Johan Boucht

New Journal of European Criminal Law 16(4) s. 426-448 Doi: https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/20322844251384137

Core Concepts in Criminal Law and Criminal Justice. Volume 3. s. 395-437 Doi: https://doi.org/10.1017/9781009038126.011

Extended Confiscation of Illicit Assets and the Criminal Law. National and EU Perspectives

Tidsskrift for strafferett 25(2) s. 127-161 Doi: https://doi.org/10.18261/strafferett.25.2

Tidsskrift for Rettsvitenskap 137(1) s. 128-171 Doi: https://doi.org/10.18261/tfr.137.1.2

Artikkelen behandler Grl. § 96 tredje ledd (tidligere § 104) og relasjonen til de strafferettslige inndragningsreglene (strl. § 69-70). Den opprinnelige Grl. § 104 ble til for å verne borgerne mot alminnelig formuesstraff som medførte at domfeltes samlede formue og faste eiendom ble forbrutt til staten som følge av en straffbar handling. Grl. § 104 sto uendret i 200 år fra 1814 frem til grunnlovsendringen i 2014 da den ble flyttet til § 96. Selv om hovedregelen i Grl. § 96 tredje ledd langt på vei er en videreføring av § 104, ble den også endret. Den fikk en ny ordlyd, en ny systematisk plassering og en ny struktur. Lovgiverens begrunnelse for endringene, både hva gjelder behovet for endringene og konsekvensene av dem, var imidlertid tynn. Analysen viser at istedenfor å tydeliggjøre rettstilstanden (dersom dette var ambisjonen) hadde endringene de facto en delvis motsatt effekt i relasjon til inndragningsreglene. Ikke bare var det usikkert om unntakene i det hele tatt var nødvendige, men unntakenes innhold er uklart og rekkevidden er delvis uklar. To grunner til dette var at rekkevidden til den opprinnelige Grl. § 104 tilsynelatende ikke ble tilstrekkelig utredet, og at unntakene ikke i tilstrekkelig grad ble koordinert med innholdet i de materielle inndragningsreglene. En bedre løsning hadde muligens vært å la hovedregelen stå uten unntak, slik Grl. § 104 hadde gjort i nesten 200 år.

Security Journal 37 s. 1711-1740 Doi: https://doi.org/10.1057/s41284-024-00443-3

We examine how stakeholders (n = 74) in the United Kingdom, Finland and Norway perceive security authorities’ online surveillance capabilities, and how these perceptions form patterns transcending national borders and organisational boundaries. Using a Q-methodological approach, we found variation within and between nations that is usually obscured in the polarised public debates. Furthermore, our stakeholders presented areas of consensus not usually apparent in public discourses. We argue for using awareness of this nuance and areas of convergence as platforms on which to build more effective public debates to further principles of deliberative democracy.

Tidsskrift for Rettsvitenskap 137(4) s. 649-693 Doi: https://doi.org/10.18261/tfr.137.4.2

I storkammerdommen G.I.E.M. S.r.l. mfl. mot Italia (2018) uttalte et flertall i Den europeiske menneskerettighetsdomstol at begrunnelsen for straff og ordlyden i EMK artikkel 7 stiller vilkår om «mental link» for at straff kan ilegges. Uttalelsen er bekreftet i senere praksis, men det er ikke opplagt hvordan den skal forstås. Alternative tolkninger verserer i norsk og internasjonal litteratur. I norsk rett har Høyesterett og lovgiver tilsynelatende forstått «mental link» slik at straff på objektivt ansvar nå i utgangspunktet er forbudt etter EMK. Artikkelen analyserer betydningen av uttrykket i lys av hva EMK artikkel 7 dreier seg om, EMDs metode for tolkning av konvensjonen og en inngående studie av sakskomplekset som uttalelsen om «mental link» sprang ut av, og de avgjørelser som senere har gjort bruk av den. Forfatterne gjør gjeldende at kravet om «mental link» ikke bør forstås verken som krav om tilregnelighet eller subjektiv skyld (forsett eller uaktsomhet), men at den person som blir gjenstand for straffeforfølgning, må kunne ha prosessuell anledning til å kunne fri seg fra straff i tilfeller av uunngåelig og unnskyldelig rettsvillfarelse. «Mental link» kan derfor ses på som ett av flere aspekter av et grunnleggende skyldprinsipp som står sentralt i nordisk og europeisk rettstradisjon. Men dette kravet er ikke i seg selv til hinder for ileggelse av straff på objektivt grunnlag.

