– Jeg får respekt fordi jeg skjønner hva de snakker om

Lene Kokai Flage sitter i foajéen til Edderkoppen scene i Oslo. Det er under to uker til premiere, og hun er akkurat ferdig med øvelsene for dagen. Vanligvis er det både nerver og sommerfugler på dette tidspunktet i prosessen, men spenningen rommer et ekstra lag denne gangen.

– Vi går på en knivsegg mellom en flott showhøst og å bli stengt ned igjen. Samtidig skal vi være klare til premiere om to uker. Det går på repeat i hodet nå.

Forestillingen hun øver til er Hanne Kroghs «Lykken er å la det swinge», der hun er en av fire ensemblemedlemmer, i tillegg til orkester. Forestillingen er en av mange på Lenes portefølje, og siden hun ble ferdig utdannet musikalartist fra Bårdar i 2010, har hun blant annet spilt Sandy i «Grease» i Haugesund, og Gloria i «Flashdance» på Chateau Neuf. Det er ingen selvfølge at tilbudene skal strømme inn som musikalartist, men for Lene har det ikke vært noen alternativ drøm.
– Siden første gang jeg så en musikal, har det vært drømmen. Det var vel «Hair» som var den første. Og «Grease». Det var de to.

– Hva appellerte ved det?

– Jeg vil sitere Andreas Diesen, lærer på Bårdar: «Når du spiller teater og følelsene blir for store, må du bryte ut i sang. Når det blir enda større, må du danse i tillegg.» Det er kanskje det. Når noe blir for stort, må du bare synge. For meg er det å formidle gjennom musikk den største muligheten til å påvirke og røre et annet menneske.

Lene Forbereder seg til kveldens forestilling som èn av fire i ensamblet på Hanne Kroghs "Lykken er å la det swinge". 

VEIEN MOT BI

Selv om Lenes portefølje begynner å bli velfylt, var det ikke alltid så lett å få det til å gå rundt. Og etter et par år kjente hun at det var på tide med mer tyngde.

– Etter et par år med frilansprosjekter, syntes jeg det ble litt for tøft. Det var for stor kamp for å få neste jobb. Jeg trengte litt pause, og mer tyngde. Da var kulturledelse på BI en mulighet til å få mer kjøtt på beinet som artist. Jeg var glad i å produsere ting selv, og da var det noe med å snakke det språket.

Men i havet av utdanningsmuligheter, var det ikke åpenbart at det skulle bli BI.

– Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle bli økonomi, men så så jeg behovet. Mange artister og skuespillere har en forestilling om at andre skal ta seg av den biten. Men sånn er det ikke i nødvendigvis i Norge. Skal man klare seg som artist, må man kunne litt om det.

– Når kommer kunnskapen mest til nytte?

– Mange ganger møtes man som artist og skuespiller med holdningen at det er mye man ikke kan noe om. Men har man én fot i begge leirer, kan man slå litt i bordet. Jeg har opplevd å få respekt fordi jeg skjønner hva de snakker om.

GJENNOMBRUDDET

Det var siste året under bacheloren på BI at ting begynte å løsne - Lene fikk sin første hovedrolle i en musikal. Og hun har klare tanker om hvorfor.

– Jeg begynte å slappe av. Det ser man på audition. Jeg hadde noe annet, og det har vært avgjørende for meg. Hadde jeg ikke gjort det, og fått føle at jeg fikk brukt hodet til noe, hadde jeg bare gått for meg selv og blitt bitter og grinete. I stedet fikk jeg en helt annen ro i møte med mulige arbeidsgivere.

– Følte du noen gang at å studere videre var et nederlag i forsøket på å bli utøvende?

-Jeg husker jeg hørte den velkjente myten fra kolleger i dansefeltet som sa at «de som kan, de danser, og de som ikke kan det, de er lærere». Men det er ikke sånn det fungerer. Det er en myte at hvis man ikke jobber heltid med det med én gang man er ferdigutdannet, har man ikke fått det til. I Norge må du ofte lage din egen arbeidsplass, og det kan du ikke uten å vite hvordan. Da er all kunnskap god kunnskap.

– Er artistlivet like tilfredsstillende som du forestilte deg?

– Mye mer, egentlig. Det er mye større og viktigere enn jeg trodde det skulle bli. Det har jeg kjent på under pandemien, da jeg har vært nødt til å dele livet opp og si: Jeg har jobben min, og så har jeg meg. Jeg har måttet se job- ben på avstand fordi jeg ikke har fått gjøre den. Da har jeg skjønt hvor stor del den er av meg, hvor mye det betyr og hvor altoppslukende den er.

– Og hva skjer nå, når pandemien forhåpentligvis slipper taket og scenene åpner?

– I en ideell verden går jeg fra en forestilling til den neste. Gjerne til litt snertne biroller. Jeg spilte Sandy i «Grease», men ville helst ha spilt Rizzo. Så flere av rollene som ligner Glo- ria i «Flashdance», så skal jeg være glad. Det kan godt fortsette å gå shuttletrafikk mellom Chateau Neuf og Folketeatret.