Vi lærer overraskende lite av maktskandaler
Hva har politiske skandaler, gjentatte avsløringer og offentlig forargelse til felles? Ifølge professor Jan Ketil Arnulf handler det om den samme dynamikken, igjen og igjen. Et mønster der maktmisbruk avdekkes, men sjelden blir forstått.
Allerede i 1996 ble psykolog og ledelsesforsker Jan Ketil Arnulf invitert til NRK for å kommentere skandalen rundt daværende statsråd Terje Rød-Larsen. Rød-Larsen var hentet inn av statsminister Thorbjørn Jagland som planleggingsminister. Kort tid etter ble det avslørt at han hadde brukt sin posisjon til å skaffe seg en økonomisk gevinst på 600.000 kroner som ikke var oppgitt til skattemyndighetene.
Skandalen rullet, og Rød-Larsen måtte forlate stillingen.
– Dette har jeg ikke fortjent, sa han da han forlot TV-studioet etter avgangen.
Ifølge Arnulf er det ikke avsløringen i seg selv som er interessant, det er hvorfor slike saker fortsetter å gjenta seg.
Fordi du har fortjent det
For Arnulf er det nettopp begrepet «fortjent» som peker mot kjernen i problemet.
– Alle som kommer til rikdom og makt kommer til å høre en indre stemme som sier: «Fordi du har fortjent det.»
Tanken følger et velkjent mønster.
– Hvor hadde dere andre vært uten meg? Forestillingen om ens egen fortreffelighet gjør at tanken virker naturlig: «Jeg fortjener å forsyne meg litt ekstra.»
Ifølge Arnulf er dette ingen ny innsikt. Mekanismen bak er godt kjent.
– Årsaken har vært kjent i årtusener, nemlig at suksessen går så ettertrykkelig til hodet på folk at de faktisk mister gangsynet.
Jan Ketil Arnulf er psykolog og professor i ledelse ved Handelshøyskolen BI.
Helter slipper regler
Før skandalen i 1996 hadde Rød-Larsen vært helten fra Oslo-prosessen. Etterpå fikk han igjen en tilsvarende rolle internasjonalt. For Arnulf er dette en del av et større mønster.
– Ledere som oppnår heltestatus mens de sitter i stillingene – ja, i levende live – har en økt sannsynlighet for å begå hvitsnippkriminalitet eller andre regelbrudd.
Forklaringen er psykologisk, ikke moralsk.
– Det skal utrolig god rygg til å tåle suksess, og halvparten av alle ledere har dårligere moralsk rygg enn gjennomsnittet.
Heltestatusen bidrar også til forestillingen om uerstattelighet. En forestilling Arnulf mener ikke stemmer.
– Administrerende ledere som dør fra jobben som konsernsjefer etterlater ingen katastrofer. De blir raskt erstattet av like gode personer. Det ligger fullt opp av uerstattelige mennesker på kirkegården.
Likevel fortsetter både ledere og omgivelsene å bygge opp myter som beskytter dem.
– Når vi ikke sørger for at nok ledere går, er det fordi både ledere og hoffet deres faller for myten om lederen som helt. Helter slipper i folks øyne å følge regler. De setter reglene for andre i stedet.
Når makt blir pornografi
Arnulf beskriver denne dynamikken som lederpornografi. Eller maktpornografi.
– Hvis pornografi hadde vært en nyhetssak, ville nyhetsverdien vært tapt en gang i urtiden. I stedet selger historien igjen og igjen. Akkurat slik er det med lederpornografien.
Lederheltens glans beskytter mot innsyn.
– Den overbeviser og beskytter lederen mot innsyn igjen og igjen og igjen. Og publikum lærer aldri.
Epstein som maktpornografisk leksjon
Arnulf mener de ferske avsløringene i Epstein-saken gjør denne dynamikken særlig synlig.
– I noen år har jeg tenkt på Epstein som en stor, rik gris. Vi må nå se at griseriet hans ikke var poenget. Sex var bare ett av mange midler til å undergrave legitim autoritet rundt omkring i verden.
Lekkasjene av dokumenter viser ifølge Arnulf hvordan Epstein opererte med både gulrot og pisk, og hvordan han knyttet til seg mektige personer og institusjoner.
– Epstein og hans norske forbindelser har gitt oss en maktpornografisk leksjon av dimensjoner.
Spørsmålet er om leksjonen faktisk blir tatt til følge.
– Hvordan kan vi sørge for at denne leksjonen blir omsatt i kunnskap, og ikke bare avskrives som tilfeldige utgaver av «dårlig dømmekraft», utfordrer professoren.
Kunnskap er mer truende enn makt
For Arnulf handler dette til slutt om forholdet mellom makt og innsikt.
– Ledere er personer som får ressurser og tillit av andre. De handler på vegne av folk som har god grunn til å stille spørsmål.
Likevel er vår kunnskap om denne retten svak.
– Vår kunnskap om vår rett til å stille spørsmål er skrøpelig.
Han formulerer det som et grunnleggende paradoks:
– Kunnskap er nemlig ikke makt. Det er snarere omvendt: Den som har makt, trenger ikke kunnskap.
Derfor reagerer makt sterkt på innsikt.
– Makten reagerer allergisk på kunnskapens avkledning av helten som en pompøs og selvopptatt illusjonist.
Et demokratisk mål
Til slutt knytter Arnulf dette til demokrati.
– Graden av demokrati kan måles i muligheten til å kvitte seg med ledere uten bruk av vold.
Skandaler vil fortsette å komme, mener han. Spørsmålet er om samfunnet evner å lære.
– Ledelse er for viktig til å overlates til ledere.
Og én ting er sikkert:
– Lederne kommer til å fortsette å gjøre det vanskelig for oss. Igjen.