Tidsskrift for Rettsvitenskap 137(4) s. 549-693

I storkammerdommen G.I.E.M. S.r.l. mfl. mot Italia (2018) uttalte et flertall i Den europeiske menneskerettighetsdomstol at begrunnelsen for straff og ordlyden i EMK artikkel 7 stiller vilkår om «mental link» for at straff kan ilegges. Uttalelsen er bekreftet i senere praksis, men det er ikke opplagt hvordan den skal forstås. Alternative tolkninger verserer i norsk og internasjonal litteratur. I norsk rett har Høyesterett og lovgiver tilsynelatende forstått «mental link» slik at straff på objektivt ansvar nå i utgangspunktet er forbudt etter EMK. Artikkelen analyserer betydningen av uttrykket i lys av hva EMK artikkel 7 dreier seg om, EMDs metode for tolkning av konvensjonen og en inngående studie av sakskomplekset som uttalelsen om «mental link» sprang ut av, og de avgjørelser som senere har gjort bruk av den. Forfatterne gjør gjeldende at kravet om «mental link» ikke bør forstås verken som krav om tilregnelighet eller subjektiv skyld (forsett eller uaktsomhet), men at den person som blir gjenstand for straffeforfølgning, må kunne ha prosessuell anledning til å kunne fri seg fra straff i tilfeller av uunngåelig og unnskyldelig rettsvillfarelse. «Mental link» kan derfor ses på som ett av flere aspekter av et grunnleggende skyldprinsipp som står sentralt i nordisk og europeisk rettstradisjon. Men dette kravet er ikke i seg selv til hinder for ileggelse av straff på objektivt grunnlag.

Elgar Encyclopedia of Crime and Criminal Justice Doi: https://doi.org/10.4337/9781789902990.confiscation

Karnov lovkommentarer

Karnov lovkommentarer

Karnov lovkommentarer

Karnov lovkommentarer

Karnov lovkommentarer

Criminal and Quasi-criminal Enforcement Mechanisms in Europe. Origins, Concepts, Future s. 221-247

Karnov lovkommentarer

Proportionality in Crime Control and Criminal Justice

The Bulletin of the Law Enforcement Academy s. 48-57

Kritisk juss 47(3) s. 109-140 Doi: https://doi.org/10.18261/issn.2387-4546-2021-03-01

Den overordnete fellesoppgaven for de tre nødetatene (politi, brannvesen og ambulansetjenesten) er samfunnets sikkerhet og borgernes velferd. Samarbeids- og bistandsspørsmål mellom etatene kan aktualiseres i forskjellige situasjoner. Artikkelen drøfter to spørsmål: For det første om de øvrige nødetatene har en rettslig plikt til å bistå politiet når politiet utfører sitt samfunnsoppdrag, og hvis de har, hvilke begrensninger som da bør gjelde. For det andre om brann- og ambulansepersonell har en rettslig plikt til å gripe inn i situasjoner med pågående, livstruende vold (PLIVO) der disse har kommet først til stedet. I lys av den rettslige uklarhet som råder om hvorvidt en slik bistandsplikt foreligger, er lovregulering ønskelig.

Karnov lovkommentarer

Med ære og samvittighet : Festskrift til Magnus Matningsdal 70 år s. 56-72

Tidskrift utgiven av juridiska föreningen Finland s. 215-247

Tidskrift utgiven av juridiska föreningen Finland s. 585-606

Tidsskrift for strafferett s. 354-383 Doi: https://doi.org/10.18261/issn.0809-9537-2020-04-03

I artikkelen sammenlignes finsk, norsk og svensk medvirkningslære. De tre landene er interessante som sammenligningsobjekt ettersom de representerer tre forskjellige tilnærminger til medvirkningslæren: strikt aksessoritet, ingen aksessoritet og begrenset aksessoritet. Etter en kort redegjørelse for medvirkningslæren i respektive land sammenlignes fem forskjellige aspekter: 1) aksessorisk og ikke-aksessorisk medvirkningsansvar, 2) passiv medvirkning, 3) forsøk på medvirkning, 4) skyldkrav og 5) strafferammene. Sammenligningen viser at selv om det finnes likheter, foreligger det mange interessante ulikheter ved hvordan de tre rettsordningene dogmatisk håndterer medvirkningsproblematikken.

