Strømgalskapen er kort sagt en fiffig måte å få mer penger inn i statlige kasser, skriver professor emerita Eli Moen.
Strømpriser hinsides hva man for kort tid siden ikke kunne forestille seg, har skapt sinne og raseri i befolkningen. Politikerne er forbauset, de så ikke dette komme, og det produseres forklaringer på løpende bånd: lite nedbør, lite vind, kulde, gasspriser også videre. Så langt har regjeringen forsøkt å ri av den folkelige stormen med almisser. Den virkelige årsaken til strømgalskapen unngås.
Grunnen er at strømgalskapen er en villet politikk. Den er kort sagt en fiffig måte å få mer penger inn i statlige kasser.
Gjennomføringen har skjedd skrittvis over tid. Som vist i min bok «Hva vi skal leve av etter oljen?» er fornybar energi pekt ut som en framtidig inntektskilde lansert i stortingsmelding nr. 25 (2015-2016): Kraft til endring. Den slår fast at Norge ikke bare skal bli verdensledende innenfor utvikling av miljøvennlig energi, landet skal også bli en ledende eksportør av fornybar energi. Det vil si eksport av vannkraft i tillegg til planlagt produksjon av vind- og havvindkraft.
Bakgrunnen for å gjøre vannkraft til en eksportvare var den store oppdagelsen av at ‘våre energiressurser skaper store verdier’. Meldingen slår også fast at markedet vil være avgjørende for hvor ‘store verdier’ som kan skapes. Som det heter «Velfungerende markeder skal gi effektiv utnyttelse av lønnsomme fornybarressurser». Første skritt mot effektiv utnyttelse var å ‘øke utenlandsforbindelsene’, en beslutning som allerede var tatt.
Utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia, som fikk konsesjon i 2014, ble politisk ‘solgt’ som forsyningssikkerhet. Bekymringer fra norske forbrukere ble avvist med at det knapt ville føre til økte priser. Da den nye energipolitikken Kraft til endring ble lagt fram for Stortinget i 2016 handlet det ikke bare om forsyningssikkerhet. Norsk krafteksport ble ‘solgt’ som intet mindre enn Europas grønne batteri.
Stortingsmeldingen ble vedtatt i samsvar med innstillingen. Agnet om det grønne batteriet ble slukt i en slik grad at vannkraft som markedsvare omtrent ikke ble problematisert. Regjeringen ble rett nok bedt om å redegjøre for konsekvensene av energiunionen for Norge, men samtidig bad MDG og SV om en rask utbygging av nye kabler, dersom erfaringene med nye utenlandskabler var gode.
Neste skritt var en aktiv europapolitikk for å knytte norsk energi stadig tettere til de europeiske markedene, og fordi ‘flere viktige rammer for vår energisektor fastsettes i EU’.
Stortinget vedtok tilslutningen til EUs energiunion, ACER, som er EUs byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter, i 2018. Det har en nøkkelrolle for integrering av unionens ulike energiformer. Tilslutningen ble vedtatt med simpelt flertall bestående av regjeringspartiene støttet av Ap og MDG. Sp, SV og Rødt stemte imot.
For Norge innebærer ACER-avtalen at energipolitikken i praksis er overlatt til EU. Behovet for lave og stabile priser for norske forbrukere og for norsk kraftkrevende industri er ikke nevnt i avtaleteksten. Utover det å beslutte å bygge kraftkabler eller la være, er det fint lite norske politikere kan gjøre. Er først kablene der, kan ikke myndighetene gripe inn for å stanse eksporten eller, uten videre, gjøre noe til fordel for egne innbyggere. Vedtaket ble begrunnet med at det ville være lite inngripende for kompetanseoverføringen i henhold til Grunnloven § 26. Men i virkeligheten har politikerne som Odyssevs bundet oss til masten, og som vi har hørt til det kjedsommelige: ‘Vi kan ikke gjøre noe’.
Hovedprinsippet i energiunionen er minst mulig regulering; det er markedet som skal løse alle problemer. Strømmen skal flyte fritt og omsettes på energibørser der markedsprisen avgjøres av de dyreste tilbyderne. Saken er imidlertid at strømmen ikke flyter fritt, men påvirkes både av ustabilitet i strømproduksjonen og av flaskehalser i kraftnettet. For prisdannelsen spiller særlig flaskehalsene en viktig rolle. Flaskehalser refererer til lav overføringskapasitet, og for å sikre forsyning, skapes det prisforskjeller mellom land og mellom landsdeler.
Dette var vel forstått fra norsk side. Som beskrevet i stortingsmeldingen: ‘Store og hyppige prisforskjeller’ vil være avgjørende for det ‘samfunnsøkonomiske’ grunnlaget.
