontroll, digitale markeder og Europas forhold til omverdenen. Mange viktige reformer er allerede forsinket og vil forsinkes ytterligere. Vi må derfor forvente at EUs evne til problemløsning blir dårligere, i alle fall i en periode, noe som vil være uheldig for Norge. Europas rolle i verden Det er i dag et betydelig sikkerhetspolitisk samarbeid og en arbeidsdeling mellom Nato og EU. Norge er en del av denne sikkerhetsarkitekturen. Storbritannia er viktig for sikkerheten i EU og Nato. Dersom Storbritannia trekker seg ut vil det trolig ha negative effekter for Europas sikkerhet, det vil kunne vanskeliggjøre Nato samarbeidet og det vil kunne svekke det transatlantiske samarbeidet. Forsvar og sikkerhet i Norge er avhengig av stor grad av tillit, samarbeid og solidaritet mellom europeiske land og innad i Nato. Hvilken tilknytning til EU? I tilfelle Brexit, vil britene mest trolig søke en løsning for seg selv, og de vil muligens foretrekke en løsning som begrenser fri bevegelse av personer. Noen i «Leave kampanjen» har antydet at de ønsker at det skal skje snarlig, og at fri bevegelse skal begrenses i 2019. . ... (Se fulltekst)

Whichever way the British vote in June, they should not believe that a vote to leave is a vote to become another Norway in Europe. In June, British voters will decide what the United Kingdom's future relationship to the European Union will be. The decision is critical for the UK, for the future of the EU, and for the future of the transatlantic relationship. The alternatives to EU membership remain unclear, despite their significance for making an informed choice. Few suggest that the UK should seek an association with the EU like that of countries on the fringes of Europe, such as Turkey, Ukraine or Morocco. Instead, references are frequently made to Norway - notably by the “Leave” campaign - as the epitome of a prosperous European country existing outside the EU. Norway is not a member of the EU, but is closely linked to it through the European Economic Area (EEA) agreement. For its part, the EU has also referred to its relationship with Norway as an attractive model for developing future ties with its neighbours. In 2014 the Council of the European Union stated that a precondition for non-member states that want close integration with the EU is the establishment of an EEA-like common institutional framework to ensure homogeneity and legal certainty. There are therefore good reasons to look more closely into the true nature of the Norwegian option, and its relevance for the UK. In 2012 I was involved in an extensive review of the Norwegian model. The findings of that report indicate that it is not a suitable model for the UK, and that many in the UK seem not to understand its true nature. Here are some lessons to be learnt from the Norwegian case: Our report concluded that European integration had been beneficial for the Norwegian economy and helped it to modernise and stay competitive. As such, the conclusions from the Norwegian report are very similar to the results of the extensive UK balance of competence review. As a member of the EEA, Norway is integrated into the single market, meaning that it also guarantees free movement of people. However, the nature of the country’s cooperation stretches well beyond the single market, and covers free movement of goods, capital and services, environmental protection, state aid, research, and public procurement. Norway’s integration with the EU began in 1994, and numerous additional agreements have since been concluded, in the areas of border, migration, police, defence, security and climate. A separate EFTA Surveillance Authority and an EFTA Court have the task of monitoring and ensuring compliance in Norway, much like the European Commission and the European Court of Justice do for the member states. In the case of Switzerland, there is no such third party independent court system, and the EU is insisting on the need to establish one. We estimated that Norway complies with some three-quarters of all EU laws and policies. As a result, Norwegian society has gradually become Europeanised, in a very similar way to EU member states. In short, Norway is more inside than outside the EU. In some areas, like Schengen cooperation, it is even more substantively integrated than the UK. Even in areas such as the agriculture and fishery policy, that were initially supposed to be outside of the scope of the agreements, there has been considerable integration. Some members of the UK’s “Vote Leave” campaign group frequently mention that the UK’s contribution to the EU’s coffers might be better spent on the NHS. When citing the possibility of adopting a “Norwegian model” one should be aware that Norway’s association with the EU does not come free of charge. ...(see hyperlink for more)

Forrige uke hadde president Barack Obama innkalt til et nordisk toppmøte i Det hvite hus. Det er flere grunner til at det nå er stor interesse for Norden i USA, skriver Ulf Sverdrup i DN-kronikk. Med en ny sikkerhetspolitisk situasjon har de nordiske lands strategiske plassering fått økt betydning, med tanke på Russland, Baltikum og Østersjøen, såvel som i nord. Fordi det er sterke tendenser til fragmentering i Europa, fremstår også Norden som et stabilt område som burde kunne bidra positivt og mer aktivt til europeisk samhold og lederskap. Topper rangeringer Mange ser også med interesse på hvordan de nordiske landene har lykkes med å høste gevinster av globalisering, samtidig som de har hatt målrettede tiltak mot de gruppene som taper eller marginaliseres av globaliseringen. De nordiske landene topper internasjonale rangeringer innenfor global konkurransekraft, åpenhet, innovasjon og FNs Human Development Index med mer. Det er ikke tilfeldig at Bernie Sanders har nordiske land som sine forbilder. Fordeler med samarbeid President Obama skal også selv være fascinert av Norden. I det bredt anlagte intervjuet i The Atlantic (anbefales), fremgår det at han titt og ofte sukker til sine kolleger: «If only everyone could be like the Scandinavians, this would all be easy». Presidenten har latt seg fascinere av at de nordiske landene har en nøktern og pragmatisk problemløsende stil, og at de har et stort engasjement for internasjonale fellesgoder knyttet til for eksempel klima, fattigdom, nedrustning, likestilling og fred. Et tettere nordisk samarbeid ville trolig gjort at de nordiske landene i større grad kunne ha sikret sine interesser, og at de i større grad ha satt et større preg på utviklingen i Europa og globalt. Betydelig samlet kraft Hver for seg, er de nordiske landene små og ganske ubetydelige i en internasjonal målestokk, men samlet er de en betydelig kraft.

