Olje produseres «grønnere» i Norge enn andre steder, ifølge oljeselskapene, men det er falsk, villedende informasjon: De tar ikke med utslipp fra bygging av plattformer eller fra bygging og drift av supplyskip.
Aasta Hansteen (1824–1908) var en norsk maler, forfatter, målkjemper og kvinnesaksaktivist. Hennes navn pryder nå et gassfelt og verdens største plattform. Feltet ligger på 1300 meters dyp cirka 300 kilometer vest for Sandnessjøen.
Plattformen er 339 meter høy, og består av 70.000 tonn stål. Eiffeltårnet er til sammenligning 324 meter og har 7000 tonn stål, Posthuset «skarve» 112 meter.
Delene ble bygget i Korea, slept til Stord og satt sammen, og i 2018 brukte fem slepefartøy med til sammen 150.000 hestekrefter 12 dager på å slepe plattformen til feltet.
Gassen den tar opp transporteres i 460 km lange Polarled, den første rørledningen som krysset polarsirkelen, og så gjennom Langeled til Storbritannia, eller i kondensert form til kontinentet.
Vi har til nå hatt 120 produserende felt på sokkelen, ved årsskiftet var 93 fortsatt i operasjon, betjent av 86 plattformer i stål og betong. De andre 85 er ikke «smellfeite» Eiffeltårn, men de er ikke småtasser, de heller. Hvor mange forsyningsskip, rigger, boligskip og helikoptre som brukes i Nordsjøen, har neppe noen oversikt over.
Det er 60.000 ansatt i norsk oljeindustri, mange tusen pendler til «havbyene», der de står for avanserte teknologiske og logistiske operasjoner. Før snorklippingen har det vært omfattende, seismiske undersøkelser og prøveboring.
Skipene og riggene som står for dette, eller betjener feltene i produksjonsfasen, er også store konstruksjoner av stål, bygget med mye energi. Og til slutt, når et felt er tomt, gjenstår slepet andre veien, og demontering med verdens største løfteskip.
Oljeselskapene rapporterer ikke lenger bare hvor mye olje og gass de produserer og pengene de tjener, men også karbongassutslipp. Det er et internasjonalt rapporteringsverktøy for dette; GHG-protokollen. Den skiller mellom:
Dette er grunnlag for rapportering av karbonintensiteten, altså nøkkeltall som viser hvor mye CO2 som slippes ut per mengde energi produsert.
Norske oljeselskaper (og deres organisasjoner) presenterer tall som viser at de har lavere produksjonsutslipp enn andre, primært fordi det ikke er regulær brenning av gass på sokkelen, og fordi noen plattformer er elektrifisert.
Dette har skapt myten om den grønne norske petroleumsindustrien.
En rask titt på Equinors årsregnskap for 2022, der kapittel 2.3 har den talende tittelen «Low carbon», viser at det er påstander med et sviktende grunnlag. Her fremlegges tall for scope 1 og 2 og scope 3 underkategori 6 og 11. Nummer 11 er utslipp fra kunders forbrenning av olje og gass. Dette er den store utslippskilden og teller 90–95 prosent av totalen, og er likt for alle (men betyr at konkurransen om å være mest miljøvennlig oljeprodusent handler om marginaler).
Kategori 6 er «business travels» og handler om jobbreiser. Det omfatter ikke frakt av ansatte til og fra feltene (med helikopter); dette er kategori 5, som Equinor ikke rapporterer.
Det gjør de heller ikke med kategori 1 og 2, som er utslippene ved kjøp av varer og tjenester, inkludert utslippene da havkjempene ble bygget og slept på plass, eller fra bygging og drift av de mange skipene som inngår i operasjonen av feltene.
Full rapportering av klimaavtrykk i tråd med GHG-protokollen krever at utslipp i hele verdikjeden fra «vugge til grav» i alle underkategorier tas med.
Dette er tall Equinor og de andre oljeselskapene sikkert ikke har, men de ville med stor sannsynlighet vist at den grønne myten nettopp er en nasjonal myte, eller «falsk eller villedende informasjon» for å bruke et begrep fra markedsmisbruksforordningens definisjon av markedsmanipulasjon.
Investorene som måtte foretrekke norske selskaper fordi de tror den er grønnere enn andre, og derfor må være blant de som får pumpe opp den siste oljen, er ikke de eneste som villedes.
Norsk oljeindustri er verdensmestre til å utvinne olje og gass fra verdens mest krevende petroleumsområder, men i et livsløpsperspektiv gir dette store utslipp de som borer i sand og skifer ikke har.
Den som ikke forstår dette, eller ikke tar det innover seg, er på meget dypt vann, også rettslig.
Norske myndigheter og velgere har tatt (og vil måtte ta) viktige valg, basert på misvisende informasjon, presentert av aktører som vil beholde statlige subsidier og andre privilegier. Det er rettsregler som rammer dette også, selv om de sjelden brukes på denne typen forledelse.
Å misbruke navnet til en tidlig norsk «ESG-forkjemper», Aasta Hansteen, er en liten synd oppe i alt dette.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/klima/energi/equinor/myten-om-gronn-norsk-oljeproduksjon/2-1-1446153
Publisert 15. juni 2023