Misforstått om fri vilje

16. april 2010

Mange, ikke minst innenfor filosofi, lever i troen på at det er en mostsetning mellom biologi og fri vilje. Det er en misforståelse, skriver siviløkonomstudent Skretting ved BI.

Studentkronikken er publisert i Dagens Næringsliv 16. april 2010 med tittelen "Misforstått om fri vilje" av Espen C. Skretting

Tv-serien «Hjernevask» har satt i gang en interessant debatt rundt arv og miljø. I denne anledning har også spørsmålet om fri vilje dukket opp, et begrep det er mye forvirring rundt. Det er spennende og viktig å gi plass i til slike filosofiske diskusjoner, men når man bruker argumenter om fri vilje for å nedtone rollen til arv og miljø, da har det gått over stokk og stein.

Forskning bør være fri, uavhengig og rasjonell. I kronikken «Forskerens frie vilje» i DN 30. mars hevder filosof Einar Øverenget at dette bare er mulig om forskeren har fri vilje og at en del av mennesket derfor må være uavhengig av arv og miljø. Artige argumenter – men feil.

Argumentasjonen er feil avtre grunner:

1.       Uavhengighet av arv og miljø er ikke en forutsetning for å tenke selvstendig.

2.       Uavhengighet av arv og miljø er ikke mulig.

3.       Det er ingen motsetningmellom arv og miljø og fri vilje.

Uavhengig forskning

Det er delvis riktig at uavhengig og objektiv forskning ikke er mulig hvis arv og miljø har en stor innvirkning på enkeltmennesket. Uavhengighet og objektivitet er imidlertid bare et ideal, noe man lykkes med i større eller mindre grad. Det er umulig å kaste av seg alle erfaringer og forutsetninger og å forholde seg helt objektiv og nøytral.

Rasjonell tenkning forutsetter dessuten påvirkning fra arv og miljø. Evnen til å resonnere er delvis medfødt, for eksempel ved at vi er mennesker, delvis er den tillært. Det finnes ingen «ren fornuft» som sitter på egenhånd og forsker.

«Fri forskning» kan bety mye, men ikke at forskeren er fri til å handle uavhengig av arv og miljø, slik Øverenget mener det.

Naturens tvang

Dersom mennesket er bestemt av arv og miljø, betyr det at alt vi gjør kan forklares av hva vi fikk utdelt ved fødselen og hva vi så har opplevd siden. Alle tanker og handlinger vil i prinsippet være forutbestemt i en uendelig rekke av årsak-virkning-forhold.

Dette kan virke vanskelig å forene med fri vilje. Men fri vilje blir ikke dermed et motargument mot arv og miljøs påvirkning. Om det ikke er arv og miljø som bestemmer, hva er det da? Det må være noe som verken er medfødt eller utviklet i samspill med omgivelsene. Ulike dualistiske ideer som sjelen, ren fornuft, jeget eller lignende er mulige kandidater. Fysisk utstrekning eller ikke – alt må enten være medfødt eller utviklet senere, så en eventuell sjel vil ikke være mindre arv enn hva DNA er.

Og dersom man kan tenke seg noe som styrer handlingene våre og ikke kan klassifiseres som arv eller miljø, spiller det ingen rolle. Resonnementet om arv og miljø kan overføres på alle faktorer som kan ha påvirkning på menneskene, selv Gud. Med andre ord, fordi enhver hendelse har en årsak vil derfor enhver hendelse være bestemt av årsaken. Alternativet er at hendelser er tilfeldigheter. Det interessante er derfor ikke å diskutere hvor mye av menneskelige handlinger som er bestemt, men hva som er bestemmende. Da er det arv og miljø forskere kan si noe om.

Fri vilje – et språkproblem

Om alt bestemmes av arv og miljø, er det tilsynelatende ingenting jeg styrer selv. Problemet er hva «jeg» er. Dersom det er et «jeg» som blir bestemt over, så må dette «jeg» være mulig å separere ut som noe adskilt og uavhengig. Implisitt i hele problemstillingen ligger det skjult den samme feilaktige tanken om at det finnes en del av mennesket som er adskilt og uavhengig.

Problemet med fri vilje er altså en språklig misforståelse. Jeget er ikke bare påvirket av, men er også resultatet av arv og miljø. Jeget er arv og miljø. Så det finnes ikke noe adskilt fra arv og miljø som arv og miljø kan bestemme over. Å hevde at det er en motsetning mellom fri vilje og å være bestemt av arv og miljø, er i realiteten å si at man ikke kan ha fri vilje hvis man selv bestemmer å gjøre det man vil. Det er åpenbart tullball. Fri vilje er ikke at vi kunne ha valgt annerledes enn arv og miljø tilsier, for da måtte vi hatt andre handlingsgrunner enn vi har – altså vært en annen person.

Fri vilje er at handlingene mine er bestemt av min arv og mitt miljø – meg. Er dette et problem for moralen? Kanskje. Det er imidlertid ikke noe motargument. En teori blir ikke mer riktig fordi man ikke liker alternativet.

Du kan også se alle nyheter her.