Oljeskattepakken gjør oss enda mer sårbare for klimasøksmål

FNs domstol for folkerett (ICJ) ga 23. juli i år en rådgivende uttalelse som statenes ansvar for klimatiltak. ICJ slo her fast at statene er rettslig forpliktet til å arbeide for å realisere Parisavtalens mest ambisiøse målsetning om å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 C.

De står ikke fritt når de fastsetter sine «nationally determined contributions» om reduksjon i klimagassutslipp. Disse skal reflektere statens «høyest mulige ambisjon» og prinsipper om global rettferdighet der rike land bidrar mest. De skal ikke begrenses til utslipp på eget territorium, men må også ta hensyn til utslipp knyttet til import og eksport.

Domstolen minnet også om FNs klimatoppmøte, COP 28, i Dubai i 2023. Der forpliktet statene seg til å «akselerere» overgangen fra fossil til fornybar energi, og ga klare signaler om at de som fortsetter produksjon, lisensiering og subsidiering av fossil energi kan bryte folkeretten og risikere erstatningsansvar.

To av dommerne peker i en tilleggsmerknad på at utslipp fra fossile felter i produksjon og under utbygging er flere ganger større enn karbonbudsjettets mål på 1,5 grader åpner for. De to dommerne skriver også at stater som bygger ut eller lisensierer nye felter eller subsidierer fossil energi, vil bli erstatningsansvarlig.

Norge står lagelig til for søksmål

Rike land som finansierer og subsidierer produksjon av olje og gass, som Norge gjør, står lagelig til for søksmål.

Som liten stat med stor utenlandshandel og finansielle aktiva spredt over hele verden, er Norge eksponert dersom vi turer frem som før. Mange store land tar ikke folkeretten alvorlig, og en del oljeforkjempere håper og tror vel at klimajusen i Parisavtalen, menneskerettighetene, ansvarsreglene i havrettskonvensjonen og ICJ og andre domstoler skal vise seg som maktesløse «papirtigere».

I Norge er det tradisjon å rette seg etter den internasjonale rettsordenen, og det tror jeg de fleste innser at vi er tjent med å fortsette med.

Norge bør derfor starte utfasing av petroleumsvirksomheten for å unngå folkerettsbrudd og erstatningsansvar og berge Oljefondet og landets gode navn og rykte. De politiske partier som ikke forstår eller bryr seg om det, setter velstanden til fremtidige generasjoner nordmenn på spill, i tillegg til deres liv, helse og rett til et bærekraftig samfunn etter Grunnloven § 112.

Det bør starte med at vi umiddelbart stopper all subsidiering og investeringsstøtte til oljeindustrien.

Investeringer i nye felt er anslått til cirka 250 milliarder i år. Tallet faller gradvis mot 150 milliarder i 2029, men her er det fare for overskridelser, siden det hastet med å få godkjent prosjektene under oljeskattepakken fra 2020. Av alt dette dekker staten rundt 87 prosent. I tillegg kommer letekostnader på cirka 50 milliarder i året, der staten dekker 78 prosent.

Staten kan øke inntektene ved å avvikle satsingen på petroleumsvirksomheten

En normalisering av skattereglene for oljenæringen, der disse beløpene må aktiveres og avskrives over anleggenes levetid, vil gi økte skatteinntekter på 200–250 milliarder i året frem til 2030. Inntektene i 2030–2050 vil bli tilsvarende redusert, gitt at oljevirksomheten fortsatt er lønnsom da. Men her taper ikke staten noe som helst, den reduserer kun risikoen for å tape penger.

En omlegging vil bety at oljeselskapene må finansiere prosjektene med egenkapital og lånekapital. Det vil begrense utbyttekapasiteten deres, de blir eksponert for de høye rentene i finansmarkedene og har ikke lenger staten som snill avlaster av risiko.

Dette vil sannsynligvis bety stans i videre leting. Eventuelle lete- og utvinningstillatelser blir da uten praktisk betydning, men for å være på den sikre siden etter folkeretten bør det ikke gis flere tillatelser.

I hvilken grad omleggingen vil gi stans i pågående feltutbygginger er mer usikkert. Skjer det, taper Norge fremtidige inntekter, gitt at prosjektene hadde vist seg lønnsomme på sikt. Men det er i så fall en «risk/reward» bedømmelse markedet ikke tror på; spekulative inntekter en seriøs investor ikke vil satse pengene sine på og en seriøst planleggende stat ikke kan kalkulere med.

Dette gjelder i enda større grad «verdien» av olje- og gassreserver som ennå ikke er funnet.

De indirekte og direkte subsidiene er en funksjon av at staten har dekket 88–91 prosent av investeringskostnad for anleggene, men nøyer seg med 78 prosent av overskuddet. Med vanlige forretningsmessig prinsipper om lik kapital- og overskuddsandel og 22 prosent selskapsskatt, er det en subsidiering med rundt 100 milliarder i året, gitt dagens olje- og gasspriser.

Dette opplegget styrker klimasøksmålene som vil komme mot Norge. Det er også i strid med EØS-retten, og Norge er forpliktet og berettiget etter EØS-avtalen til å kreve subsidiene tilbakeført.

Staten kan altså øke inntektene betydelig ved å avvikle satsingen på petroleumsvirksomheten, og risikerer å tape store deler av nasjonens finansielle formue om den ikke gjør det.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv.