I store deler av Europa må man nå vise vaksinepass for å slippe inn på restauranter og delta i offentlige arrangementer. Hvorfor gjør vi ikke det samme i Norge?
Regjeringen har innført nasjonale tiltak som vi drar kjensel på. De ligner de tiltakene som ble innført for snart to år siden, og vi vet også hva vi har i vente: Det er hjemmeskole og krisehjelp til nærings- og kulturlivet i mangemilliardklassen.
Den eneste forskjellen fra tidligere, er eksistensen av en vaksine. Er det mulig å begrunne forskjellsbehandling av de vaksinerte og de uvaksinerte? Ja. Burde vi ta i bruk hardere virkemidler overfor uvaksinerte? Absolutt. Er dette i tråd med rettsstaten? Selvfølgelig.
Fordelene med en vaksine
Fordelene med å vaksinere seg er etter hvert godt dokumentert. Vaksinering verner de aller, aller fleste mot innleggelse, og dermed resten av befolkningen og helsepersonalet mot et overbelastet helse- og sykehussystem.
Statistikken over sykehusinnleggelser viser dette med all tydelighet. Det sørgelige faktum er likevel at 7-8 prosent av befolkningen ikke har latt seg, og neppe heller vil la seg, vaksinere, til tross for massiv informasjon på mange språk om de livsviktige fordelene av å vaksinere seg og de samfunnsmessige virkningene en fullvaksinert befolkning.
Med en fullvaksinert befolkning, hadde med all sannsynlighet livet og samfunnet gått mer som normalt. Det hadde ikke vært nødvendig med et valg mellom å holde store deler av små og mellomstore bedrifter, samt noen virkelig store kapitalister, kunstig i live på fremtidige generasjoners bekostning ved store overføringer eller å la disse gå konkurs.
Belastningen på samfunnet
Det er to tillegg til denne elendighetsbeskrivelsen. Det ene er at den direkte belastningen på helsystemet er rundt fire millioner per coronapasient. Den andre er den indirekte belastningen, hvor behandlingskøene for sykdommer som ikke er covid-19-relaterte blir skjøvet i bakgrunnen på grunn av covid-19-relaterte innleggelser.
Det ikke å vaksinere seg går altså direkte ut over andre. Alt dette kunne ha blitt løst med tiltak som ville innebære forskjellsbehandling mellom vaksinerte og de som velger å være uvaksinerte.
Er det et brudd med rettsstatens prinsipper?
Likevel mener profilerte juridiske stemmer at en differensiering mellom de vaksinerte og de uvaksinerte er problematisk. Den fremste stemmen, og som har båret fanen høyest gjennom hele pandemien, er jusprofessor Hans Petter Graver.
I korthet går hans argument ut på at et skille mellom vaksinerte og uvaksinerte, på noen som helst slags måte, er et brudd med rettsstatens grunnleggende prinsipper. Det er visstnok heller ikke relevant at det nå finnes en vaksine, som gjør at de uvaksinerte selv tar et valg om å forbli eksponert.
Det er mange valg som tas som påfører andre belastninger, som å spise usunt, ifølge Graver. Det er derfor uholdbart å kun underlegge en liten minoritet strenge tiltak, og dermed må de strenge tiltakene ramme alle. Å kreve vaksinepass for adgang til offentlige goder og restauranter, kino og konserter, er så uholdbart, stadig ifølge Graver, at han i sitt innlegg synes det er hensiktsmessig å trekke fram SS-staten i Tyskland på 1930-tallet.
Men dette er å misforstå det prinsipielle utgangspunktet ganske dramatisk. Utgangspunktet for det som kalles den liberale rettsstaten, som Graver holder så høyt, er at begrensninger er både legitime og nødvendige når den enkeltes frihetsutøvelse går ut over andres frihetsutøvelse.
Derfor sender vi folk som unndrar skatt i fengsel
Dette utgangspunktet er selvfølgelig ikke mulig å gjennomføre konsekvent, og vi må erkjenne at det er en rekke aktiviteter vi tillater selv om det har både kostnader og ulemper for andre. Graver nevner røykere, mosjonister som skader seg og folk som spiser usunt som eksempler på en slik logikk.
Men røykere betaler for helseplagene gjennom avgiftene, mosjonering bedrer folkehelsen og vi har en sukkeravgift på 8,49 kroner kiloen. Det er ikke tilfeldig at vi har slike avgifter. Selv om det ikke alltid kan virke slik, er vår regulering bygget på nettopp dette inndekningsprinsippet: Fordi vi har en velferdsstat, hvor regningen for egen atferd tas av fellesskapet, har vi en rekke påbud og begrensninger på privat livsutfoldelse.
