Vi må lære å skille mellom smisk og konstruktiv ros på jobb.
For noen år siden fikk jeg en epost fra to masterstudenter på BI. De skrev at jeg var den mest sporty læreren de hadde vært borti, og at jeg dessuten var etikkguruen på skolen. Nå lurte de på om jeg ville bli med på en liten film de skulle lage. Jeg svarte umiddelbart ja til forespørselen deres.
Noen dager senere fikk jeg vite at disse studentene nettopp hadde tatt et kurs i påvirkning og innflytelse. Der hadde de lært at komplimenter og ros er egnet til å gjøre folk medgjørlige. Hvis du sier noe positivt til noen rett før du kommer med en forespørsel til dem, så øker sjansen for at de svarer ja. Denne lærdommen testet de ut på meg, og jeg gikk rett på limpinnen.
Impulsiv etter et kompliment
Det som typisk skjer når vi får komplimenter, er at beslutningene våre blir impulsive og følelsesstyrte. I rollen som professor får jeg stadig henvendelser fra studenter og andre som vil ha meg med på ting. Jeg ønsker å være konsistent i hvordan jeg svarer, og vil avveie hva som taler for og imot å si ja. Hyggelige komplimenter er egnet til å få meg til å skru av denne prosessen, og impulsivt gi et positivt svar. Jeg blir oppstemt og glad, og vil raskest mulig belønne dem som har satt meg i denne behagelige tilstanden. Refleksjon og motforestillinger fordufter.
Smisk er et kraftfullt virkemiddel. Den som overøses med komplimenter og ros, blir gjerne mer føyelig og positivt innstilt. Smisk ser ut til å være særdeles effektivt i møte med verdens mektigste person. Ledere som i disse dager møter Donald Trump har forstått at det gjelder å hylle presidenten i høytidelige ordelag for å få han på sin side. I ettertid får smiskerne kritikk for å ha ofret egen integritet for å få gjennomslag. Hvem vil tro på dem heretter, når de har demonstrert manglende etisk ryggrad i møte med Trump? Til sitt forsvar kan de vise til positive resultater. Se hva vi fikk til ved å slikke presidenten oppetter ryggen!
Fire egenskaper for tilbakemeldingen
Vi har grunn til å være skeptiske til smisk. Samtidig er det mange som forteller om et underskudd av anerkjennelse og ros på jobb. De skulle gjerne opplevd at innsatsen deres verdsettes, men møter taushet. Hvis vi er på vakt mot smisk, og ikke selv ønsker å bli stemplet som en smisker, kan det gjøre oss enda mer gjerrige med å gi ros.
Etter å ha lest studier om ros og anerkjennelse og gjort egne erfaringer, sitter jeg igjen med fire egenskaper en tilbakemelding bør ha for å gi muligheter for læring og utvikling. Den bør være:
1. Konkret
Det gjelder å uttrykke nøyaktig hva er det som var bra med denne innsatsen. Hvilke detaljer var det som lyste opp? Generell ros om at du er så flink og dette var kjempebra gir lite grunnlag for videre utvikling. Med fare for å virke selvopptatt burde den som får et generelt kompliment alltid følge opp med å spørre: Kan du si noe om akkurat hva du synes var bra ved innsatsen min?
2. Ærlig
Snakk sant og uten overdrivelser når du skal fortelle hvordan du oppfattet den andres handlinger.
3. Andreorientert
Effektiv ros er en gave til den andre, og ikke noe du ytrer for å oppnå egne fordeler. Den formuleres for å hjelpe den andre til å utvikle seg.
4. Tids- og stedsriktig
Når passer det å gi denne personen anerkjennelse? Vi trenger å ta høyde for at folk er forskjellige. Tidligere har jeg trodd at det alltid er best å rose i plenum, så alle kan være med på å feire at denne kollegaen har gjort en ekstra god innsats. Så ble jeg korrigert av en dyktig IT-person som sa at det verste han visste var å få ros i full offentlighet. Kom heller inn på kontoret mitt etterpå hvis du har noe positivt å fortelle meg. Rampelyset passer ikke for alle.
Studentene som fikk meg på limpinnen forsvarte seg med at rosen de kom med var ærlig og ekte. De mente virkelig at jeg var en sporty etikk-guru. Det er mye mulig, men henvendelsen deres var definitivt ikke andreorientert. Hensikten var ikke å gi meg muligheter for personlig utvikling, men å få meg med på filmen deres. Dermed var ikke dette et eksempel på konstruktiv ros, men heller på hvor enkelt det er å smiske til seg et ja fra en professor.
Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv.