Hvem er de folkevalgte?

I motsetning til land som USA eller Storbritannia er det i Norge partiene som velger hvem du kan stemme på.

Før hvert valg setter de opp rangerte lister over kandidater. Slik blir en stemme på Arbeiderpartiet i Oslo til en stemme på Jonas Gahr Støre, Kamzy Gunaratnam, Jan Christian Vestre og så videre.

Professor ved BI Jon Fiva forsker på hvordan partiene velger ut hvem som skal stå på disse listene. For å finne ut av dette har han sammen med sine kolleger bygget opp en stor database over alle stortingsrepresentanter mellom 1906 og 2021 og alle kandidater i kommune- og fylkesvalg fra 1971 til 2023.

Jon H. Fiva er professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI og forsker blant annet på politisk representasjon.

Dataene er koblet til SSB slik at de kan se blant annet hvilket kjønn politikerne har, hvor i landet de er fra, hvilken utdanning de har, eventuelle straffedommer, samt inntekt, før, under, og etter deres tid i politikken.

– Et av de viktigste funnene i forskningen vår er at norske politikere er bedre enn befolkningen de er trukket fra. De er mindre kriminelle, har høyere utdanning og tjener godt før de starter i politikken. Det tyder på at partiene foretrekker flinke og kompetente folk. Samtidig er det også noen grupper som er underrepresentert, dette gjelder spesielt arbeiderklassen, som kan lide av partienes preferanse for høyere utdanning, sier Fiva.

Demokratiets portvoktere

Baksiden av dette systemet er at partiene har stor makt til å bestemme hvem som får sjansen til å komme inn på Stortinget, i fylkestinget eller i kommunestyret.

– Å gjøre politisk karriere i Norge kan sammenlignes med å spille stigespill. Hvis partiet for eksempel er fornøyd med jobben du har gjort som ordfører kan du rykke opp og få plass på en Stortingsliste. Hvis de er misfornøyde med deg får du neppe sjansen. Politikere må derfor balansere hensynet til velgerne med hensynet til partiet, sier Fiva.

Å drive politikk i Norge kan sammenlignes med å spille stigespillet.

Det vanligste alternativet er et valgsystem som ligner med på det som finnes i USA eller Storbritannia, preget av sterke personligheter som henvender seg direkte til velgerne og i mindre grad trenger å blidgjøre partiapparatet. I dette systemet kjemper to eller flere kandidater mot hverandre i hver enkelt valgkrets og kun én kandidat kan gå av med seieren.

– Der utropes det én vinner per valgdistrikt. Hvis for eksempel Høyre får 30 prosent av stemmene i et distrikt, Arbeiderpartiet 28 prosent og de andre partiene til sammen 42 prosent går Høyre av med seieren. Alle de andre stemmene blir på en måte bortkastet, sier Fiva.

– En svakhet ved slike systemer er at politikk kan bli en slags byttehandel, for eksempel ved at en politiker lover å bygge en vei eller en bro i bytte mot lokale stemmer. I verste fall kan dette føre til direkte korrupsjon, fortsetter han.

Faktisk pleide også Norge å ha et lignende system.

– Den klart viktigste reformen av det norske valgsystemet gjennom tidene ble gjennomført for nesten 100 år siden, i 1919. Da innførte Stortinget dagens valgsystem med såkalt proporsjonal representasjon.

Intensjonen er at dersom et parti får 20 prosent av de totale stemmene skal de også få omtrent 20 prosent av representantene på Stortinget. I et slikt system settes ikke kandidater direkte opp mot hverandre i enkeltmannskretser, derimot velges partienes representanter i flermannskretser som omfatter større geografiske områder. I det nye valgsystemet ble de politiske partiene viktigere enn enkeltkandidatene. Norge gikk fra å være et kandidatsentrert system til å bli et partisentrert system.

Partilederdebatt på Stortinget under kommune- og fylkestingsvalget i 2023.

– Alt tyder på at de som stemte for reformen i 1919 nettopp ønsket å styrke partienes kontroll over nominasjonsprosessene og evne til å disiplinere egne representanter. I tråd med dette finner vi at det ble mye vanligere å stemme partilinja etter innføringen av proporsjonal representasjon, sier Fiva

Større fragmentering, mindre polarisering

Den nye valgordningen åpnet for et mer fragmentert politisk landskap. Før reformen stilte Landsmannsforbundet (senere Senterpartiet) liste i bare 20 prosent av valgkretsene, men etterpå i hele 80 prosent. I årene som fulgte kom flere nye partier til: NKP i 1924, KrF i 1933, SV i 1961 og FrP i 1973. Også Rødt og MDG har kunnet etablere seg, nettopp fordi det er mulig å vinne mandater uten å få flertall i en enkeltmannskrets.

Fiva mener mange av problemene vi ser i USA skyldes at den politiske arenaen er dominert av to stadig mer polariserte partier.

– En ekstrem kandidat som Trump ville neppe lykkes med å komme til makta i et valgsystem som vi har i Norge. Her ville han vært partileder for et ekstremt høyresideparti med kanskje 15% av velgerne. Dette skyldes primært to forhold: For det første fremmer proporsjonal representasjon et mangfoldig partisystem, hvor koalisjoner og politisk samarbeid er nødvendig for å sikre flertall. For det andre medfører sterke, etablerte partier med tydelig kontroll over nominasjoner at enkeltpolitikere ikke kan støtte seg ensidig på egen karisma eller polariserende appeller.

Samtidig finnes det også skjær i sjøen for det norske demokratiet. 

– Partiene har mye makt, mens velgerne har begrenset innflytelse over hvem som faktisk blir valgt. Vi har høy tillit til myndighetene i Norge, og det er som regel positivt. Men kanskje er tilliten blitt for høy. Det er en risiko for at vi tar demokratiet for gitt og slutter å følge med. Hvis noen med uredelige hensikter fikk makt, kunne overdreven tillit bli farlig, advarer Fiva.

Du kan lese mer om Jon Fivas forskning her: https://www.bi.no/en/research/centres-groups-and-other-initiatives/the-dynamics-of-political-selection/