Politikere sier nei til at samfunnsgevinster skal være en del av prioritering av helsetjenester. Likevel snakker de som om de er det. Hva mener de egentlig?
I NRK kunne vi nylig lese om migrenepasienter som etter tverrfaglig behandling kom tilbake i jobb. Statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) kalte resultatene «fantastiske», særlig fordi pasientene «kan arbeide og delta mer i samfunnet». Han la til: «Nå må vi finne gode måter å spre det på.»
Men vent litt. Arbeiderpartiet, samme parti som Bekeng representerer, har nettopp lagt frem en stortingsmelding som slår fast at slike samfunnsgevinster ikke skal være en del av beslutningsgrunnlaget for helsetjenesten.
Hva mener partiet egentlig? Skal vi, eller skal vi ikke, ta hensyn til hvordan helsetjenester påvirker samfunnet?
I Stortinget behandles nå en ny prioriteringsmelding for helsetjenesten (Meld. St. 21 (2024–2025)). En sentral diskusjon er om vi skal benytte et samfunnsperspektiv, der blant annet virkning på arbeid og andre samfunnsmessige konsekvenser tas med i vurderingene. I meldingen ble dette avvist – til fordel for et helsetjenesteperspektiv.
Likevel ser vi at samfunnsgevinster i praksis vurderes og brukes som argumentasjon – også av politikerne som avviser dem formelt. Det skaper et spørsmål om konsistens og etterlater inntrykk av politisk vingling.
I Norge benyttes tre kriterier for prioritering av helsetjenester:
- helseeffekt
- ressursbruk
- alvorlighet
Disse videreføres i den nye meldingen. Diskusjonen om samfunnsperspektiv knytter seg særlig til ressurskriteriet.
En debatt preget av misforståelser
Et helsetjenesteperspektiv innebærer at man vurderer tiltak ut fra konsekvenser innenfor helsesektoren – for eksempel hvor mye tid helsepersonell bruker, behovet for medisiner eller sengeplasser.
Et samfunnsperspektiv tar i tillegg hensyn til virkninger utenforhelsesektoren. Dette kan være om personer kommer tilbake i arbeid, ungdommer fullfører utdannelse, pårørende påvirkes eller andre sektorer som skoler eller politi berøres. Dette gir et bredere bilde av hva et helsetiltak betyr for samfunnet som helhet.
Motstanden mot samfunnsperspektivet bunner ofte i frykt for økt ulikhet, at de med høy lønn eller arbeidsevne favoriseres. Men her oppstår ofte misforståelser.
Effekter vurderes på gruppenivå, ikke individnivå. Hvis et tiltak viser seg å hjelpe en gruppe pasienter tilbake i arbeid, vil det tilbys alle med samme diagnose uavhengig av deres yrkesstatus.
Poenget er å innføre tiltak med bred samfunnsmessig verdi, ikke å belønne de mest «produktive».
I tillegg handler samfunnsperspektivet om langt mer enn arbeid. Det handler om barns skolegang, om bærekraftig eldreomsorg der pårørendes innsats tas i betraktning og om hvordan helsetiltak kan gi ringvirkninger på tvers av sektorer.
Dersom politikerne har bestemt at helsetjenesteperspektivet skal være førende – fordi dette er det befolkningen ønsker – er det helt legitimt. Men da må det være konsistens mellom det de sier, og det de gjør.
Når statsråder og stortingsrepresentanter bruker samfunnsgevinster som argumentasjon for å spre tiltak, samtidig som meldingen deres avviser slike gevinster som beslutningsgrunnlag, skapes forvirring.
Eksempelet med tverrfaglig migrenebehandling illustrerer dette godt: Tiltaket fikk ros nettopp fordi det førte til økt deltagelse i arbeid. Studien var et samarbeid mellom helsetjenesten og Nav, og tydeliggjør sammenhengen mellom helse og samfunnsverdi. Ifølge meldingen skal slike effekter ikke inngå i vurderingene til Helse- og omsorgsdepartementet – samtidig som de i praksis brukes som bevis på tiltakets verdi.
Dette handler ikke bare om politiske prioriteringer, men om hvem som får forme kriteriene. De færreste vet at vi har et system for prioritering i helsetjenesten, eller at det nå behandles en ny stortingsmelding som former fremtidens helsepolitikk. Det er et demokratisk problem.
Debatten er for smal, og preget av misforståelser. Mange tror feilaktig at et samfunnsperspektiv favoriserer dem med høy inntekt og jobb. Men det handler ikke om å belønne de mest produktive. Det handler om å gjøre flere i stand til å delta. I skolen, i arbeidslivet, i hverdagen. Og når det lykkes, vinner vi alle.
Så hva vil vi? Skal dokumenterte samfunnsgevinster få plass i beslutningene våre – eller skal de avvises, uansett verdi?
Prioriteringer er ikke bare teknikk. Det er verdier. Og det fortjener en bred, åpen og ærlig offentlig debatt.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/helse/helsepolitikk/sysselsetting/skal-samfunnsgevinster-telle/2-1-1819411