Grunnlovens paradoks

6. januar 2014

Grunnloven sikrer stadig flere individuelle rettigheter plass på høyeste nivå i norsk rett. Godt organiserte grupper gis dermed økte muligheter til å fremme sine særinteresser på andres bekostning.

Kronikk av rektor Tom Colbjørnsen i Dagens Næringsliv lørdag 4. januar 2014.

2014 vil preges av at Grunnloven er 200 år. Kong Harald slo an tonen i sin nyttårstale: «Vi vet hva en god grunnlov som får prege hele samfunnet kan bety for et lands utvikling».

Kongen var særlig opptatt av grunnlovens beskyttelse av menneskenes grunnleggende friheter og rettigheter, og ga ytringsfriheten spesiell oppmerksomhet.

Samtidig uttrykte Kongen bekymring når noen tror de bare kan nyte godene uten selv å bidra: «Det å bevisst velge bort egen innsats - og motta hjelp som er ment for dem som virkelig trenger den - strider mot vårt verdifundament.»

Kongens tale avdekker Grunnlovens paradoks: Samtidig som den gir enkeltmennesker beskyttelse mot statlige overgrep og flertallsdiktatur, blir Grunnloven i økende grad en garantist for rettigheter som enkeltmennesker kan bruke til å fremme snevre egeninteresser, uten at det forutsettes motytelser eller omtanke for helheten. Paradokset er ikke et særnorsk fenomen, men er et resultat av et ønske om å grunnlovsfeste internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge er forpliktet til å følge.

Menneskerettighetsbegrepet utvides stadig. Opprinnelig omhandlet begrepet grunnleggende friheter som ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet, vern mot tilbakevirkende lover og vilkårlig frihetsberøvelse, religionsfrihet, og organisasjonsfrihet. Nå inkluderer det også forbud mot diskriminering, tanke- og samvittighetsfrihet, personvern og personopplysningsvern, vern om familien som grunnleggende enhet i samfunnet, barns rettigheter og barnas beste, rett til utdanning, rett til arbeid, rett til medbestemmelse på arbeidsplassen, rett til helse, og rettigheter til tilfredsstillende levestandard og sosial trygghet.

Konsekvensen av å utvide menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven kan illustreres med lovens § 110, annet ledd: «Nærmere Bestemmelser om Ansattes Medbestemmelsesrett paa sin Arbeidsplads, fastsættes ved Lov». Som påpekt av det regjeringsoppnevnte Medvirkningsutvalget gir bestemmelsen ikke hjemmel for konkrete krav om medbestemmelse (NOU 2010:1, s. 66). Bestemmelsens funksjon er mer å legitimere det omfattende lov- og avtaleverket som gjør retten til innflytelse på arbeidsplassen til et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn.

Arbeidsmiljøloven illustrerer hvordan rettighetslogikken fungerer. Loven skal sikre at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig. Det innebærer blant annet å gi arbeidstager rett til arbeidstidsordninger som ikke påfører uheldige fysiske eller psykiske belastninger, og som ivaretar sikkerhetshensyn. Dette ivaretas gjennom detaljerte lovbestemmelser om alminnelig arbeidstid.

Dersom bedriftene har forskjellige arbeidstidsbehov kan det avtales dispensasjoner fra bestemmelsene med sentrale eller lokale tillitsvalgte. Bedrifter uten tillitsvalgte kan søke samtykke fra Arbeidstilsynet.

FAFO fant i en undersøkelse at omfanget av avvik fra lovens arbeidstidsbestemmelser har et betydelig omfang. De fleste bedrifter svarer imidlertid at det er små utfordringer med å inngå lokale avtaler om slike avvik, eller fravik, som FAFO kaller det (FAFO - rapport 2013:46).

En fleksibilitet som krever tilslutning fra tillitsvalgte gir lokal og/eller sentral fagforening mulighet til å nedlegge veto mot ledelsens forslag. Dette gir fagforeningen makt til å forfølge egne særinteresser, blant annet på kunders og brukeres bekostning. At de fleste bedrifter sier at de opplever små problemer med å få tillitsvalgte med på å gi dispensasjon utelukker ikke at slik maktutøvelse forekommer. Dersom bedriftene finner det opportunt å etterkomme fagforeningens krav uten noe om og men vil de oppleve små problemer å oppnå dispensasjonsavtale.

Lov- og regelverket beslaglegger mye energi, og blir i verste fall et mål i seg selv. Bedriftens beslutninger og planer risikerer å bli vurdert for ensidig opp mot gjeldende regelverk, og for lite ut fra ønskede resultater og evne til å fornye seg. Balansen mellom behovet for kontroll av regler på den ene siden, og utvikling og nyskaping på den annen side, vil forrykkes til fordel for kontroll.

Dermed er sirkelen sluttet: På den ene siden legitimerer Grunnloven bestemmelser som ivaretar stadig mer utvidede menneskerettigheter. De samme rettighetene kan godt organiserte interessegrupper benytte til å presse frem særfordeler på andres og på helhetens bekostning.

Dette er grunnlovens paradoks, og det er vel verdt å reflektere over når Grunnloven nå skal gjøres til gjenstand for en høyt fortjent 200-års feiring!

Du kan også se alle nyheter her.