Politikkens grenser

27. april 2009

Statens kjøp av aksjer i Aker Solutions var ledd i en politisk strategi for å skape konkurransedyktige næringsklynger. Aker-striden viser hvorfor en slik strategi har lett for å mislykkes.

Artikkelen er publisert i Dagens Næringsliv 27. april 2009 under vignetten "Gjest på mandag" med tittelen "Politikkens grenser"

I forkant av aksjekjøpet i Aker Solutions uttalte tidligere næringsminister Dag Terje Andersen at han har stor sans for næringsklynger. Klynger utløser samarbeidsgevinster bedrifter imellom. Aktørene tenker minst like mye vinn – vinn, som konkurranse og konflikt. Klynger hevdes derfor å gi en ekstra gevinst hva gjelder verdiskapning, innovasjon og sikre arbeidsplasser.  

Staten kan selv bidra til å utvikle klynger. Det skjer ved å stille kapital, kompetanse og nettverk til disposisjon. Til gjengjeld skal bedriftene forplikte seg til å vektlegge industriell utvikling.  Staten nøyer seg ikke med å være passiv eier. Det ville ha underminert utvekslingen av kompetanse og informasjon, og redusert samarbeidsgevinstene ved statens deltakelse. I stedet benyttes styreplass, aksjonæravtale og uformelle nettverk til å sikre statens tilstedeværelse også i strategiske og forretningsmessige saker.   

Aker-striden tyder imidlertid på at klyngetenkningen undervurderer spenningsforholdet mellom stat og bedrift, og mellom politikk og marked. Det ser dessuten ut til å være staten som lettest havner på defensiven når samarbeidet skjærer seg. Tidligere konsernsjef i Telenor, Tormod Hermansen, sier til Dagsavisen at staten ikke matcher profesjonaliteten til andre næringslivsaktører, og at den gjør seg selv til latter.  

Sosiologisk teori belyser hvorfor samarbeidet mellom stat og næringsliv kan bli mer preget av konflikt enn av synergi. Staten og næringslivet tilhører ulike institusjonelle ”sfærer”. Disse preges av ulike ”logikker”. Staten handler etter en politisk logikk, der verdier som rettferdighet, likeverd og demokrati står sentralt. Næringslivet er underlagt markedsmekanismens logikk, og drives av egeninteresse, konkurranse og hensynet til effektivitet. Det oppstår lett gnisninger når to så ulike verdisett kommer for tett på hverandre.  

Vanskene med tett samarbeid mellom stat og enkeltbedrifter kan sammenlignes med å fusjonere to bedrifter med uforenlige kulturer. Resultatet blir som oftest at verdier går tapt i en energitappende integrasjonsprosess.  

Det er flere grunner til at det er politikken og ikke næringslivet som lettest kommer på defensiven når et samarbeid mellom stat og enkeltbedrifter begynner å knirke.  

Statens eierinteresser forvaltes oftest av et departement. Enkeltsaker må forankres og legitimeres i henhold til demokratiets og politikkens spilleregler. Forretningsmessige spørsmål krever profesjonell økonomisk kompetanse. Beslutningene har en annen rytme, og spilleregler og taktiske manøvre framstår lett som fremmede sammenlignet med de som gjelder i politikken. Staten kan lett havne bakpå. 

Departementene utfører også forvaltningsoppgaver som klagebehandling og tilsyn. Eierrollen kan bli både diffus og lavt prioritert etter å ha blitt konfrontert og koordinert med statens øvrige roller. Statlig oppnevnte styrerepresentanter kan stille med utydelig mandat og manglende ryggdekning i saker der næringslivets aktører har entydige og kraftfulle agendaer.  

Den internasjonal liberaliseringen av markeder gjør det vanskeligere for myndighetene å gi enkeltbedrifter særbehandling.  Dette gir markedets krav større gjennomslagskraft i bedriftens beslutninger. I tillegg krever internasjonale forpliktelser at myndighetene gir bedrifter like konkurranseforhold.  

Det ser dermed ut til å være klare grenser for hvor effektivt det er mulig å drive næringspolitikk i ”strategiske allianser” mellom staten og enkeltbedrifter. Ikke bare staten, men også bedriftene, kan bli påført kostnader. Omdømme kan gå tapt i konflikter med ”forsmådde” politikere. I stedet for vinn – vinn produseres bare tapere.  

Rammestyring er et godt alternativ til å drive politikk gjennom klynger. Bedriftene styres da gjennom generelle lover, konsesjoner, markedsreguleringer og tilskudd. Roller, grenser og relasjoner mellom aktørene er tydeligere enn det som kjennetegner samhandlingen i en klynge. Staten og bedriftene tråkker hverandre sjeldnere på tærne. Det politiske systemet og markedet kan få holde på med det de er best til, nemlig å maksimere henholdsvis demokrati og verdiskapning. ”Good fences make good neighbours!”

Du kan også se alle nyheter her.