Forskere flest er ikke på sosiale medier. Ihvertfall ikke som fagpersoner. Her er fire barrierer som må forseres.
I disse dager (16. - 27. september 2015) arrangeres Forskningsdagene, en nasjonal kunnskapsfestival der forskere over hele landet går ut for å møte folk og snakke om hva de forsker på. Det er selvfølgelig veldig bra. Det hadde vært enda bedre om det var forskningsdager hver dag hele året.
Sosiale og digitale medier gir forskere mulighet til å møte folk og snakke om sin forskning og kunnskap hver dag året rundt, på en arena der folk bruker mye tid. Og det snakkes mye om fag og forskning i sosiale medier selv om forskerne skulle glimre med sitt fravær.
Forskere har på mange områder vært innovatører og tidlige brukere av ulike internett-teknologier. Da skulle vi kanskje formode at denne iveren også gjenspeilte seg i forskere som ivret etter å prøve ut hvordan de kan dele sin forskning og fagkunnskap i sosiale medier. Det er ennå ikke tilfelle.
Hvorfor så forskere i sosiale medier?
Relativt få forskere bruker sosiale medier aktivt i sin forskningskommunikasjon. Forskere flest blogger ikke. Mange av dem som har forsøkt seg med fag- eller forskerblogg, har ganske fort gitt opp. Med et lite unntak for Twitter, er forskere tilbakeholdne også i andre sosiale medier, i hvertfall i rollen som fagpersoner.
Forskernes beskjedenhet i sosiale medier skyldes heldigvis ikke mangel på lyst til å utforske sosiale medier. Snarere tvert imot. Jeg får svært mange henvendelser fra forskere og forskningsmiljøer som vil vise ansikt i sosiale medier. Antall henvendelser øker markant. Hva er det da som er grunnen til at det er så få forskere som viser ansikt i sosiale medier.
Jeg har identifisert fire barrierer som stopper en del forskere fra å engasjere seg i sosiale medier.
1. Sosiale medier er en tidstyv
Den mest utbredte motforestillingen er frykten for at sosiale medier er enda en tidstyv. La det være sagt med en gang. Selvfølgelig tar det tid å delta i samtalene i sosiale medier. Men det kan tenkes at du får noe igjen som mer enn oppveier den tiden du bruker på det.
Med erfaring vil du også bruke sosiale medier smartere og mer effektivt. Se på sosiale medier som en integrert del av din forskning og forskningskommunikasjon. Da vil det ikke nødvendigvis tas så mye tid.
2. Sosiale medier er en endeløs strøm av uvesentlige trivialiteter
Selvfølgelig er ikke alle meldinger, bilder, filmer og annet materiale som postes i sosiale medier like interessante. Men du er selv redaktør for nyhetsstrømmen du får.
Dersom du følger folk som stadig legger ut visvas, kan du med et tastetrykk slutte å følge vedkommende. Finn heller frem til noen andre som deler mer interessant innhold. Dermed høyner du kvaliteten på innholdet i nyhetsstrømmen din.
3. Skjønner ikke hvordan det funker
Senk skulderen. Det er lett å opprette en profil og lære seg det nødvendigste om ulike typer sosiale medier.
Mange vil likevel måtte bruke litt tid på å skjønne hvordan det egentlig fungerer. Få tips fra kolleger eller andre du kjenner som har fartstid. Ikke vær redd for å stille spørsmål om alt du måtte lure på.
4. Frykten for kolleger
Enkelte forskere lar seg tyrannisere av frykten for hva kolleger måtte si. Jaså, du er på Twitter, du? Eller Facebook? Eller blogger? Og hva vil de si om de tilfeldigvis skulle komme over noe av det du deler i sosiale medier?
Det skal du ikke tenke så mye over. Det er viktigere at du selv opplever å stå på trygg faglig grunn, og at du selv har utbytte av kommunisere din fagkunnskap enn hva kollegene måtte mene.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringslivs Etter Børs-seksjon 22. september 2015 med overskriften "Sosiale kunnskapsbarrierer".