Profesjonsgrenser oppfattes ofte som barrierer for tverrfaglig samarbeid. Samtidig viser nyere forskning at hvis slike grenser er for uklare – eller fjernes – kan det ha negative konsekvenser.
Tverrfaglig samarbeid er viktig i helsesektoren. Det kan bidra til bedre koordinering og integrering av helsetjenester, økt effektivitet og kvalitet, mer brukermedvirkning, kompetanse- og tjenesteutvikling, og til at bemanningsbehov løses.
I mange land har imidlertid myndigheter, ledere og fagpersoner iverksatt tiltak – innad i og på tvers av sektorer – for å myke opp eller fjerne profesjonsgrenser fordi slike grenser oppfattes som dysfunksjonelle (Farchi et al. 2022: 2; Bucher et al. 2016; Martin et al. 2009 og Denis et al. 1999).
I forskningen har forholdet mellom profesjonsgrenser og samarbeid vært sentralt i lang tid. Funnene fra disse studiene viser at grenser er flertydige. På den ene siden kan det være negativt når yrkesgrupper strategisk konstruerer, forsvarer og utvider grenser for å skille seg fra andre – gjennom å definere et område de eksklusivt skal kontrollere. Slikt «konkurrende grensearbeid (Langley et al. 2019 og Mørk 2021) skyldes ofte at jurisdiksjoner er knyttet til tilgang til ressurser, makt og sosial posisjon (Abbott 1988).
På den annen side indikerer flere studier paradoksalt nok, ifølge Farchi et al. (2022: 2) og Langley et al. (2019), at hvis profesjonsgrenser blir for uklare eller i for stor grad fjernes, kan det være negativt. Farchi, Dopson og Ferlie, noen av verdens ledende forskere på profesjonsgrenser og samarbeid i helse, publiserte nylig resultatene fra en studie av dette temaet i tidsskriftet Organization Studies. Vi skal nå se nærmere på den studien.
National Health Service (NHS) i England har mange profesjoner med klare jurisdiksjoner, og en rekke offentlige tiltak knyttet til å redefinere profesjonsgrenser for å forbedre tverrfaglig samarbeid, er gjennomført. Forskerne fulgte fire caser.
To av dem – «etablerte team» – var inkrementelle endringer av grenser mellom leger, sykepleiere og ledelse i en tradisjonell sykehussetting ved å skape mer felles styringsstruktur for ansvaret for pasientbehandling.
De to andre – «hybride team» – var radikale forsøk på å bryte ned grenser ved å ha tverrfaglige team med individer tatt ut av sine vanlige roller for å fokusere mer på ledelse, tjenesteforbedring og politiske roller i en ny hybrid helseorganisasjon. Farchi et al. brukte metodetriangulering med 78 intervjuer, ikke-deltakende observasjon i gruppemøter og sosiale arrangement, observasjon av 40 møter og dokumentanalyser.
Hver gruppe ble fulgt i seks måneder (Farchi et al. 2022: 5-8).
Forskerne fant tre mekanismer for hvordan grenser manifesterte seg i teamene:
Mekanismene hang sammen med kategorier for å tenke – som handlet om hvordan team-medlemmer forutser andres ekspertise, roller og oppgaver, og kategorier for å handle – som var knyttet til å identifisere forhåndsdefinerte handlingsforløp (ibid: 9). Det var klare forskjeller mellom teamene.
Selv om de etablerte teamene forsøkte å myke opp faglige grenser, brukte de grenser aktivt for å øke gjensidig bevissthet om roller, kompetanse og oppgaver.
For det første materialiserte de faglige grenser i møter med objekter som klær, merker og stetoskop, og utenfor møterommene med grensemarkører som skilting og teknisk utstyr. For det andre artikulerte de grenser ved språk og ytringer rundt profesjonell praksis. For det tredje ble grensene kroppsliggjort ved teammedlemmers opptreden.
De tre mekanismene var knyttet til kategorier for tenking og handling. Grensemarkørene var identifiserbare slik at alle fikk en felles virkelighetsforståelse. Dette ga rask gjensidig forståelse av roller og ekspertise, hensiktsmessig oppgavefordeling, og bedre koordinering av komplekse oppgaver (ibid: 9-13).
Situasjonen var annerledes i hybridteamene. For det første ble materialiseringen uklar fordi team-medlemmene satt i åpne kontorer med enhetlig kontorutstyr og plasser som ikke var faste. De kledde seg mer likt, og tradisjonelle markører som merker og stetoskop var borte. Dette opplevdes som rart, annerledes og foruroligende.
For det andre ble artikuleringen i rapporter, referater – og når de snakket sammen – mer ukjent fordi den var lånt fra fag som prosjekt- og endringsledelse, rådgiving og innovasjon. For det tredje var kroppsliggjøringen vanskelig å koble til faglig tilhørighet og ekspertise, fordi den var hentet fra nye fagområder og knyttet til teknisk rasjonalitet.
I sum var dette vanskelig både med tanke på kategoriene for å tenke og for å handle. Team-medlemmer mente det var positivt at de i større grad var på lik linje i diskusjoner, men ustabile grensemarkører førte til at gjensidige forventninger ble uklare. Oppgavekoordinering opplevdes som tilfeldig og ulogisk, og teamdeltakerne brukte mer tid i samarbeidsprosessene på forhandlinger – og på å forstå hverandre (ibid: 13-16).
Sammenhengen mellom profesjonsgrenser og tverrfaglig samarbeid er flertydig. Fremfor å tenke at faglige grenser kun er barrierer som bør mykes opp eller fjernes, er det viktig å være klar over at de også kan gjøre tverrfaglig samarbeid lettere.
Som Farchi et al. (2022) viser, kan grenser også bidra til gjensidig forståelse av hverandres roller, ekspertise og oppgaver. For uklare grenser, eller mangel på grenser, kan føre til forvirring, frustrasjoner, mindre effektivitet, dårligere kvalitet, og dårligere koordinering (Farchi et al. 2022).
Nye former for grensearbeid, og samarbeid for å organisere og reorganisere etablerte grenser for nye sammenkoblinger av praksiser, innebærer både fleksible grenser – og at grenser vedlikeholdes slik at praksiser tidvis holdes adskilt (Langley et al. 2019).
Referanse:
Innlegget er først publisert i Dagens Medisin 6. mai 2022: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2022/05/06/profesjonsgrenser-og-tverrfaglig-samarbeid/
Publisert 13. mai 2022