Om betydningen av statsbesøk for små stater

Britene kan sette EU i brann med sin folkeavstemming.

Veivalg Utenriksminister Børge Brende har varslet at det i løpet av året skal lages en ny stortingsmelding som skal belyse aktuelle internasjonale utviklinger og skissere en ny norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hva bør han ta opp?

Migrasjonskrisen har vært høstens test i Europa. EU har mistet evne til å løse problemer, nå må denne evnen styrkes.

p. 3-3

Først må den akutte migrasjonskrisen løses. Deretter må Europa finne varige politiske og institusjonelle løsninger.

Når oljeprisen faller blir handelspolitikken viktigere. Er tiden kommet for å koble fisk og landbruk i internasjonale forhandlinger?

Angrepene i Paris har rystet oss alle. På lengre sikt blir to spørsmål særlig viktige: sikkerhet og integrering....Det følger derfor noen klare og langsiktige politiske konsekvenser av Paris. For det første må vi se på balansen mellom sikkerhet og velferd. For det andre må vi erkjenne at islam er en del av Europa og Norge, at de fleste muslimer er støttende til vårt samfunn, og at det haster å skape effektive møteplasser

(Trykket i Oljebilaget utgitt ifbm med Desemberkonferansen. Også trykket i Romsdalsbudstikke.) Vi vet at det er vanskelig å spå om framtiden. Charles Richter, han som oppfant skalaen for å måle jordskjelv, skal ha hevdet at det bare var idioter, løgnhalser og sjarlataner som kunne forutse jordskjelv. ..... Vi lever i den paradoksale situasjonen at det trolig kan være lettere å påvirke vår framtid, enn å spå den. Året som har gått har vist at omstilling og endring er krevende. Samtidig er det nettopp omstilling som er nøkkelordet. Det er trolig både lettere og viktigere å bygge opp vår evne til å møte og tilpasse seg ulike og omskiftelige framtidige verdener, heller enn å kunne forutse eksakt hvordan verden vil kunne komme til å bli.

p. 3-3

30(3) p. 316-317

p. 30-31

Flere har tatt til orde for å bruke den såkalte vetoretten i forbindelse med tjenestedirektivet. De fleste er enige om at dette er et dramatisk virkemiddel. Men hva vil dette i så fall innebære? Ingen vet sikkert, men ikke alt er like usikkert.

Wir haben eine Untersuchung vorgenommen, die die EU-Zustimmung der Norweger für die Jahre 1980 bis 2003 quartalsweise gemessen hat. Und diese Studie belegt, dass die Arbeitslosigkeit fast 60 bis 70 Prozent der Variation erklärt. Wenn die Arbeitslosigkeit nur um einen Prozentpunkt stieg, dann stieg die Anzahl der EU-Befürworter um sechs bis sieben Prozent. Mit anderen Worten: Die Arbeitslosigkeit ist ein entscheidender Faktor, wenn man das Verhältnis der Norweger zu Europa verstehen möchte. Eine Korrelation übrigens, die sich im Vergleich zu den EU-Staaten genau umgekehrt verhält. Wenn die Arbeitslosigkeit in Deutschland oder Frankreich steigt, dann fällt die Zustimmung zur EU. Laut Ulf Sverdrup, Forscher am Arena-Zentrum für Europäische Studien an der Universität Oslo, bedürfte es also einer wirtschaftlichen Krise, bevor sich unter den derzeit gespaltenen Norwegern ein deutliches Ja für eine EU-Mitgliedschaft abzeichnen würde. Doch eine solche Krise scheint weit entfernt - und auch politisch ist das Thema EU-Beitritt in den nächsten Jahren vom Tisch. Regierung und Opposition sind in der Europapolitik tief gespalten. Die aus Sozialdemokraten, der Sozialistischen Linkspartei und des bäuerlichen Zentrums bestehende Koalition von Ministerpräsident Jens Stoltenberg einigte sich bereits vor der Wahl im vergangenen Herbst darauf, das Thema EU bis zum Ende der Legislaturperiode im Jahr 2009 nicht zu berühren. Sollte einer der Koalitionspartner den EU-Beitritt forcieren, würde dies zu einer automatischen Auflösung der Regierung führen. Die norwegischen Politiker sind gebrannte Kinder - zwei Volksabstimmungen über den EU-Beitritt 1972 und 1994 haben sie, wenn auch beide Male knapp, verloren. Eine weitere Volksbefragung zum jetzigen Zeitpunkt wäre unverantwortlich, ist aus allen politischen Lagern zu hören.

EU-DEBATTENvil være tjent med at partene etablerer en størst mulig felles virkelighetsbeskrivelse av hvilket forhold Norge faktisk har til EU i dag. Erfaringene med det europeiske økonomiske samarbeidsområdet EØS bør være et fornuftig startpunkt for debatten. Hva sier forskningsresultater om tre (av mange) viktige spørsmål: 1.) Påvirkningen fra EU på Norge. 2.) Norsk innflytelse på EU, og 3.) Omkostninger ved EØS-samarbeidet.

