Universitetet i Oslo
Eiendomsbegrepet i norsk rett inkluderer etter en ren ordlydstolkning bare fast eiendom og løsøre. Rettigheter er dessuten vernet mot lover med tilbakevirkende kraft. I samspill med juridisk teori utviklet Høyesterett grunnlovens ekspropriasjonsvern også på rådighetsbegrensninger og vernet mot lover med tilbakevirkende kraft til også å inkludere uegentlig tilbakevirkning. Grunnlovsvernet utviklet seg etter hvert slik gjennom Borthen- og Thunheimsakene, at det til en viss grad vernet trygderettigheter. Etter at EMK er gitt forrang i norsk rett etter inkorporeringen av EMK gjennom menneskerettsloven i 1999, må eiendomsbegrepet i norsk rett tolkes i lys av EMK-retten. Høyesterett har forpliktet seg til å tolke bestemmelsen i overensstemmelse med EMDs metode. For å se hvilke rammer EMDs tolkning setter for norsk rett, har Hoffdommens blitt brukt som et utgangspunkt for undersøkelsen. Først ble det sett på utviklingen av i hvilken grad trygdekrav omfattes av P1-1. Når det gjelder trygderettigheter, var det lenge et skille mellom innskuddsbaserte rettigheter og rettigheter finansiert gjennom allmenn skatt. Bare førstnevnte rettigheter hadde beskyttelse. Dette skillet ser ut til å være opphevet. Den skjønnsmarginen som EMD på P1-1s område har tillagt staten, har dermed blitt noe mindre, da EMD i større grad kan vurdere om krav etter ikke-innskuddsbasert trygdeordninger faller inn under P1-1. I utgangspunktet synes EMDs eiendomsbegrep å være i overensstemmelse med den alminnelige eiendomsretten i konvensjonsstatene. EMK-rettens eiendomsbegrep har likevel en autonom karakter ved at P1-1 tolkes i sammenheng med resten av Konvensjonen. Selv om statenes skjønnsmargin er vid på P1-1s anvendelsesområde, er det likevel slik at staten er bundet når det har oppstått en berettiget forventning for enkeltindividet til å motta trygd. Reglene er utformet slik at enkeltindividet skal kunne forutberegne sin stilling. Det stilles således krav til lovverkets klarhet. EMD vil imidlertid ikke bare vurdere de nasjonale rettsregler, men også se hen til om myndighetene og klageren har handlet slik at klageren må kunne sies å ha en berettiget forventning om å ha et pengekrav mot staten. I Hoffdommen ble prinsippet om berettiget forventning brukt for å fastslå fra hvilket tidspunkt Hoff hadde krav på trygd. Så ble Høyesteretts tolkning Hoffs krav på renter etter P1-1 analysert. Det ble pekt på at dommen i liten grad vil kunne gi signaler om hvordan rettstilstanden er i Norge. EMK-rettens mulige innflytelse på norske rentekravs beskyttelse etter ble også P1-1 drøftet. Avhandlingen viste videre at nedslagsfeltet til P1-1s eiendomsvern ser ut til å endre seg noe når bestemmelsen tolkes i sammenheng med andre konvensjonsbestemmelser. Det ser særlig ut til å være grunnlag for å tro at eiendomsbegrepet utvides når P1-1 blir sammenholdt med diskrimineringsforbudet i artikkel 14. Dersom Høyesterett legger seg på samme linje som EMD på dette området kan det reises spørsmål om norsk lovgiver får en del av de samme skranker som protokoll 12 ville pålagt den. Det ble i denne sammenheng bemerket at protokoll 12 er en tilleggsprotokoll som Norge foreløpig ikke har villet vedta. Utviklingen har således gått i retning av en utvidelse av eiendomsbegrepet.
Det ble pekt på at utviklingen av EMK-retten fungerer som et samspill mellom nasjonalstatene og EMD. EMD tolker riktignok eiendomsbegrepet selvstendig, men vil likevel legge vekt på hva som er den alminnelige rettstilstanden i Europa når grensene for eiendomsbegrepet skal fastlegges. Hvordan de nasjonale domstolene responderer på avgjørelsene til EMD, vil dermed være med å prege utviklingen av menneskerettighetene i Europa.
