-
Samfunn

Abbatar

1. juli 2022

Audun Molde

Konsertserien «ABBA Voyage» er en påkostet og nyskapende «mindf**k» som på toppen av alt er … rørende?

Hva er det som skjer? Jeg kjenner at det renner en tåre nedover mitt venstre kinn, mens jeg smiler. Jeg er et følelsesmenneske, men verken nostalgisk eller sentimental. Pianoriffet fra «SOS» har nettopp landet. Anni-Frid Lyngstad forteller at hun ble født langt nord i Norge, da krigen tok slutt. Og med tragedien om hvordan de såkalte «tyskerungene» ble behandlet som bakteppe, fletter hun historien om hennes mor som døde bare 21 år gammel og om bestemor som flyttet og tok vare på henne i Sverige, sammen med en hyllest til sterke og modige mødre overalt, som kjemper for et bedre liv for sine barn.

Ett av disse vokste opp til å bli 76-årige Anni-Frid Lyngstad, tidenes mest suksessfulle norske vokalist (sorry, Morten Harket). Og med denne dedikasjonen kommer «Fernando», hvor hele rommet bades i nordlys. Jeg ser rundt meg, og alle andre gråter og smiler også. Jeg prøver å ta meg sammen.

For det er jo ikke Anni-Frid Lyngstad: Det er en avatar. Og det går langsomt opp for meg i hvor stor grad ABBA og produsentene av dette showet har lyktes med sitt uttalte mål: Å skape en emosjonell tilknytning mellom «ABBAtarene» og publikum, å få publikum til å glemme teknologien. Det mest absurde med «ABBA Voyage» er nemlig at etter noen låter så glemmer man, eller aksepterer, illusjonen. Det er kort sagt det villeste jeg har sett i et scenerom, skapt av et team på rundt 1000 mennesker fra George Lucas’ selskap Industrial Light & Magic. Det er science fiction, framtida er her og nå med 65 millioner piksler rett foran øynene mine.

Det er et teknologisk vidunder, slik tog som beveget seg på et lerret eller lyd som kom ut av en trakt fikk folk til å skrike og måpe på 1890-tallet. Men målet er ikke å imponere meg; det er å underholde, glede og berøre – som ekte mennesker, på en ekte konsert. Og følelsen av at dette ikke er ekte mennesker, forsvinner ganske raskt. Jeg trodde det ble gøy og camp. Jeg var redd for at det skulle oppleves som kalkulert og kaldt, i verste fall creepy og cheesy på samme tid. Men jeg var overhodet ikke forberedt på dette.

Audun Molde

Audun Molde var nylig i London på en uforglemmelig showopplevelse.

 

«Mind-blowing», «jaw-dropping», «out of this world», «must be seen to be believed»: Internasjonal presse har vært panegyriske over hele linja, og det er bare dag ni når jeg opplever «ABBA Voyage» i London. Jeg er skeptisk og forventningsfull overfor et prosjekt som jeg har hørt om i flere år og vært både faglig og personlig nysgjerrig på. For dette er ABBA; her ligger lista høyt. En av verdens sterkeste kataloger og merkevarer innen popmusikk. Samlealbumet «Gold» fra 1992 kanoniserte gruppas hitlåter og rehabiliterte dem. I Storbritannia er «Gold» det nest mest solgte albumet noensinne. Og siden har ABBA-merkevaren bare blitt sterkere, mens de fire «abborna» (som dom kallas i Sverige) har unngått alle fristelser til gjenforening – før de selv valgte å gjøre comeback etter 40 års pause. De kommer ikke med noe spøkelsesaktig hologram-opplegg, men med noe som ingen har gjort før.

Mye av nøkkelen til hvorfor «ABBA Voyage» gjør all skepsis til skamme, er at det er ABBA selv som synger og snakker, både i originale lydfiler og i nåtid. Når Agnetha Fältskog – fra sitt avatar-hjerte – takker fansen for kjærlighet og støtte gjennom alle årene, så ser vi den virtuelle 1977-Agnetha mens vi hører den reelle 2022-Agnetha. «We never thought we would get together again, and in this way», sier hun. Indirekte er det jo faktisk de fire som står på scenen – de har personlig gjennomført hele konserten i en femukers produksjonsperiode i Stockholm, hvor de ble filmet med motion capture-teknologi av 160 kameraer, koreografert av Wayne McGregor fra The Royal Ballet. Digitale dobbeltgjengere erstatter ikke levende mennesker, men showet spiller med eleganse, lekenhet og avvæpnende humor på nettopp dette: «This is the real me, I just look very good for my age».

Regi og koreografi leker med live-formatets konvensjoner på en intelligent og særdeles detaljrik måte. Som storskjermene på hver side av scenen, med nærbilder av artistene – som ikke er der. Som når artistene bruker tid på kostymeskift – noe de neppe trenger. Og et helt avgjørende grep er det ti-kvinners/-menns livebandet, som er drivende gode, unge og spillesugne. Det gjør konserten til en reell live-opplevelse, og som på en vanlig konsert er låtene omarrangerte, ofte i en tøffere og mer punchy retning. Overganger og avslutninger er annerledes enn på platene. Alt dette bidrar til å gjøre «konserten» til en konsert.