120(26.04) p. 3-3

Forskningslunch

CHERN, EU COSTACTION

Munich Security Conference

Many government officials, military leaders, and political observers have proclaimed the rise of a new, post-Cold War global great power competition between the United States, Russia, and China with myriad implications. Using this new reality as the backdrop for the Arctic Security Roundtable at the Munich Security Conference 2020, roundtable participants are asked to explore, discuss, and debate this issue in the context of, and implications for the new globalized Arctic. This paper – a primer of Arctic trends, risks, and institutions – provides a useful starting point for the discussion. Discussing Arctic security in high-level forums is important. One might ask why we should take the time to discuss the Arctic if we are not fighting a war there. The answer is this: there is a new ocean opening up due to global climate change. There is a promising track record of governance cooperation in the region that serves as a basis for pursuing sustainable management of and peace in this new ocean. The point of dialogue – with an emphasis on cooperation, joint governance and outlining risks and potential tipping points – is to make sure that we do not add the Arctic to the already far-too-long list of global hot spots. The Arctic Security Roundtable at the Munich Security Conference 2020 provides one such confidential forum for proactive and constructive debate on Arctic security issues.

Internasjonal Politikk Doi: https://doi.org/10.23865/intpol.v78.2099

Nordisk Råd presidiet

Åpen høring i Stortingets utenriks- og forsvarskomité tirsdag 12. mai 2020 kl. 10.20

Ulf Sverdrup and Karsten Friis deltok i en åpen høring om den nye langtidsplanen for forsvarssektoren

DSB samfunnsikkerhetskonferanse

Handelsbankens årskonferanse

University of Iceland Press

Ten years ago, the report ‘Nordic cooperation on foreign and security policy’ was presented to the Nordic foreign ministers at an extraordinary meeting in Oslo, Norway. Penned and fronted by Norway’s former foreign minister Thorvald Stoltenberg, the report proposed thirteen ways in which Nordic cooperation in the foreign and security domain could be formalized and strengthened. In this review, we revisit these thirteen proposals and ask: How important was the 2009 Stoltenberg Report for boosting Nordic foreign and security policy cooperation? What progress can we observe in the decade that has passed since the report was released?

T20 Japan, Japanese Institute of International affairs

Japan’s G20 presidency in 2019 will take the lead in promoting environmentally sustainable economic growth and the UN Sustainable Development Goals (SDGs). As a gathering of coastal states, under Japan’s presidency the G20 will specifically work to reduce marine plastic pollution and support marine biodiversity. This policy paper highlights how oceans are governed spaces and points to the key role of the oceans in realizing the SDGs. We argue that the G20 can and should play an important role in addressing major governance gaps in ensuring the sustainable management of oceans. Recognizing that there are increased geopolitical tensions, and that we do indeed already have comprehensive multi-level governance systems in place to handle many aspects of the growing ‘blue economy’ and avoiding the tragedy of the commons, the G20 should primarily stress the need for full and effective implementation of existing instruments and measures at the national, regional and global levels and increased consistency across levels of governance. This would effectively address many of the challenges and make use of the opportunities of the oceans. However, the rapidly moving horizon of technological development and insufficient progress in mitigating global climate change represent new governance challenges that require renewed effort and innovative thinking for a sustainable future for the oceans. This policy paper provides recommendations as to how G20 states can: consolidate their own capacity and assist non-G20 states in taking responsibility for strengthening marine science and implementation of existing regulatory frameworks, exercise innovative global and regional leadership to address emerging opportunities and associated governance challenges and facilitate the meaningful involvement of the private sector and the public in ensuring a collective governance order around oceans.

Pensjonskasseforeningene årsmøte

Foredrag

Sino Nordic rondtable

Konferanse

Møte med stakeholders. departementene

Shipping Offshore Network

University of Iceland

Ten years ago, the report ‘Nordic cooperation on foreign and security policy’ was presented to the Nordic foreign ministers at an extraordinary meeting in Oslo, Norway. Penned and fronted by Norway’s former foreign minister Thorvald Stoltenberg, the report proposed thirteen ways in which Nordic cooperation in the foreign and security domain could be formalized and strengthened. In this review, we revisit these thirteen proposals and ask: How important was the 2009 Stoltenberg Report for boosting Nordic foreign and security policy cooperation? What progress can we observe in the decade that has passed since the report was released?

Presentation of our Nordic report, with Icelandic Foreign Minister

NHO Vestlandet

EU and EEA Joint Economic Commitee

The Future of Europe : Views from the Capitals p. 85-88

Introduksjonskurs for nyansette i departementene

Working dinner for the Nordic MFA administrative heads

NHOs årskonferanse

Hva er det som skjer i verden? Hva betyr endringene for Norge? For din bedrift? For deg og din familie? Mange av oss lurer på slike spørsmål. På NUPI arbeider vi med dette. Når vi skal møte utfordringene er beste svar at vi må oppdatere våre bilder av verden. Men vi må også oppdatere bildet av Norge. se fulltekst, you tube eller NRK

Internasjonal Politikk Doi: https://doi.org/10.23865/intpol.v77.1977

Roundtable with Atlantic Council

Launch of report, with Iceland's Foreign Minister Guðlaugur Þór Þórðarson and IIA Director Pia Hansson

2019 marks ten years since the Stoltenberg report was published containing 13 proposals on how to strengthen Nordic cooperation in the foreign and security domain. How important was the Stoltenberg report for boosting Nordic foreign and security policy cooperation? What progress can we observe in the decade that has passed since the report was released? To commemorate the ten year anniversary of the report the Nordic Foreign Ministers commissioned five Nordic institutes of international affairs to put together a brief report assessing the status of the thirteen proposals today. The launch of the report will take place on Friday May 3, from 14:00 - 15:30 at Safnahúsið/Culture House. Opening remarks will be offered by , Minister for Foreign Affairs, and Ulf Sverdrup, Director of the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI) followed by a presentation of the findings with Kristin Haugevik, Senior Researcher and Head of the research group Global Order and Diplomacy at NUPI and Hans Mouritsen, Senior Researcher at the Danish Institute of International Studies (DIIS). The event will be moderated by Pia Hansson, Director of the Institute of International Affairs at the University of Iceland.

