Norge har for få pasienter til å påvirke legemiddelbransjens innovasjonsplaner. Men Norge kan gjøre noe mer spektakulært som bidrar til utvikling av nye medisiner.
Legemiddelinnovasjon er ingen landskamp
På NHOs årskonferanse gjentok den nordiske lederen i AstraZeneca et velkjent budskap fra legemiddelindustrien (DN 9. januar):
- Forskning er kjernen i legemiddelindustrien. Uten store FoU-satsinger, ingen nye legemidler.
- Norge henger etter våre naboer, og industriens løsning er stabile rammebetingelser, raskere markedstilgang og tettere samarbeid med forskningsmiljøene.
Selv om dette fremstår så ukontroversielt at det er rart det får oppmerksomhet på en årskonferanse, er premisset feil. Legemiddelinnovasjon er ikke en landskamp der det viktigste er om laboratoriene ligger i Oslo, København eller Boston.
Alle utfordringene vi står overfor, som antibiotikaresistens, behandling av sjeldne sykdommer, aldrende befolkning og beredskap for neste pandemi, er grunnleggende globale.
Med et patentsystem i ryggen bruker legemiddelindustrien enorme summer på FoU-satsinger – opp mot 3000 milliarder kroner i året. Forskere har funnet ut at i gjennomsnitt må et nytt legemiddel gi en forventet salgsinntekt på opp mot 25 milliarder kroner for å dekke utviklingskostnadene – ikke langt unna det Norge bruker på alle legemidler på ett år.
Norge har for få pasienter til å påvirke industriens innovasjonsplaner
Gevinstene for pasienter og samfunnet fra disse prosjektene har vært enorme. Forskningen viser at nye legemidler kan forklare 35 prosent av nedgangen i dødelighet fra hjerte- og karsykdommer mellom 1990 og 2015. Tidligere dødelige tilstander, som hiv/aids, er blitt til håndterbare, kroniske lidelser, og hepatitt C er blitt kurert.
Legemiddelutvikling har, sikkert litt karikert, gått fra «tilfeldig» utprøving av kjemikalier til utvikling av terapier, basert på moderne bioteknologi og levende organismer. Denne dreiningen fra kjemi til biologi gjør universitetene og akademiske spin-offs langt viktigere enn før.
Suksessen med mRNA-baserte covid-vaksiner illustrerer dette godt. BioNTech ble grunnlagt i 2008 av tre professorer i Tyskland og etablerte seg med tyngde fra grunnforskning på immunterapi. Moderna ble etablert i 2010 av Harvard-professorer som også jobbet med mRNA.
USA har fungert som motoren i dette legemiddelmarkedet, både ved å akseptere høyere priser enn resten av verden og gjennom store forskningsbevilgninger. Også her er USAs rolle i ferd med å endre seg. Det Biden bare pirket borti, har Trump tatt videre ved å nekte å betale mer enn andre land. Hvorvidt dette fører til lavere priser i USA eller høyere priser i Europa, er for tidlig å si, men det kan ha store konsekvenser for den globale FoU-innsatsen, og dermed tilgang på nye terapier.
Norge kan gjøre noe spektakulært
For et lite land som Norge bør politikken handle om hvordan vi best kan bidra i det globale økosystemet som denne industrien er en del av, ikke for å vinne en industriell kappestrid, men for å gi helsegevinster til pasientgrupper med store, udekkede behov. Det gjør vi ikke ved å lokke politikerne med et nytt Novo Nordisk-eventyr, eller ved å gi etter for industriens krav om gode rammebetingelser, som i praksis ofte betyr høyere priser – selv med lavere krav til dokumentert effekt.
Vi kan gjøre noe mer spektakulært: Statlig finansiering av grunnforskning, tilrettelegging av norske helsedata for bruk i forskningen og gode kommersialiseringsmodeller når forskerne lykkes.
Skal dette virkelig skal gjøre en forskjell, bør politikken inngå i en europeisk satsing på utvikling av nye legemidler på områder som anses som viktige. Her kreves det store midler over lang tid – særlig på områder der pasientgrunnlaget er lite (sjeldne sykdommer) eller der verdien ligger i beredskapen (nye antibiotika).
På slike områder er ikke patentsystem noen god løsning. Norge kan gå i bresjen for et europeisk fond som belønner utvikling av medisiner verden trenger, men som markedet svikter.
Patentene, som skal gi avkastning på vellykkede forskningsprosjektene, vil nærmest ta de små pasientgruppene som gisler i prisforhandlinger. Det kan myndighetene unngå ved å bære en større del av kostnadene i forkant, gjerne i kombinasjon med «priser» i etterkant til forskningsmiljøer som lykkes.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/innovasjon/legemidler/medisin/legemiddelinnovasjon-er-ingen-landskamp/2-1-1925491
Publisert 15. januar 2026