Hvis egen atferd ikke medførte noen konsekvenser for andre, ville det antageligvis ikke være bilbeltepåbud, fartsgrenser, promillebegrensninger, etc. Og gitt at våre handlinger - særlig de farlige - ofte har konsekvenser for andre, vil en velferdsstat med nødvendighet medføre inngrep i den personlige friheten.
Fordi manges liv og velferd er avhengig av overføringer fra staten, vil et angrep på samfunnsøkonomien også være et angrep på den individuelle velferden. Derfor sender vi folk som unndrar skatt i fengsel.
Hvor den nærmere grensen skal gå, og hva som skal regnes som konsekvenser for andre, er et særdeles vanskelig tema. Men det er ikke der vi er nå.
Vaksinepass kan muliggjøre en normal levemåte
Graver hevder at det er vanskelig å begrunne hvorfor en minoritet skal underlegges særlige begrensninger. Men problemstillingen er omvendt: Spørsmålet er om det kan begrunnes at frivillig uvaksinerte skal nyte den samme friheten - og begrensningene i den - som alle de som har vaksinert seg ut fra den rettmessige tanken om at de bidrar til å sikre både seg selv og samfunnet for øvrig.
Denne storstilte vaksineringen har nettopp som formål å muliggjøre en normal levemåte. Når vi nå igjen opplever en nedstengning og frihetsbegrensninger, er det fordi resten av samfunnet blir holdt som gisler av en minoritet. Å hevde at den liberale rettsstaten medfører at en slik forskjellsbehandling er uholdbar, er å alvorlig misforstå dens begrunnelse.
Den tyske forfatningsdomstolen avviste klager om rettighetsbrudd
I Europa er i hvert fall to rettslige institusjoner anerkjent som de individuelle rettigheters fremste garantister: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og den tyske forfatningsdomstolen. Sistnevnte har nylig avvist klager om rettighetsbrudd basert nettopp på de grunner som Graver hevder.
Tyske styresmakters begrunnelse, som domstolen godtok, er verdt å merke seg: Viruset rammer alle, og det gjør også tiltakene. Derimot er det en mulighet for å unnslippe tiltakene, nemlig ved en vaksine eller ved å ha vært smittet tidligere.
Derfor behandles ikke problemstillingen som et tilfelle av forskjellsbehandling av de uvaksinerte, men som et spørsmål om inngrepene som sådanne er i strid med forfatningen. Noe de altså ikke er. Derfor gir det seg nesten selv at det opplagt ikke er forfatningsstridig å tillate at innbyggerne vaksinerer seg ut av disse tiltakene.
Tidlig i pandemien var det kun et fåtall av stater i Europa som foretok en såkalt derogasjon fra Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, noe det er anledning til i nasjonale krisetider. En slik erklæring om tilsidesettelse av menneskerettigheter krever særlig tunge begrunnelser i lys av overhengende farer, samt en uttrykkelig aksept fra lovgivende forsamling etter nøye juridisk rådgivning.
Det store flertallet av stater foretok ikke en slik derogasjon, ut fra den tanken at også svært dramatiske tiltak som portforbud ville bli rammet av de normale mekanismene for begrensning av rettighetene som konvensjonen inneholder.
De avgjørelser som hittil har kommet fra EMD viser ingen påfallende interesse for å underkjenne statenes coronatiltak, for å si det forsiktig.
Slik det er nå, er de unødvendige innleggelsene av uvaksinerte hovedgrunnen til at vi har dramatiske og på alle måter kostbare tiltakene. Pasienter som ellers skulle ha blitt operert, må finne seg i utsettelser, og tiltakene forringer velferdsstaten for fremtidige generasjoner.
Lønnstrekk for uvaksinerte ansatte?
I tillegg er det også slik at de frivillig uvaksinerte utsetter de ufrivillig uvaksinerte - de som ikke kan ta vaksine på grunn av en underliggende tilstand - for en uakseptabel risiko. I et slikt lys er ikke spørsmålet bare hvorvidt det er legitimt med et vaksinepass for å komme inn på restaurant. Spørsmålet burde også være hvorfor vi ikke innfører lønnstrekk for uvaksinerte ansatte i offentlig sektor, hvorfor vi ikke bøtelegger private arbeidstagere som lar uvaksinerte stille på jobb, hvorfor vi lar uvaksinerte foreldre levere barna sine i barnehagen, hvorfor vi ikke innfører portforbud for alle unntatt de som har vaksinert seg.
Svaret på disse spørsmålene er ikke opplagt, men det indikerer alvoret.
I store deler av Europa må man nå vise vaksinepass for å slippe inn på restauranter og delta i offentlige arrangementer. Hvorfor vi ikke gjør det samme i Norge, eller i hvert fall har rom for å diskutere dem uten å bli tatt for å løpe fascistenes ærend, er ikke lett å forstå.
Kanskje er det på grunn av slike grunnleggende misforståelser av den liberale rettsstaten som Graver legger for dagen?