Parliamentary Inquiry

Russia's Turn to the East - Domestic Policymaking and Regional Cooperation

LSE Impact Blog

One year after the referendum, after losing its majority in the general election, the UK government is revising what Foreign Secretary Boris Johnson famously labelled the ‘Cake-and-Eat-It’ approach to Brexit. In this context, it might be worth asking if there is anything the UK can learn from Norway’s quarter of a century experience as a ‘quasi-member’ of the European Union. The first lesson is that no lessons apply. Tolstoy wrote that all happy families are alike, but each unhappy family is unhappy in its own way. Much the same can be said about European countries that opt out of the EU. Each has its own reason, and its own challenges. But with the exception of Greenland, all experience builds on states that have negotiated closer relations with the EU – not a departure. And back in 1982 it took Greenland three years to negotiate a deal with the far simpler pre-Single Market EEC. Having said that, Norway’s experience might still suggest some valuable lessons. The second lessons is that there is life outside the EU, and it can be quite good. But, non-membership should not be confused with non-integration and non-cooperation with the EU: Norway, Iceland and Liechtenstein are members of the Single Market through the European Economic Area; Switzerland take part by way of some 100 or so interlinked bilateral deals. If there is political will in the UK, access to the Single Market is feasible. Lesson three is a warning: The fact that both the UK and the EU are interested in free trade does not mean that this will be easy to achieve. Norway’s approach to participation in European integration without EU membership shows that it is easier to agree on policy than on politics and institutions. A stable and well-functioning relationship between the EU and the UK needs to be based on trust. In political life, trust is first and foremost guaranteed through institutions. The EU and its member states (including the UK) have always insisted that market access should be based on common rules, and that there must be some form of monitoring and dispute settlement mechanisms. It is inconceivable that the EU will accept agreements that dilute the role of the Commission in terms of oversight and the Court in terms of adjudication. The EEA system initially envisaged a joint court, but ended up with a regime that gives the EU institutions jurisdiction over joint cases. For Norway and Switzerland, institutional issues have caused delays and frictions. This is not surprising, as it goes right at the heart of the trade-off between market access, on the one hand, and national autonomy and self-determination, on the other. The UK should prepare itself for this delicate balancing act, and it should know where to look, as only the EEA-model, or some modifications thereof, meets the EU requirements. The Swiss model is by many seen as an ‘accident’, not to be replicated. The fourth lesson is therefore about the importance of implementation and adjudication. The EFTA Court and Surveillance Authority have jurisdiction in cases that only involve the EFTA states. Both institutions were purpose built for the EEA regime. (continue...)

Speech

The Uk in a changing europe

Negotiating Brexit: what do the UK’s negotiating partners want? Amidst the intense political debate and coverage in the UK, it sometimes seems to be forgotten that the outcome of the current negotiations will not be decided in London. The UK’s negotiating partners – the other 27 member states, as well as the EU institutions, and perhaps even the members of the European Free Trade Association – will also have a major say. In fact, contrary to political wisdom in some quarters, it may even be that the UK’s negotiating partners hold the upper hand. For that reason, but also because the UK’s departure will have far-reaching consequences for the EU, neighbouring states, and countries across the globe, it is important to know how the UK’s partners are approaching the negotiations. How important is Brexit to them? Did they see it coming? How are they preparing? Do they see the UK’s departure as a matter for regret, an opportunity, or both? And, although the EU has set out principles that will guide its approach, will they hold? How are they viewed from the national capitals of the EU27?

Stortingets EFTA/EØS-delegasjon

Federal Academy for Security Policy (Germany)

Read full version here: https://www.baks.bund.de/sites/baks010/files/working_paper_2017_12.pdf

Norsk Utenrikspolitisk Institutt

One year after the referendum, after losing its majority in the general election, the UK government is revising what Foreign Secretary Boris Johnson famously labelled the ‘Cake-and-Eat-It’ approach to Brexit. In this context, it might be worth asking if there is anything the UK can learn from Norway’s quarter of a century experience as a ‘quasimember’ of the European Union.

Uk in a changing Europe / ukandeu.ac.uk

This report is part of larger comparative research project on how Brexit is percieved and approached in various European countries. In this paper I map out some aspects of brexit as it is viewed from Norway. See text here http://ukandeu.ac.uk/explainers/brexit-from-norway/

