Helt sjef: Ledelsesfaget gjennom fem tiår
Fra å kontrollere og korrigere til å kommunisere og bygge relasjoner. Muligens en noe tabloid, men likevel ganske presis oppsummering av lederrollen gjennom 150 år. Hva har så preget de siste 50?
Fra å kontrollere og korrigere til å kommunisere og bygge relasjoner. Muligens en noe tabloid, men likevel ganske presis oppsummering av lederrollen gjennom 150 år. Hva har så preget de siste 50?
Tekst: Ruth Astrid L. Sæter
Foto: Torbjørn Brovold
Et par formiddagstimer samles tre av BIs kloke hoder fra Institutt for ledelse og organisasjon for å drøfte utviklingen i både ledelsesfag, lederutvikling og lederutdanning, fra 1970-tallet og fram til i dag.
De tre er: instituttleder og professor Øyvind Lund Martinsen og førsteamanuensene Per-Magnus Thompson og Donatella de Paoli. To psykologer og én leder- og organisasjonsutvikler, alle tre med uttalt engasjement og interesse for ledelsesfaget.
– Og for lederutvikling, understreker Donatella de Paoli kjapt idet de tre setter seg ned sammen rundt bordet. Det skal vi komme tilbake til, men aller først får de i oppgave å definere hva som kjennetegner dagens lederidealer og -teorier.
– Ledelse i dag er mer enn å lede mennesker. Dagens ledere må operere i en digital sfære, og det fordrer at de kan noe om teknologi samtidig som de må jobbe enda mer med relasjoner, sier de Paoli og fortsetter: – Mange jobber i åpne landskap uten fast plass. Da blir det enda viktigere for ledere å skape tilknytning og samhørighet, både til og mellom medarbeiderne.
– Ja, det relasjonelle blir stadig viktigere, vi snakker gjerne om at det legges mer vekt på de «myke» perspektivene i moderne ledelse og lederutvikling, samtykker Per-Magnus Thompson.
– Et annet tydelig trekk – og som er blitt tydeligere de siste 20 årene – er at medarbeidere kan mer enn det lederen kan, påpeker de Paoli.
– Og det blir selvfølgelig en utfordring for lederen, som har vært vant til å være et slags orakel for sine medarbeidere. Når den funksjonen forsvinner, kan det oppleves som at hele maktbalansen rokkes ved, mener Thompson.
– En moderne leder vil forstå at det å lede handler om en god interaksjon mellom leder og medarbeider. Når medarbeiderne dine kan mer enn deg, blir din oppgave å legge til rette for at de faglige beslutningene tas på best mulig grunnlag og at medarbeiderne får rom til å produsere, legger de Paoli til.
Hun forsker på hvordan digitaliseringen påvirker lederrollen, og hun ser at dagens gode leder mest av alt er en coach og læremester, som støtter opp om kunnskapsutvikling og læring. Lederen har måttet klatre ned fra pidestallen og inn i det digitale møtets lille skjermvindu.
– Strukturen blir automatisk flatere når man opererer på digitale plattformer. Ofte møter du ikke medarbeiderne dine fysisk, og det krever nye sosiale og kommunikative ferdigheter fra deg som leder. Du må lære deg å lytte mer, forstå hva digital stillhet kan bety og ikke minst tolke kroppsspråk og stemmer på en annen måte, sier hun.
Øyvind Lund Martinsen nikker til det de to andre sier, og fører et nytt perspektiv inn i samtalen: at ledelsesfaget i seg selv ikke ser ut til å tas helt på alvor blant mange organisasjoner der ute.
– Når jeg holder foredrag, spør jeg alltid hvor mange av lederne i publikum som måtte ha lederutdanning før de ble ledere første gang. Med unntak av Forsvaret er svaret null, og det forbløffer meg. Når jeg utfordrer dem på hvorfor ledelse ikke blir sett på som et fag man må ha utdanning i, svarer de som oftest at det å lede er noe de må finne ut av på egenhånd, forteller han.
