Norge er en investorstat

Norge er blitt en investorstat. Det er naturligvis en forenkling. Vi er også en maritim og sjøfartsnasjon, en energinasjon og vi er et land med storslått natur og lang vinter. Men den største endringen som har skjedd i Norge de siste tiårene, er at vi er blitt en investorstat. Det er en epokeforandring i norsk historie. La meg fremheve noen av endringene:

• En svært stor andel av Norges inntekter kommer nå fra Oljefondets investeringer. Handlingsregelen legger til grunn at uttaket skal begrenses til 3 prosent, men det utgjør nå nær 25 prosent av statsbudsjettet. Andelen av statsbudsjettet som kommer fra fondet er nesten doblet på ti år. Ingen forestilte seg at fondet skulle bli så stort. Budsjettandelen kan gå ned, men det er ikke usannsynlig at den kan bli enda høyere i årene fremover.
• Fondet er ikke «oljefond». Bare en fjerdedel av fondets samlede midler er kommet som tilførsel fra olje og gass, mesteparten av størrelsen skyldes avkastning på investeringene. Gradvis har nåverdien av den fremtidige kontantstrømmen knyttet til petroleumsaktiviteter gått ned, mens markedsverdien av fondet har økt. Ressursene har flyttet fra «bakken» til «banken» men de har også vokst kraftig. Fremtidig velferd er derfor i knyttet til utviklingen i finansmarkedene, ikke petroleumsprisen.
• Finansformuen er en stadig større del av nasjonalformuen. Finansdepartementet beregner regelmessig størrelsen og sammensetningen av nasjonalformuen. Humankapitalen – altså oss mennesker – er fortsatt viktigst. Men vi borgere, med våre kunnskaper og ferdigheter, utgjør en relativt sett mindre andel av formuen. I 2013 utgjorde humankapital 81 prosent, mens den i 2024 var «bare» 65 prosent. Metoden for beregning av nasjonalformuen er litt endret, men det endrer ikke hovedpoenget.
• Investorstaten eier en betydelig andel av verdens økonomi, og er blant de største eierne i en rekke selskaper. Til forskjell fra andre land i historien med store utenlandske investeringer, har Norge hverken politisk eller militær makt til å beskytte investeringene. Vi er avhengige av markedets funksjonsevne, at det er lover og reguleringer som forhindrer konfiskasjon og ekspropriering, at spillereglene håndheves, og at noen kan håndtere systemrisiko ved neste krise.

Dersom USA ikke lenger vil eller kan innta rolle som arkitekt og garantist i den internasjonale orden, representerer det en kritisk utfordring.

Fondet og rikdommen endrer forholdet til omverden

Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann valgte i 2012 «oljeplattformen» som bilde på norsk politisk identitet, der den sto alene ute i havet og pumpet. I dag er «pengebingen» et enda mer treffende bilde; det var også det illustratøren i The Economist nylig brukte.

Rikdommen og investeringene gir muligheter og økt status, men vi møter også nye forventninger. Investorstaten kan ikke med troverdighet si at vi ikke har råd til å møte Natos mål, spesielt når andre lånefinansierer. Norge kan heller ikke ignorere forventninger om at vi bidrar betydelig til Ukraina. Når EU og Europa ønsker å styrke kapitalmarkedene, må vi regne med forventninger om økte investeringer i EU. I tillegg kommer forventninger om bidrag til klima og global helse.

Dette er den nye normalen. For de aller fleste er det både vanskelig og unaturlig å skille det statlige fondet fra staten Norge. President Trump illustrerte dette med all tydelighet i møtet med statsministeren da han sa: «Well, they have a great fund of 2 trillion USD, so I think they’d probably be willing to pay us».

Selvbilder og begreper betyr noe, de bidrar til å klargjøre hvem vi er, forstå hvilken verden vi ser, og de gir føringer på hvordan vi innretter oss for å møte verden.

Psykologien forteller oss at selvbilder påvirker motivasjon, mestring og vilje til risiko, og det påvirker hvordan vi er med andre og hvordan andre ser på oss. Dersom handlinger ikke stemmer med vårt selvbilde, kan det skapes kognitiv dissonans og følelse av ubehag.

Selvbilder har også betydning i utenrikspolitikken. USA har sett seg selv som «verdens politi» og det er derfor naturlig at de har valgt å intervenere. Norge, har sett seg selv som en humanitær stormakt, og de fleste problemer tenkes løst gjennom diplomati, bistand og økonomisk støtte. USAs identitet, selvbilde og rolle er nå i forandring. Det vil påvirke handlingsmønster.

Investorstatens store utfordring er at i et langt historisk perspektiv forsvinner de fleste formuer, enten fordi den blir tatt eller konfiskert, eller den sløses bort på en eller annen måte. Kompetanse og innsats, kombinert med litt flaks, har gjort at Norge har bygget formuen. Det var en stor bragd, men det vil være en minst like stor bragd om vi kan bevare den lenge.

Det nye utsynet fordrer ny innsikt. Fondet ble omtalt i nasjonal sikkerhetsstrategi. Men investorstaten må i større grad enn før utvikle og investere i den kunnskap og ekspertise – økonomisk, rettslig, politisk, teknologisk og kulturelt – som følger av hva vi faktisk er og forhåpentlig vil forbli.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/oljefondet/jonas-gahr-store/emmanuel-macron/norge-er-en-investorstat/2-1-1838409