Kampen om hjernekraften

10. januar 2011

Norge trenger universiteter og høyskoler på høyde med de beste i utlandet. Da må skolene selv vise større vilje og evne til å prioritere sine studietilbud og spisse sine fagmiljøer.

Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv den 10. januar under tittelen "Kampen om hjernekraften ".

Utenlandske universiteter og høyskoler gjør seg mer gjeldende i kampen om ambisiøse norske studenter og professorer. Det er i seg selv ingen ulempe. Det følger mye positivt med at flere nordmenn studerer og forsker i utlandet. Det trengs blant annet faglig og kulturell motgift til den nasjonale selvforherligelsen av ”den norske modellen”. I AFFs lederundersøkelse fra 2002 svarte nesten ni av ti norske ledere at de ikke trengte å vite mer om internasjonale forhold. Ledere som hadde studert i utlandet var mer ydmyke og mente de fortsatt hadde noe å lære av andre land.

Nordmenn som studerer eller arbeider ute kan imidlertid fort ende opp med å blir værende der, blant annet fordi de stifter familie. Hvis dette skulle gjelde mange kan resultatet bli ”brain drain” fra norsk nærings- og samfunnsliv.

Det meste av debatten om høyere utdanning i Norge dreier seg om myndighetenes vilje til å bevilge penger. Det vil imidlertid ikke hjelpe å drysse mer penger over denne sektoren dersom ikke skolene selv tar grep som bringer dem nærmere internasjonal ”best practice”. Tre slike grep er særlig viktige.

  • Klar prioritering av studier og fagområder
  • Tydelig strategisk ledelse
  • Felles studietilbud med gode utenlandske skoler

Norske universiteter og høyskoler har en tendens til å legge seg ut i bredden, heller enn å spisse sine tilbud rundt studier og fag der egne fortrinn matcher etterspørselen fra studenter og bedrifter. Skolene har jaget i flokk etter å opprette nye studier i takt med at myndighetene har gitt signaler om nasjonale satsingsområder. Nå bredder mange høyskoler seg ytterligere ut. Dette skjer ikke fordi de har spesielle faglige forutsetninger for det, eller fordi studenter og arbeidsgivere køer opp foran tilbudene, men for å oppnå formell status som universiteter.

Internasjonalt ledende studier krever derimot at ressursene konsentreres. Fagområdene må ha betydelig størrelse. Det må være mange nok studenter og professorer, og nok ressurser til forskning, til å skape sterke miljøer innen alle fagets spesialiteter.  Norske universiteter og høyskoler er for små og ”fattige” i internasjonal sammenheng til å tilby ledende studier over et bredt spekter av fag.

Samtidig med at noen fag favoriseres, må andre fag disfavoriseres, og kanskje legges ned. Selv om alle involverte gjerne sier seg enig i det prinsipielt fornuftige i tydelige prioriteringer, oppstår det sterk motstand i de fagmiljøene som ender opp med ikke å bli prioritert. Motstanden blir spesielt sterk i akademiske institusjoner på grunn av tradisjonene for et sterkt indre selvstyre.  Akademisk frihet praktiseres mange steder ikke bare som faglig frihet, men også som en rett til å overprøve ledelsens beslutninger.  Å endre en akademisk institusjon har derfor blitt sammenlignet med å flytte en kirkegård; man får ikke mye hjelp av de som ligger der. 

Klare prioriteringer og konsentrasjon av fagressurser krever mer tydelig ledelse og ”top down” – styring av ressursene enn det er tradisjon for i akademia. Ledelse må utøves for å realisere strategiske ambisjoner, og ikke først og fremst for å imøtekomme alles ønsker og behov i fagmiljøene.

Selv med et spisset fagtilbud kan imidlertid norske skoler bli for svake til å hevde seg helt i teten internasjonalt. Norge befinner seg i Europas geografiske utkant. Selv Oslo er i minste laget til å framstå som en spennende studieby. Det er stor avstand til de store og trendsettende bedriftene, kulturtilbudene, forskningsmiljøene og arbeidsmarkedene. Det er derfor ikke lett å rekruttere gode studenter og faglige medarbeidere til norske skoler. En undersøkelse blant doktorgradsstipendiatene viste at mange av dem er her først og fremst på grunn av en kjæreste!

For å framstå som internasjonalt attraktive må derfor norske skoler opptre i allianse med sterke internasjonale aktører. Én modell for slikt samarbeid er såkalte ”double degrees”, der studentene legger ulike deler av studiet til to forskjellige skoler, og får en akademisk grad og et vitnemål fra begge. Slikt samarbeid bør skje med aktører som holder et høyt nok nivå til å stimulere ikke bare studentenes, men også norske skolers faglige utvikling.

De administrative og ”politiske” kostnadene med å skape levedyktige internasjonale allianser skal ikke undervurderes. Det er særlig viktig at alle involverte oppnår gevinster for sin egen del. Mange norske skoler er for beskjedne, og lar seg avspise med perifere roller og marginale gevinster. Tilfredsheten over i det hele tatt å få lov til å samarbeide med en god internasjonal skole synes ofte å være så stor at man ikke tør å stille det mest kritiske spørsmålet: ”What’s in it for us”? 

Tom Colbjørnsen

Rektor Handelshøyskolen BI

Du kan også se alle nyheter her.