Lyden er i surround med 291 høyttalere plassert rundt i rommet, noe av det beste jeg kan huske å ha hørt av konsertlyd. Ettersom ikke bare scenen, men hele huset er spesialbygd, er det 500 bevegelige lys og visuelle effekter som også er i surround. Arenaen med 3000 mennesker føles intim, et fellesskap i en hitech pop-kirke som er vennlig og beskjedent kledd i furu på utsida.

Og publikum oppfører seg akkurat som på en «normal» konsert. Stemningen er euforisk: Sitteplass-folkene står, det synges og danses og jubles og gråtes. Vi har kollektivt akseptert premisset om at vi ser ABBA uten å se ABBA, men at vi likevel ser ABBA på en eller annen måte som vi ikke helt begriper. Hele forestillingen er en gigantisk «mindf**k».

Tida går, selv om populærkulturen på ulike vis forsøker å stoppe den. «ABBA Voyage» kan kritiseres for å forsøke å gjenskape fortida, men likevel ikke, fordi det hele framstår så nytt, visjonært og kontemporært, og med en kunstnerisk vilje i tillegg til den kommersielle. Det er mange som elsker musikaler og «Mamma Mia», eurodisco og svensktopp, Eurovision og outrerte kostymer, men mine grunner for å like og respektere ABBA er mer på tross av dette, enn på grunn av det. Mitt ABBA er vibbene fra lydteknikeren Michael B. Tretow, Sveriges ypperste studiomusikere, det møysommelige arbeidet som de la ned i studio med lag på lag av intrikate hooks og melodilinjer og vokalpålegg – for å skape popmusikk på helt egne premisser. Innimellom de lette sviskene, traff de mange ganger så ekstremt godt. Og «ABBA Voyage» har musikken i sentrum. ABBA har tatt et retningsvalg for å kuratere sin musikalske arv på egne premisser i nåtida. De setter tonen med sitt elektroniske psykodrama «The Visitors» fra mitt favoritt ABBA-album, og de gruser Kraftwerk når de demonstrerer hva ekte (!) roboter kan gjøre, på den sublime «Lay All Your Love on Me».

Den første overraskelsen er stemningen som møter deg i rommet før konsertstart: Jeg gjettet at det ville være en videokavalkade av ABBAs karriere, kollasjer fra 1970-tallet eller fargerike effekter og bombastisk lyd som pumper deg opp i disco-modus. Men det er noe helt annet: En meditativ film av svensk skog i vintersnø, med ambient musikk. Et ekorn her, en rev der. Og ut av skogen kommer til slutt ABBA, til folkemusikktoner av Orsa Spelmän.

Popmusikk er følelser, og teknologi har alltid vært brukt for å skape disse følelsene. Det blir interessant de kommende årene å se hvor mange andre som vil prøve seg på noe lignende som dette. Men det er mulig at man bør ha tatt pause i 40 år først, og helst være i live for selv å skape det, for at noe slikt skal fungere? Og ikke minst ha et solid budsjett og investorer, for her er det halvannen milliard kroner som skal tjenes inn før det går i null. Teknologien kan brukes for kommersielle formål og for å manipulere, på mange måter. Jeg er glad det var ABBA som gjorde det først, for de gjorde det på en human, varm, musikalsk og sjarmerende svensk måte.

Mitt reisefølge er helt sikker på at de hundre korsangerne som brått dukker opp bak ABBA i «The Winner Takes It All» er ekte. Jeg tror at de er avatarer, men helt sikre blir vi aldri. Det er maestro Benny Andersson som best oppsummerer dette retrofuturistiske mysteriet, med sin Shakespeare-parafrase: «To be or not to be, that is no longer the question». Vel, hva er da spørsmålet? «Without a song or a dance, what are we? That is the question!»

Så jeg sier: Takk for musikken.

Denne øyenvitneskildringen ble først publisert i Klassekampens Musikkmagasin 20.06.2022.  

 

ABBA Voyage

  • Virtuell konsertserie med ABBA i Queen Elizabeth Olympic Park i London, på ABBA Arena, der avatarer (kalt ABBAtarer) representerer popgruppa, slik de framsto i 1977.
  • De digitale ABBAtarene har blitt laget med motion capture-teknologi, en registreringsmetode der bevegelser blir fanget opp og omformet til digital informasjon som kan bearbeides av en datamaskin.
  •  «ABBA Voyage» er en av tidenes dyreste sceneproduksjoner, med et budsjett på 175 millioner dollar.
  • Første konsert var 27. mai 2022 og siste annonserte konsert er 28. mai 2023.
;

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på