Universitetet i Innlandet
Norsk:
Dette er en evalueringsrapport som er utarbeidet av SePU ved Universitetet i Innlandet på oppdrag fra Hamar kommune. Hensikten har vært å analysere den individuelt tilrettelagte opplæringen og mulige sammenhenger med utviklingstrekk i den ordinære undervisningen. Evalueringen inngår også som en del av et større forskningsprosjekt kalt «individ og fellesskap». Dette forskningsprosjekt foregår i tre kommuner i Norge og to kommuner i Danmark, og er et samarbeid med University College Lillebælt i Odense i Danmark.
Rapporten knytter seg til spenningsfeltet mellom fellesskapet og individet i skolen, og det ble formulert følgende problemstillinger er formulert for å belyse dette spenningsfeltet:
Hvilke systembetingelser (nasjonale føringer, økonomi, støttesystemer) og begrunnelser ligger til grunn for hvordan forholdet mellom individ og fellesskap oppfattes og arbeides med i kommunen?
Hvordan erfarer lærere og skoleledere ulike utfordringer i skolens hverdag knyttet til en individuell tilrettelegging av opplæring, og hvordan arbeides det for å møte disse utfordringene?
I hvilken grad finnes det mønstre og sammenhenger mellom den pedagogiske praksisen og elevers læring, utvikling og trivsel, og hvordan kan disse mønstrene eventuelt forklares?
Det empriske materialet som rapporten bygger på er hentet fra Grunnskolens Informasjonssystem, Nasjonale prøver, Grunnskolepoeng, Elevundersøkelsen, en egen spørreundersøkelse blant lærere og gruppeintervjuer med lærere og skoleledelse i seks skoler i kommunen.
Hovedfunnene som presenteres i rapporten viser at ressurssituasjonen totalt sett er relativt tilfredsstillende i skolesektoren i kommunen, og læringsresultatene kan betraktes som gode. Men hverdagen i skolene bærer ikke preg av dette. Det kan se ut til at det er betingelser og krefter utenfor skolen som bidrar til at ledere og lærere står i en kompleks og krevende situasjon. Enkeltelevers behov, krevende foresatte, manglende støtte ser ut til å utvikle skolen i en retning der fellesskapet og den ordinære opplæringen står svakere enn før. Dette gjør at det inngås en rekke individuelle avtaler for å møte elevenes behov og det fører også til at antall assistenter i skolen øker.
Som en konsekvens av dette ser det ut til at lærernes autoritet svekkes, og at det blir mindre tid til det allmennpedagogiske arbeidet. Undervisning og læring som skolens kjernevirksomhet framstår som svekket, som en følge av at det er individuelle behov og sosiale forhold som krever stadig mer av lærere og ledere. Samlet bærer det pedagogiske praksisen preg av å være mer individ og behovsorientert enn mål- og fellesskapsorientert. Denne utviklingen i Hamarskolen kan ikke sies å være ønsket eller drevet av noen bestemte intensjoner og strategier.
I rapporten er det ut fra funnene og analysene av disse beskrevet flere forslag til strategier for å styrke fellesskapet i skolen, samtidig som enkeltelevenes rettigheter blir ivaretatt. Dette dreier seg om strategier og tilnærmingsmåter knyttet til både utøvelse av skoleeierskap, en omlegging av PP-tjenesten sitt arbeid, et mer elevorientert og autentisk samarbeid med andre instanser utenfor skolen, øke lærerandel av ansatte, bedre dialog med foresatte og et sterkere fokus på undervisning i skolens fag og elevenes læring. Det understrekes at sterke fellesskap styrt av autoritative voksne og med tydelige verdier og et klart innhold, er en forutsetning for at den enkelte elev skal utvikle seg til et trygt, selvstendig, ansvarlig og robust menneske med gode allmennkunnskaper.