Kunsten å unnskylde seg

Ledere, politikere og andre offentlige personer havner rett som det er i situasjoner der de blir avkrevd en unnskyldning, eller i det minste en troverdig forklaring. Målet er ikke nødvendigvis det noen kaller tilgivelse. Ofte er det aller viktigste derimot å gjenopprette tilliten til egen person og offentlige identitet, slik at anklagene og dermed konsekvensene ikke eskalerer.

I Norge har vi den siste tiden sett to mye omtalte eksempler på at en offentlig person forsøker å unnskylde eller forklare seg. Mens det ene forsøket blir bejublet av mange, blir det andre sett på som komplett mislykket av de fleste. Ja, jeg sikter til henholdsvis rødtpolitiker Mímir Kristjánsson og kronprinsessen.

Riktignok er sakene forskjellige. Den ene dreier seg om å sende truende meldinger til en meningsmotstander, mens den andre handler om et nært vennskap med en straffedømt sexforbryter. Rollene er også ulike. Både Kristjánsson og kronprinsessen er likevel helt avhengige av tillit for å kunne ha legitimitet og troverdighet i sine respektive roller. Det samme gjelder de aller fleste ledere.

Etter et innledende feilskjær fulgte Kristjánsson oppskriften på å unnskylde seg på en overbevisende og tillitvekkende måte. Forskning viser at gode og tillitvekkende unnskyldninger bør inneholde disse sentrale elementene: erkjennelse av å ha gjort feil, ansvar, anger, forklaring og reparasjon. Unnskyldningen bør dessuten komme raskt og gjentas flere ganger.

En unnskyldning som lar vente på seg, eller informasjon som holdes tilbake, svekker tilliten til både unnskyldningen og personen bak.

For å gjenopprette tilliten må unnskyldningen dessuten være troverdig. Man må erkjenne feil og ta ansvar for dem. Det holder ikke med floskler om dårlig dømmekraft, at man er lei seg eller ikke husker. En god dose ydmykhet, åpenhet og selvkritikk må til.

Hverken unnskyldning eller forklaring

Bortforklaringer eller å skylde på andre er en dødssynd i denne sammenheng. Kristjánsson hentet seg fort inn etter først å ha lagt noe av skylden over på kritikeren han truet. Han innså feilen og nektet deretter å snakke om annet enn sitt eget ansvar og sin skam. Han kjørte dette budskapet som hakk i platen. Kronprinsessen trakk derimot offerkortet, sa at hun ble lurt og anklaget Epstein for manipulering.

For å unnskylde seg og gjenopprette tillit, må man også vise vilje til endring. Kristjánsson sa at han ville jobbe med seg selv. Da politiet henla saken mot ham, etter anmelderens ønske, understreket Kristjánsson at han ville ta tak i egen adferd fremover og fremdeles var dypt skamfull. Han ville ta straffen sin, og sa at han gruet seg til resten av perioden som stortingspolitiker.

Fra kronprinsessen hørte vi derimot lite om at det skal reflekteres over egen adferd eller at den skal justeres. Snarere tvert imot. Vi har heller ikke, meg bekjent, hørt noe om at hun vil gjøre noe aktivt for å støtte de reelle ofrene for Epsteins handlinger. Med andre ord dem saken egentlig handler om, og som fremdeles kjemper for støtte og oppreisning.

Kronprinsessens uttalelser fungerer dermed ikke hverken som en unnskyldning eller forklaring. Kristjánsson bedriver derimot aktiv selvkritikk og selvpisking for et åpent publikum.

Elementene i en god unnskyldning er ikke bare relevante for personene som er brukt som eksempler her. Forskning tyder på at ledere som unnskylder seg på en troverdig og tillitvekkende måte, blir oppfattet som bedre og mer transformerende ledere. Ledere som i utgangspunktet blir sett på som tillitvekkende, omsorgsfulle og genuine, blir også lettere sett på som troverdige og tillitvekkende når de unnskylder seg. Tillit avler tillit, også i lys av feil eller mangler.

Denne kronikken ble publisert i DN først.