Hovedleverandør til regjeringens energipolitikk er Energi21, et strategiorgan for Olje- og Energidepartementet. Kraftbransjen har rik representasjon i organet, og Solberg-regjeringen ga i 2014 organet utvidet mandat til også å omfatte økonomiske og næringspolitiske betraktninger. Stortingsmeldingen Kraft til endring er basert på 2014-innstilling fra Energi21.
For kraftbransjen var markedsmulighetene i Europa på det tidspunktet åpenbare. Tyskland hadde i 2011 vedtatt Energiwende, som innebærer å erstatte atom- og kullkraftverk med vind- og solkraft. Statkraft, som hadde vært i det tyske energimarkedet siden 2005, så hvilke muligheter dette skapte. Overgangen til vind- og solenergi ville føre til ustabilitet i forsyningen. Som nevnt var konsesjon til utenlandskabler gitt allerede i 2014. Faktisk hadde flere utenlandskabler vært et mål siden bransjen ble deregulert i 1990.
Innenlandsk har de store selskapene også gjort det de kan for å sikre maksimal profitt. Ved å holde tilbake utbygging av nettet i Norge er det skapt flaskehalser. Som kjent er overføringskapasiteten mellom Sør- og Nord-Norge forholdvis liten, noe som har skapt store prisforskjeller mellom landsdelene og som er blitt tydeliggjort de siste månedene.
Strømprisen kan også påvirkes gjennom måten vannmagasinene disponeres på. Ved å spare på vannet i magasinene, kan kraften selges når prisene går opp. Som en representant for bransjen sier: «Vi disponerer vannkreftene for å få høyest verdi over tid».
Med en gjennomsnittlig produksjonskostnad på 12 øre KWh har strømpriser på opptil flere kroner gitt en fortjeneste som selv de villeste finansspekulanter kan få vann i munnen av. Bare i løpet av første halvår 2021, før kabelen til England ble satt i drift, håvet Statkraft inn 13 milliarder i overskudd. Som en direktør for Statkraft sier: «Dette er robuste lønnsomme prosjekter som AS Norge tjener mye penger på».
Ledere og aksjonærer i kraftselskapene har i hvert fall tjent mye penger. Det rapporters om lønnsfest i bransjen, og lønn og bonuser for direktørsiktet når stadig nye høyder. Ifølge bransjen er dette nødvendig for å tiltrekke seg de beste.
At det er vanskelig å rekruttere ledere til denne bransjen er vanskelig å forstå. Vi har å gjøre med en bransje der selskapene selv ikke betaler for kostnader eller løper noen risiko. Det er det forbrukerne som har gjort og gjør gjennom nedbetalte kraftverk og gjennom nettariffen for finansiering av kablene. I tillegg sikrer ACER-avtalen maksimal profitt.
Ved å gjøre vannkrafta om til et spekulasjonsobjekt, opptrer den norske staten som den råeste kapitalist, på samme måte som kraftselskapene, og langt fra sosialdemokratiske idealer. Staten casher inn fra statsselskapene, fra utenlandskablene, moms og nettleieavgift fra forbrukerne. Men hva vinner staten og samfunnet på denne politikken?
Bortsett fra grønnvasking, er det likevel ‘småpenger’ hvis vi ser på hvilke behov staten har for å få dekket økende utgifter. Selv om man bygger ut det som er igjen av norske vannfall og teppedekker landet med vindmøller, vil det langt fra være nok til å dekke framtidige utgifter.
En sak er å flå befolkningen med skatter uten omfordelingshensyn. En annen er en svekkelse av næringslivet, men det verste er at energipolitikken betyr et nakkeskudd for den kraftkrevende industrien. Det som har tatt et hundre år å bygge opp basert på komparative fortrinn, er nå nærmest tilintetgjort i løpet av få år.
En følge er at landet vil ende som en ren råstoffeksportør i enda større grad enn tilfelle er nå. Det er velkjent at land som baseres på råstoffeksport ikke klarer å komme ut av fattigdomsfella. Tallene fra industrien, som framkommer i boka «Parterapi», kan illustrere dette: For en gitt kraftmengde kan Elkem generere åtte milliarder i omsetning, 1530 egne arbeidsplasser pluss ringvirkninger. Å selge den samme kraftmengden, vil kun gi 1,8 milliarder i cash og nesten ingen arbeidsplasser.
Når man skuer rekkevidden av hva som foregår, er det vanskelig ikke å se for seg det kjente maleriet av Brueghel Dulle Griet. Med en enøyd og grisk politikk går det rett utfor.
Publisert 24. januar 2022