Foredrag for Stortingets internasjonale sekretariat

investormøte - Swedbank

Internasjonal Politikk 74(1) p. 1-11

Oljefondet reiser en rekke utenrikspolitiske spørsmål. Noen hevder at Oljefondet bør brukes som et virkemiddel for å fremme norske utenrikspolitiske interesser. Det er ikke mitt poeng. Jeg tror det er gode grunner å unngå en utvikling i den retning. Historien har vist at organiseringen av Oljefondet så langt har gitt gode resultater og det kan være risikabelt å gjøre en slik kobling. Samtidig mener jeg det er direkte uklokt, for både Oljefondet og utenrikspolitikken, å lukke øynene for de mange direkte, og indirekte, utenrikspolitiske funksjonene og virkningene som Oljefondet allerede i dag har og vil få i tiden fremover. Det er derfor på høy tid at vi undersøker nærmere hvordan og i hvilken grad Oljefondet og Norges finansielle investeringer former Norges internasjonale relasjoner, og på sikt også Norges interesser i utenrikspolitikken? Hvordan påvirker Oljefondet hvilke partnere, allianser og internasjonale grupperinger Norge inngår i, og hvordan påvirker Oljefondet Norges status og omdømme i det internasjonale samfunn? Med et stadig større Oljefond reises også spørsmålet om å sikre koherens mellom Oljefondets investeringer og andre sider ved den norske utenrikspolitikken. Selv om ikke Oljefondet skal være et virkemiddel for norsk utenrikspolitikk, bør vi kanskje snu om på forholdet, og, satt på spissen, spørre hvilken utenrikspolitikk Norge skal føre for å ivareta Oljefondets interesser. I denne artikkelen skal jeg bare kort belyse noen sider av forholdet mellom Oljefondet og norsk utenrikspolitikk. Tematikken er stor, og artikkelen er ingenlunde uttømmende, men jeg vil vise hvordan Oljefondet på ulike måter påvirker sentrale utenrikspolitiske størrelser, som Norges nasjonale interesser og posisjoner, ressurser, makt, allianser, forventninger, representasjon, status og koherens.

Harvard Kennedy School Study Group: Europe and the Geopolitics of Energy

Forsvarets høyskole, sjefskurs

NHH Høstkonferanse

Migrasjon skaper store utfordringer for Europa. I foredraget drøftet jeg særlig tre tema: 1. Hvordan migrasjon endrer det politiske landskapet i Europa og EUs beslutningsssystem. 2. Om sammenhengen mellom ytre grenser og det indre marked. Og sammenhengen mellom fri bevegsle av personer og fri bevegelse av tjenster. 3. Norske erfaringer med fri bevegelse av arbeidskraft og hvordan Brexit vil kunne påvirke Norges forhold til EU.

Justisdepartements ledergruppe

Oral evidence

Brookings - NUPI

In this two-part paper, Thomas Wright and Will Moreland respond to an assessment of Europe's reaction to the U.S. rebalance to Asia by Bjørnar Sverdrup-Thygeson, Marc Lanteigne, and Ulf Sverdrup of the Norwegian Institute of International Affairs. Download the full report here for a complete set of recommendations and detailed analysis. In 2011, U.S. President Barack Obama declared an American strategic shift towards the Asia-Pacific—what would colloquially be known as the “pivot to Asia”—with the words “Here, we see the future.” For the American allies on the opposite end of the Eurasian continent, this announcement was a source of consternation. Was Europe to be left in the past? In the first part of this paper, Bjørnar Sverdrup-Thygeson, Marc Lanteigne, and Ulf Sverdrup of the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI) consider Europe's response to the pivot. They note that while the U.S. pivot to Asia has been the catalyst for a European pivot, the response has not been coherent among European governments. Instead, they oscillate between four distinct Asia policy options based on: formal cooperation with the United States; coordination with Washington in which European "soft power" complements U.S. leadership; co-existence with an "independent" European position; or competition and radical political realignment. The first part concludes by arguing that European Union governments must decide whether to align, compete, or find some sort of middle path; the authors anticipate that a combination of the coordination and co-existence policy options will define any potential coherent European response. The authors caution that Europe cannot enter the Asian century on American terms and should thus instead capitalize on Europe's comparative advantages stemming from economic and "soft" power. In the second part of the paper, Thomas Wright and Will Moreland of Brookings respond. They disagree that Europe has been "left in the past" by the American pivot, stressing that there is little evidence that the pivot to Asia has resulted in the United States doing less on security in Europe than its European partners want it to do. They also warn of the potential repercussions of a prioritization of economic incentives over security interests in the region. As Chinese financial clout grows and Europe’s economic recovery continues to stagnate, there is the concern that the need for a good trade or investment deal with Beijing would outweigh the ambition to craft a collective EU commitment to maintaining the post-World War II order in Asia—a system from which both the United States and Europe have benefited in terms of security and economic prosperity. Finally, they look at the spectrum between the coordination and co-existence policy options using the example of the Asia Infrastructure Investment Bank (AIIB). Wright and Moreland conclude with several general recommendations for transatlantic cooperation in Asia. For one, the United States should not expend its political capital in ultimately counterproductive efforts to remove all daylight between U.S. and European strategies in Asia. Such an approach would inevitably result in forcing Europe to choose between amiable Euro-American relations and its economic relations with China. The United States should also support reforms of existing international institutions. Although segments of the United States—most importantly in the U.S. Senate—would prefer rising powers simply conform to current norms and institutions, this approach is in dangerous ignorance of the realities of changing global power dynamics. Finally, to be effective, U.S. policy must focus more on sharing a strategy rather than sharing a burden.