"Mitt lederideal er Kong Harald, fordi han har en særegen ro og verdighet, samtidig som han har humor og tør være kontroversiell."
La oss ta et historisk blikk på ledelse. Faget handlet i sin spede start på slutten av 1800-tallet om å lede arbeidere effektivt for å maksimere industriproduksjon.
– Det er det vi kaller scientific management, forklarer Øyvind Lund Martinsen: – Fabrikkformenn skulle passe på at arbeiderne gjorde jobben, gjennom å kontrollere arbeidet og korrigere avvik. Det forutsatte at lederen fysisk var der jobben ble gjort og at lederen visste best. Slik er det ikke lenger, ledere er mer sjelden til stede der jobben blir gjort og de kan ikke lenger best. Denne teorien ble da også kraftig utfordret på 1970-tallet.
I løpet av dette tiåret, i kjølvannet av hippietida og 1950- og 60-tallets omdiskuterte sensitivitetstrening, blir ledelse satt inn i en samfunnsmessig sammenheng – og en rekke nye teorier ser dagens lys.
– Her snakker vi nærmest om en revolusjon innen ledelsesforskningen. Først ga James Downton ut sin bok om revolusjonært lederskap i 1973, der han forsket på hvorfor ledere vant fram – og ble gjenvalgt. Han var den første som nevnte begrepet transformasjonsledelse, et begrep som ble utdypet av James MacGregor Burns fem år senere, forteller Lund Martinsen.
Transformasjonsledelse har, kort fortalt, som mål å inspirere medarbeidere til å ville nå organisasjonens mål og visjoner, og sågar yte mer enn det som forventes av dem. Denne ledelsesteorien holder fortsatt stand.
Det var også på 70-tallet at konseptet servant leadership dukket opp for første gang. Det innebærer at lederen fungerer som en slags tjener for organisasjonen og som setter de ansattes behov først.
– Ledelsesfaget, og mye av treningen, på 70-tallet var preget av contingency-teoriene, påpeker Thompson, og utdyper: – Utgangspunktet er at ledere gjennom å klassifisere medarbeidere kan velge en lederstil som vil treffe godt. Som at en lite motivert og kompetent medarbeider trenger å «pushes» litt, mens en dyktig og ivrig medarbeider i stedet bør få mer ansvar og gis tillit. I dag framstår nok dette perspektivet litt vel optimistisk, og vi kan si at disse teoriene ikke helt har tålt tidens tann. Men det hadde jo vært deilig om ledelse kunne forenkles til et flytskjema som alltid fortalte oss hva som er effektiv ledelse i enhver situasjon, smiler Thompson.
– Men det jeg liker med disse ledelsesperspektivene, er at de minner oss på at gode ledere er fleksible – de har et bredt repertoar av måter å lede på. De kan være tydelige, men også bevegelige. De kan inspirere, men også holde seg i bakgrunnen. De kan stille krav, men også gi tillit og autonomi, tilføyer han.
"Mitt lederideal er Steinar Olsen, leder for klesprodusenten Stormberg. Han er et godt eksempel på en leder som viser at sosiale verdier og økonomisk bærekraftig kan gå hånd i hånd."
På 1980-tallet setter en gryende globalisering og en begynnende teknologisk revolusjon sitt preg på ledelsesfaget. For nå må stadig mer komplekse problemstillinger løses – og det krever fellesskapsinnsats. Teamwork.
– Samhandling ble et nøkkelord på denne tiden, og ikke minst ønsket man å få til samspill på tvers av organisasjoner. Da ble det viktig å bygge gode organisasjonskulturer, påpeker Per-Magnus Thompson.
Samtidig som man satte søkelyset på intern kultur i bedriftene, førte globalisering av økonomien til hyppige endringer i samfunnet generelt. Dette skulle også takles, og endringsledelse ble et fenomen innen ledelsesfaget.
