Curlingledelse

2. desember 2008

Regjeringen vil fornye staten gjennom å styrke lederrollen. Det krever at statlige ledere gis bedre mulighet til å utøve makt og myndighet enn regjeringen legger opp, skriver rektor Tom Colbjørnsen i DN.

Artikkelen er publisert i Dagens Næringsliv 1. desember 2008 under vignetten "Gjest på mandag" med tittelen "Curlingledelse."

Begrepet curlingforeldre brukes om mødre og fedre som opptrer som tjenere for sine barn. På samme måte som curlingspillere koster på harde livet for at steinene skal ende opp i gode posisjoner, anstrenger foreldrene seg sent og tidlig for å gi barna et suksessrikt liv. Lykkes ikke barna, er det foreldrenes ansvar.

Det er fristende å innføre curlingledelse som en tilsvarende betegnelse på den lederrollen som skisseres i regjeringens nylig utgitte «Plattform for ledelse i staten».

Dokumentet inneholder mye om lederes ansvar for å få sine medarbeidere til å levere ønskede resultater. Ledere skal sørge for delegering, god dialog, faglig veiledning og personlig tilbakemelding, samt en god organisering av arbeidsprosesser. Medarbeiderne antas på sin side å være gjennomgående høyt motivert for å bruke sine faglige ressurser, og det er ledelsens ansvar å utnytte dette. Det sies ikke direkte, men det skinner gjennom at dersom ikke medarbeiderne oppnår ønskede resultater, så er det fordi ledelsen svikter sine medarbeidere. Lederrollen defineres som en tjenerrolle.

Lederplattformen forventer riktignok at lederne angir en tydelig retning for arbeidet, og stiller krav til resultater. Det sies imidlertid ingen ting om hvilket handlingsrom lederne har dersom medarbeiderne og deres organisasjoner motarbeider ledelsen ut fra andre agendaer. Dette er ikke en oppkonstruert problemstilling. Lederplattformen pålegger ledelsen et betydelig ansvar for å fornye offentlig sektor. Staten skal gi mer velferd og mindre administrasjon, og bli mer åpen, tilgjengelig og brukerrettet. Innbyggerne skal få mer valgfrihet og medbestemmelse. Effektiviteten og kostnadskontrollen skal bli bedre.

En fornying av staten langs disse linjer vil nødvendigvis medføre omstillinger som truer enkeltpersoners og gruppers etablerte posisjoner. Dersom uenighetene ikke lar seg løse gjennom dialog, er ledelsen avhengig av å bruke sin styringsrett, det vil si sin rett til å instruere medarbeiderne, for å gjennomføre fornyingen. Styringsretten innskrenkes imidlertid av lover, avtaler og rettspraksis, og den gir mindre handlingsrom i staten enn i andre deler av arbeidslivet. Eksempelvis går hovedavtalen i staten svært langt i å gi ansatte forhandlingsrett også ved marginale omorganiseringer. I praksis har både ansattes organisasjoner og enkeltpersoner vetorett i mange saksområder som hører til ledelsens ansvarsområde. En av de eldste og mest robuste innsikter i ledelsesfaget er at ansvar og myndighet må følges ad. Lederplattformen pålegger ledelsen et stort ansvar, men unngår å vise hvordan styringsretten og andre ordninger kan gi tilstrekkelig makt og myndighet til å levere de resultater som det økte ansvaret krever. I stedet ser det ut til at man vegrer seg for i det hele tatt å sette temaet på dagsorden. Lederrollen betraktes ikke som en overordnet stilling, men som likeverdig med medarbeiderne og de ansattes organisasjoner.

Vegringen mot å bygge behovet for maktutøvelse inn i lederplattformen kan skyldes at man vil unngå å utfordre de ansattes organisasjoner. Men det kan også bunne i at makt er et begrep med en odiøs klang. Det skyldes at maktutøvelse ofte forbindes med ledere som herser med sine medarbeidere. Men makt handler også om muligheten til å gjennomføre nødvendige grep. Maktesløshet tar ofte form av handlingslammelse. Forskning viser dessuten at også pålegg og instruks av motvillige medarbeidere kan bli akseptert dersom maktutøvelsen bunner i et genuint engasjement for virksomhetens mål. Behovet for å hindre uakseptabel maktbruk fra egoistiske og narsissistiske ledere er i dag godt ivaretatt, blant annet i den nye Arbeidsmiljøloven.

Regjeringen har lite å tape, og mye å vinne på, å gi statlige ledere økt makt og myndighet til å gjennomføre sitt fornyingsoppdrag.

Tekst: Rektor Tom Colbjørnsen ved Handelshøyskolen BI. Colbjørnsen er professor i organisasjon og ledelse.

 

Du kan også se alle nyheter her.