HL senteret

Tema for presentasjonen 1. Om Europas utfordringer 2. Om norske erfaringer med migrasjon 3. Om perspektiver på Brexit

Konferanse

Roundtable

Giving evidence to a Parliamentary inquiry in Scottish parliament

Thank you for the invitation to address the committee. It is a great honour to be here. I hope that I can contribute to your on-going reflections on Brexit. Today I will speak in a private capacity, not as a representative of the Norwegian Government. I also thank you for the opportunity to say a few words of introduction. I will limit myself to three themes: the general issues, some specific features of the Norwegian model of association with the EU and our experiences of dealing with the EU. The good news is that it is possible to prosper as a non-member of the EU. As you know, Norway is not a member of the EU, but Norway is very much a European country. Our geography, history and identity are European. Norway has decided to co-operate and integrate itself with the European Union but not as an EU member. It has done so because it is in Norway’s economic and political interests to do so, and that has been very beneficial for Norwegian society—our review of Norway’s agreements with the EU demonstrated that extensively. In addition, for a small state such as Norway, a Europe that is governed by rules is much preferable to a Europe that is governed by power politics. Norway is integrated with Europe but in a slightly odd fashion. We are, in a sense, in the same gravity field but orbiting at a greater distance. That is the starting point and how you should think about Norway. http://www.heraldscotland.com/news/14912062.Scotland_would_face__quot_challenges_quot__to_join_EEA_like_Norway/ http://news.google.com/news/url?sr=1&sa=t&ct2=us%2F0_0_s_0_0_t&usg=AFQjCNFvWPXeQAA-kgyM4Vx6bonCriRAIQ&did=308769df6c1c7d3b&cid=52779273895946&ei=mxQ4WKDOGqazyAOG7ZuoAQ&rt=STORY&vm=STANDARD&url=http%3A%2F%2Fwww.telegraph.co.uk%2Fnews%2F2016%2F11%2F17%2Fnorway-expert-casts-doubt-on-nicola-sturgeon-single-market-plan%2F

munchmuseet - waterfront

DNB investormøte

NUPI rundebord om Brexit

erfaringsutveksling

Sjømatdagene

Nedenfor følger en faksimile fra en artikkel på www.ilaks om foredraget.. http://ilaks.no/tiden-er-trolig-inne-for-a-se-pa-landbruk-og-sjomat-under-ett/ – Tiden er trolig inne for å se på landbruk og sjømat under ett For å kunne sikre norsk sjømat bedre markedsadgang mener direktør Ulf Sverdrup i Norsk Utenrikspolitiske Institutt, at man må løse de interessekonfliktene man har mellom landbruk og sjømat i Norge. Nyheter 06.04.2016 Av Elisabeth Nodland – Interessekonflikten mellom landbruk og sjømat er en konflikt vi har i Norge, og som først og fremst må løses i Norge for å kunne sikre sjømatnæringen bedre markedsadgang, mener Sverdrup. Dette kom frem under Sjømat Norge sin generalforsamling onsdag ettermiddag. Tiden inne for å slå sammen landbruk og sjømat – Landbruk har lang tradisjon i Norge, og har nok større politisk innflytelse enn sjømatnæringen, også i dag. Vi har klart å overbevise oss selv om at det er hensiktsmessig å ikke blande sjømat og landbruk, men vi møter liten forståelse for dette internasjonalt. Man har med andre ord lykkes i å skille disse to næringene i norsk handelspolitikk. Nå har trolig tiden kommet for å tenke nytt for å sikre fremtiden tilgang til nye markedet, mener Sverdrup. Han forteller videre at det betales toll på to milliarder i året, bare til EU. – Øker veksten i sjømatnæringen vil trolig trykket for å senke tollsatsene øke ytterligere. At det går godt økonomisk med næringen, forstår de fleste ikke et holdbart argument. Senker man tollhindringene kan man drive en økende videreforedling i Norge, som trolig vil gi en ytterligere sysselsettingseffekt. Sjømat er en effektivitet i næring, hvor man ser formidable forbedringer og økt sysselsetting i sjømatindustrien. For landbruket er det motsatt. Her synker sysselsettingen. På sikt vil det trolig ikke lenger være hensiktsmessig å beskytte landbruket slik vi gjør i dag, sier Sverdrup. Usikkerhet – Det internasjonale bildet er at EU er mer koordinert i handelspolitikken og mer opptatt av eksport av landbruksvarer, også fra Norge. Endringer er underveis, selv om vi trodde EU skulle være enda mer koordinert. Det er også andre utfordringer som kan bidra til å definere den internasjonale handelspolitikken. Det er i dag større usikkerhet om EUs fremtid, grenser og en generell økende skepsis mot globalisering og åpne markeder på verdensbasis, påpeker Sverdrup. Han mener sjømatnæringen er preget av internasjonale forhold, mer an andre næringer, og man er i tillegg avhengig av tillit når det kommer til matproduksjon. – Det er kanskje grunnlag for optimisme, men jeg mener det er stor usikkerhet som gjør det uforutsigbart. Først og fremst må vi løse den interne interessekonflikten, samtidig som næringen i enda større grad enn før må få en stabil internasjonal orden, og må være flinke til å følge dette selv, avslutter Sverdrup.

