Jakten på avvik

3. desember 2013

Jakten på regelbrudd i næringslivet øker i intensitet. Det er fare for at iveren etter å kontrollere og straffe bedriftene overdrives, og at risikovilje og nytenking hemmes unødig.

Kronikk av rektor Tom Colbjørnsen i Dagens Næringsliv, 3. desember 2013

En inspektør i et statlig tilsyn skal visstnok ha karakterisert det som en bomtur da han ikke fant noe å anmerke under en inspeksjon i en bedrift. Historien illustrerer en økende vilje til å lete etter feil og mangler. Driverne er blant annet statlige tilsyn, revisorer og advokater, godt støttet av medier, politikere og “Non Governmental  Organizations” (NGOs) .

Det finnes over førti statlige tilsyn i Norge. Deres jobb er å påse at offentlige lover og regler overholdes. I noen tilfeller opererer flere tilsyn innen samme saksområde. Eksempelvis må bedriftene forholde seg til ti statlige tilsyn i spørsmål om helse, miljø og sikkerhet (hms). Tilsynene kan gjennomføre anmeldte og uanmeldte inspeksjoner, ta beslag, utforme krav og pålegg, og idømme straff, gjerne i form av bøter. Statlige tilsyn har domstollignende oppgaver, men uten å gi tilsynsobjektene den samme rettssikkerheten som domstolene.

Statlige tilsyn er ikke alene i jakten på avvik og regelbrudd. Advokater og revisorer kontrollerer mer enn rent regnskapsmessige forhold. Stikkordet er “compliance”. Dette omfatter alt fra å påse at utvalgte regler og særlige risikoområder følges opp, for eksempel korrupsjon, til å passe på at regler for alle virksomhetens prosesser etterleves. “Compliance” handler dermed ikke bare om lovbrudd i juridisk forstand, men også om brudd på regler der skjønn har stor betydning for hvordan reglene skal tolkes og etterleves. Dette gjelder eksempelvis etiske regler. Påstander om brudd på slike regelverk kan brukes som vikarierende argument for å motarbeide en bedrift. Tolkningsrommet gjør at “Compliance – funksjonen” kan bli forsøkt mobilisert i interne og eksterne politiske spill.

Som alle andre må bedriftene avfinne seg med kontroll og overvåking. Spørsmålet er mer hvor omfattende og hva slags kontroll samfunnet er tjent med. To hensyn står mot hverandre.  På den ene siden må overvåkingen være så streng at bedriftene ikke fristes til å opptre opportunistisk. Naivitet kan føre til omfattende regelbrudd som underminerer effektiviteten i økonomien. På den annen side bør ikke kontrollen være for altomfattende. Det kan skape et klima der bedriftene blir mistenkeliggjort uten grunn.

Kontroll handler om å finne et optimalt punkt mellom strenghet og raushet. Blir det for strengt kan bedriftene fristes til å holde seg til det velprøvde og allment aksepterte, og søke flokkens beskyttelse ved å innordne seg de andre aktørene i bransjen. Klimaet for nytenking blir dårligere, og lysten til å eksperimentere med utradisjonelle løsninger mindre.

Flere forhold tyder på at kontrollen og overvåkingen kan være i ferd med å ta overhånd.

  • Prosess trumfer resultater. Ledere kan bli konfrontert med regelbrudd, uavhengig av om bruddet er bagatellmessig i forhold til muligheten for å finne en god løsning. Sykehus kan bli anklaget for å levere forsinkete rapporter, selv om dette skyldtes prioritering av pasientene.
  • Hull i regelverket tettes med strengere regler. Dermed blir det enda flere regler som kan brytes, med enda mer detaljert kontroll som resultat. Prosessen er selvforsterkende. Avtalen om inkluderende arbeidsliv påla opprinnelig bedriftene å lage en oppfølgingsplan overfor sykmeldte innen seks uker. Da det viste seg at mange bedrifter unnlot å gjøre dette ble fristen gjort kortere og satt til fire uker.
  • Flere har kontroll som karrierevei. Statlige tilsyn og NGOer er faglig interessante arbeidsplasser med mulighet for offentlig eksponering. Mange advokatkontorer og revisorfirmaer oppretter “compliance” og granskinger som lukrative forretningsområder.
  • Lov- og regelverket blir mer omfattende og detaljert. Dramatiske og spektakulære hendelser håndteres ofte politisk ved å innføre nye lovbestemmelser som skal hindre tilsvarende å skje i fremtiden. I Danmark trer en ny lov i kraft hvert sjuende minutt. Flere særinteresser lovfestes som rettigheter.
  • “Finn fem feil – allianser” blir mer dominerende i det offentlige rom.  Initiativet kan komme fra et offentlig tilsyn på leting etter feil og avvik fra regelverk og kvalitetsstandarder. Advokater kan se påståtte feil som utgangspunkt for søksmål og erstatning. Mediene kan vurdere feil og anklager mot bedrifter, særlig ledere, som godt stoff. Interne krefter i bedriftene kan ønske å bruke saken til å fremme egne særinteresser, mens politikere og NGOer kan se saken som en mulighet for politisk markering.

Bedriftene kan også ha nytte av økt kontroll. Påviste avvik kan gi opphav til refleksjon og læring. Men dersom klimaet preges av et for sterkt fokus på feil og mangler, kan bedriftene bli mer tilbakeholdne med å eksperimentere fram nye løsninger. Da blir resultatet ikke læring, men mer detaljerte regler og rapporteringsrutiner, og et dårlig klima for nytenking og risikovilje.

Du kan også se alle nyheter her.