– På 90-tallet erkjenner man at teamwork ikke er løsningen på alt, og det dukker opp teorier på hvorfor team mislykkes. I samme periode starter framveksten av kunnskapsmedarbeideren, hun som kan mer enn sjefen sin. Det stiller nye krav til lederen, som må gjøre medarbeideren i stand til å drifte seg selv. Og, lederen må være i dialog med medarbeideren for å hjelpe henne å utvikle seg, forteller Thompson.
– 90-tallet preges også av prestasjonsledelse. Medarbeider og leder setter i fellesskap høye mål for medarbeideren, og tanken er at disse målene skal være en motivasjon og driver for hennes innsats, påpeker Donatella de Paoli.
Motivasjon forblir et sentralt begrep inn i det nye årtusenet, men mange ledere må innse at det nå først og fremst handler om indre motivasjon hos den som skal ledes.
– Mange ansatte anser det å gå på jobb som et instrument for egen utvikling, nå forventer de å bli engasjert og ha det gøy på jobben. For lederen kan det oppstå konflikt mellom ‘primadonnamedarbeideren’ og resultatkravene som gjelder for bedriften. Og det er utfordrende for lederen å kombinere de to hensynene, for potensialet for suksess er stort, men i praksis ofte vanskelig å få til, sier Thompson.
Det er også på denne tiden at vi får den autentiske lederen, ifølge Øyvind Lund Martinsen: – Den autentiske lederen skaper tillit. Hun er i kontakt med egne følelser, hun er forutsigbar, hun innrømmer egne feil og tar medansvar for andres feil. Hun tør utfordre det bestående lenger opp i hierarkiet og hun står ved sine medarbeidere.
"Mitt lederideal er Angela Merkel, fordi hun evner å sette søkelys på viktige temaer med naturlig autoritet og tilstedeværelse. Hun har oppnådd fantastiske resultater for Tyskland, og så er det flott at hun som kvinne har greid å komme dit hun er i dag."
– Om vi ser på det mest robuste funnet etter 70 år med empirisk ledelsesforskning, så er det at den gode lederen er en som kan skape en relasjon, som gjør at medarbeidere føler seg sett og forstått, og som skaper tillit og lojalitet, påpeker Per-Magnus Thompson, til nikkende samtykke fra de to andre rundt bordet.
– Kan alle lære seg å bli en god leder?
– Jeg må innrømme at noen ganger er svaret nei. Folk som ikke forstår hvor viktig relasjoner er, de som tror at ledelse betyr å styre andre, de har en ekstremt lang vei å gå for å kunne bli gode ledere, mener Øyvind Lund Martinsen.
I løpet av samtalen kommer det fram at det ikke alltid er samsvar mellom den teoretiske forskningen på ledelse og hvordan lederutvikling fungerer i praksis. Hvorfor er det slik?
– Jeg tror det kan handle om at mye av det vi forsker på innen ledelse ikke nødvendigvis oppleves så relevant av praktikerne. Forskningen blir fort veldig teoretisk og smal, mens lederutvikling handler om prosesser der det å ha teoretisk kunnskap om ledelse bare er en liten del av det å utvikle seg som leder. Sånn jeg ser det, trenger vi mer forskning på effektive metoder for å utvikle ledere og ledergrupper, sier Per-Magnus Thompson. De andre er enige:
– Ja, lederutviklingen er umoden. Men også ledelsesfaget er ganske teoretisk og fjernt for folk. Når ‘alle’ skal komme med sin egen tilnærming til ledelse og nye begreper dukker opp hele tiden, blir det fort litt høytflyvende for studentene, mener de Paoli.
De to timene nærmer seg slutten, vi bryter opp samtalen – og Donatella de Paoli utbryter: – Dette var gøy! Jeg har ikke diskutert ledelse på denne måten før. Kanskje vi bør få det inn i undervisningen?