Global Governance and Open Economy: 2015 G20 Think Tank Summit

The issue of energy and infrastructure is critical as it links together economic growth, poverty reduction, sustainable development and the issue of reducing global threats and risks. Investments in infrastructure and energy can either reinforce the current high-carbon, resource-intensive economy, or, if we get it right, such investments can lay the foundation for the development of a low-carbon development, poverty reduction and less insecurity. It is of critical importance that that we succeed in this transition and the G 20 should thus take an active role in managing this transition. The paper provide some suggestions for what the 2016 G20 China Presidency can do

Sjømatdagene

Fra avslutningen: Jeg tror ikke sjømaten er en geopolitisk kasteball. Men det er en næring som er veldig sterkt preget av internasjonale forhold. Sansksjonene er et eksempel. I det lange løp er utsiktene gode. Verden vil trenge mat og god mat. Og det derfor grunnlag for optimisme. Men på litt kortere sikt, er det også noen store utfordringer. Jeg har vært inne på hvordan den geopolitiske risikoen øker. Og det er nå mer usikkerhet om de grunnleggende spillereglene i internasjonal politikk. Konsekvensene for næringen av slike endringer vil også kunne være stor, ganske enkelt fordi næringen er så stor, er i så mange markeder, og er så avhengig av en stabil og forutsigbar internasjonal orden. Hvordan skal man så møte disse endringene? Det er ikke lett å si. Men to helt generelle ting synes å ligge fast. For det første bør næringen arbeide for å fremme en stabil og sterk internasjonal orden, med felles regler og standarder. (Og det er derfor viktig at dere selv vil følge denne) For det andre, har næringen alltid vist stor evne til tilpasning og til å sno seg rundt og utnytte muligheter. Dette må dere bygge videre på. Jeg vil også understreke betydningen av at dere i økende grad også vil se utenfor analyser av markeder og teknologi, og at dere i lant større grad bygger kunnskap og kompetanse på hvordan politikk og geopolitikk påvirker deres markedsmuligheter. Myndighetene i sine forskningsprogrammer bør understøtte en slik økt vektlegging av forholdet mellom politikk og økonomi i en skiftende verden.

Conference

NUPI

Polish Institute of International Affairs PISM

T20 Summit Turkey, The Challenges of Global Governance and Macroeconomic Cooperation

The G20 has a history of managing global economic crises. The world economy is now facing a radically new international political economy of energy, which is likely to have severe implications for economic growth and political stability. Few countries will be unaffected, but the effects will be distributed unevenly. Energy security issues, from volatile prices in the global oil market to disruptions of gas supplies in regional markets, potentially undermine the conditions for long term sustainable growth. Compared to other areas in international affairs, energy is poorly coordinated. We therefore face paradoxical situation: On the one hand, we observe an increased need for some kind of coordination and cooperation in the field of energy, but on the other hand, because there are multiple actors in the field with mixed interests, preferences, competencies and functions, the capability for international governance is limited.

Norwegian Chamber of Commerce

Norsk Utenrikspolitisk Institutt

Forhandlingene om et handels- og investeringspartnerskap (TTIP) mellom EU og USA er svært ambisiøse og har som mål å fjerne tollbarrierer samt en rekke regulatoriske hindringer mellom de to partene. Avtalen er ment å dekke handel i både varer og tjenester samt investeringer. I rapporten analyserer vi konsekvensene av et TTIP for Norge. Vi ser også på konsekvenser av en egen handels- og investeringsavtale mellom Norge og USA.

Parliamentary hearing

Sjefskurs

Arbeiderpartiets workshop for utenrikspolitikk

Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) 30(1) p. 106-112

UD rettsavdelingen

Indre marked seminar

Militærmaktseminaret

ENP conference in Collge d' Europe

Swedbank

Internationella Studier

Norsk Utenrikspolitisk Institutt

Hva er Norges utenrikspolitiske interesser? De siste årene har det vært en diskusjon om norske interesser og utfordringer for norsk utenrikspolitikk. Disse refleksjonene har i liten grad vært relatert til empiriske undersøkelser av hva norske utestasjoner vektlegger og bruker sin tid på. I denne rapporten gjør vi nettopp en slik undersøkelse. Vi analyserer hva norske utestasjoner identifiserer og forfølger som norske interesser, og hvilke interesser andre land signaliserer overfor norske utestasjoner. Vi er ikke bedt om å si noe om eventuelle konsekvenser for ressursallokering, og rapporten behandler derfor ikke dette temaet. Bakgrunnen for denne rapporten er at Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) har fått i oppdrag av Utenriksdepartementet å gjennomføre en analyse av hva den norske utenrikstjenesten selv definerer som sine interesser, hvordan de fortolker disse, og hvordan dette påvirker aktivitetene ved utestasjonene. Rapporten er basert på de data som Utenriksdepartementet selv har samlet inn fra utestasjonene. I alt omfatter dette materialet 87 interesseanalyser.

Europe's World p. 133-134

David Hume Institute

A chapter in: "Scotland in Europe", by Andrew Scott, Rory O’Donnell, Ulf Sverdrup and Toby Archer

EFTA

Instituttseminar, Handelshøyskolen BI

Europaforum, Utenriksdepartementet

Fredagsseminar

Aktualitetsseminaret

EU- og EØS-kunnskap for utreisende

Utenriksdepartementet

Journalisthøyskolen - høyskolen i Oslo

Conference on Expertise and EU agencies

ECPR Joint Sessions

This paper examines some basic propositions regarding the informational foundation of EU decision making. Who provides the European Commission with information? Are these sources of information biased? If so, in what way, and what can the informational bias tell us about decision making in the Commission and the European Union? The papers examines different competing propositions about the character of the Commission information system with reference to different theoretical conceptions of European governance, as well as to different general notions about the role of information and informational systems in decision-making. We separate between four kinds of information providers: the scientific community, societal actors, governmental officials, as well as a mixed multi-actor model. The empirical section of the paper builds upon a quantitative analysis of all of the European Commission expert groups (N=1237). Our analysis reveals that although scientists, and various interest groups, industries and NGOs play an important role in providing information to the European Commission, the informational foundation is strongly biased towards officials from public administrations and in particular officials from the national administrations.