Tidsskrift for strafferett 20(4) s. 354-383 Doi: https://doi.org/10.18261/issn.0809-9537-2020-04-03

Journal of Financial Crime 26(2) s. 526-548 Doi: https://doi.org/10.1108/JFC-04-2018-0043

Purpose The purpose of this paper is to paint a general picture of the asset confiscation regimes used in Europe and to outline potential challenges, practical and related to issues of principle, associated with the current development with regard to the confiscation of the proceeds of crime and criminals’ proceeds. Design/methodology/approach The paper endeavours to analyse the various steps of the confiscation process, and the various approaches to the confiscation of proceeds of crime and criminals’ proceeds from a holistic perspective. The findings of the paper are based on a literature review along with a legal analysis of the existent legal frameworks. Findings It is suggested that the efficiency of asset confiscation should be looked at from a holistic perspective involving the entire confiscation process, and not only focus on the confiscation powers awarded to the courts. Challenges relating to efficiency exist along the entire process, from the stage of financial investigations to the enforcement stage. Some of the methods used for confiscating criminal proceeds are becoming very far-reaching and raise concerns related to basic principles of criminal law and criminal procedural law. Research limitations/implications This paper is not based on empirical research relating to, for example, the efficiency of confiscation. More empirical research would, however, be welcome in this field. Practical implications The paper suggests that the efficiency of asset confiscation is contingent on the entire confiscation chain functioning efficiently. Before new and more repressive measures are introduced, the existing legal framework should be fully deployed and the concrete needs for new tools clearly delineated. Originality/value The paper analyses confiscation with a view to the entire chain rather than merely looking at a particular confiscation scheme.

Hart Publishing Ltd

Integritet og ære : festskrift til Henry John Mæland s. 32-44

Tidskrift utgiven av juridiska föreningen Finland s. 611-628

Föremålet för granskning i detta bidrag är ett spörsmål som mig veterligen inte varit föremål för någon mer omfattande diskussion i finsk rätt, nämligen huruvida en finsk polisman äger, eller borde äga, laga befogenhet enligt PolisL att avlossa s.k. riktade dödliga skott eller polisiära döds-skott. Med detta avses polisiär vapeninsats där avsikten är att föremålet för ingripandet med till visshet gränsande sannolikhet avlider som en följd av vapenanvändningen.

Hart Publishing Ltd

Chasing Criminal Money. Challenges and Perspectives On Asset Recovery in the EU

Iustus förlag

EUROPEAN CRIMINAL PROCEDURE LAW IN SERVICE OF PROTECTION OF EUROPEAN UNION FINANCIAL INTERESTS: STATE OF PLAY AND CHALLENGES s. 117-131

Non-Conviction-Based Confiscation in Europe. Possibilities and Limitations on Rules Enabling Confiscation without a Criminal Conviction. s. 151-190

Tidskrift utgiven av juridiska föreningen Finland s. 288-302

New Journal of European Criminal Law 2014(2) s. 221-255

Nordic and Germanic Legal Methods - s. 165-187

New Journal of European Criminal Law 5(2) s. 221-255 Doi: https://doi.org/10.1177/203228441400500206

Svensk Juristtidning s. 985-1016

European Journal of Crime, Criminal Law and Criminal Justice 2 s. 127-162 Doi: https://doi.org/10.1163/15718174-21022024

Tidsskrift for Rettsvitenskap s. 218-228

Lov og Rett s. 515-532

Tidsskrift for strafferett 12(4) s. 382-423

European Criminal Law Review (EuCLR) s. 203-235

Tidskrift utgiven av juridiska föreningen Finland s. 747-775

Skattetjänstemännens tjänstemannaansvar s. 69-100

Tidsskrift for Rettsvitenskap s. 612-657

Tidskrift utgiven av juridiska föreningen Finland s. 865-865

Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab s. 284-299 Doi: https://doi.org/10.7146/ntfk.v98i3.70118