Seminar

Foredrag Utenriksdepartementet - 2 ganger

ECPR Joint sessions in Rennes, 11-15 April 2008

ARENA

ARENA

ARENA

European law books

The EFTA court: Ten Years On. Baudenbacher, Carl, Per Tresselt and Thorgeir Örlygsson (eds.), Oxford and Portland, Oregon, Hart Publishing, 2005. Pp xvii, 213, (Hardback) $ 80, ISBN: 18411365690 Reviewed by: Ulf Sverdrup, ARENA; University of Oslo, Norway

Presentation at the Seminar at the Institute for Social Science (Shaken)

EFTA

Debatt i Studentersammfunnet

ARENA Workingpaper no 04/17

ARENA, Working paper no 5/2004

I mai 2004 utvides EU. Samtidig vil de nye medlemslandene i EU bli medlemmer av EØS. I denne artikkelen drøftes forhandlingene om utvidelse av EØS. Under forhandlingene ble EFTA og Norge stilt overfor svært tøffe krav om en radikal økning i finansielle bidrag til de nye søkerlandene. Resultatet av forhandlingene gjør at Norge blir en betydelig bidragsyter til utvidelsesprosessen, og større en flere av de gamle medlemslandene i EU. Artikkelen diskuterer faktorer som forklarer utfallet av forhandlingene. Med utgangspunkt i surveydata vises det også at nordmenn flest har en svært positiv holdning til EUs utvidelse.

Nei til EU studiesirkel - Ås

Japan Association of International Relations

Disputas

Akershus Arbeiderparti

Oslo kommune - etatsleder seminar

�THE FOUR FREEDOMS IN AN ENLARGED EUROPEAN ECONOMIC AREA�

Foredrag

Foredrag

ECPR

ARENA Workingpaper, no 03/08

Foredrag

ECPR, Joint Sessions of Workshops

Morgenbladet

Germany And Europe: A ¿Europeanized¿ Germany?

Solaseminaret

Antarctic Research, a European Network for Astrophysics (ARENA)

Det pågår en debatt i Norge om ESAs rolle. I denne rapporten anayseres ESas rolle og aktivitet i perioden 1995-2001. Rapporten viser en generell tendens i EU og ESA til å forsterke iverksettingen. Det er ingen klare indikasjoner på at ESA er strenere i kontrollen enn Europakommisjonen. Det synes å være en nordisk modell for å håndtere tvistesaker med EU. De nordiske landene er ivrigere i tilpasningen til EU, og de finner løsninger på tvistesaker på et tidligere tidspunkt enn EU-gjennomsnittet. Rapporten er også utgitt som en NHO rapport.

Dansk selskap for Statskundskabs konferanse

Transnational regulation and the transformation of states

For some time there has been concerns about the ¿management deficit¿ in the European Union (EU). This term indicates that European issues are handled ineffectively at the European level, that there are difficulties with the so called ¿implementation deficit¿ at the domestic level, and that there are difficulties in balancing the responsibilities between the two levels. The ¿management deficit¿ is a timely issue for students of European governance. The issue has led the EU into its most important crisis in recent times, when the Santer Commission had to resign during the spring of 1999 as a result of accusations of fraud, mismanagement and nepotism. The Prodi Commission has later devoted considerable attention and energy to this issue and has been preparing their ¿White Paper on Governance¿ in the EU. In this paper, I will examine certain aspects of the current development of a European administration policy. The paper discusses two questions. First, how and to what extent can we observe a shift from neglect to priority in developing a European administration policy? Second what actors and factors can explain this shift?

ECPR 4th Pan European IR Conference

This article comares the decision making process in the IGC leading to the Nice treaty with the Amstredam treaty. The paper is accepted for publication in European Journal of Public Policy in 2002.

ARENA seminar

Aftenposten (morgenutg. : trykt utg.)

Kronikk som diskuterer de rettslige og politiske sidene ved en eventuell bruk av den såkalte vetoretten i EØS-avtalen

Internationalität der deutschen Wissenschaft: Theorie und Praxis

Mennesker og Rettigheter 19(1) p. 93-96

Anmeldelse av Susan Marks 'The riddle of all constitutions - international law, democracy and the critique of ideology'

Dagbladet

Forvaltningsforum

Basert på avhandlingen

Western Age in and Age of Globalization

This paper examines how European integration has impacted and affected national statistical institutions and policies. A special focus is put on how the introduction of the Economic and Monetray Union added an additional stress on national statistical institutions.

Survey of Current Political Science Research on European Integration Worldwide: 1994-1997. p. 199-223

The chapter "Norway" in G. Ciavarini Azzi (ed.) (1997): "Survey of Current Political Science Resarch on European Integration Worldwide: 1994-97" is based on a survey of research studies on European integration conducted in Norway between 1994 and 1997. The chapter includes a bibliography and a short analysis of the research being done.

ARENA

The working paper is an extended version of a chapter that appeares in G. Ciavarini Azzi (ed.) (1997): "Survey of Current Political Science Research on European Integration Worldwide: 1994-97", published by IPSA, and is based on a survey of the different kind of research studies on European integration that has been conducted in the field of political science in Norway between 1994 and 1997.

ARENA Annual conference

I argue that Norway was, and is, affected by the IGC in the same degree as the conference affects the member states. But while the member states undertook major political and administrative adjustments in order to fashion the decision process, Noway only made marginal adjustments and responded to the IGc passively.

ARENA

ARENA

Aftenposten (morgenutg. : trykt utg.)

Norges forhold til EUs utvikling