Oljefondet er blitt svekket – uten at verden er blitt bedre

Forvaltningen av Oljefondet har vært en suksess fordi den bygger på solide institusjoner og klare, politisk vedtatte regler. Stortinget vedtar strategien og rammene, Etikkrådet gir råd, og Norges Bank står for den praktiske gjennomføringen. Resultatet har vært effektiv eksponering mot markedsrisiko – og dermed høy avkastning de siste 15 årene – og høy tillit internasjonalt.

Derfor er det alvorlig hvis håndteringen av aksjene i Bet Shemesh setter presedens: at politisk ledelse gir etter for mediepress og får Norges Bank til å kaste ut selskaper i hui og hast. Det vil svekke både avkastningen og den internasjonale tilliten.

Og det synes å skje på et feil premiss. Situasjonen på Gaza er hjerteskjærende. Indisiene for sult og menneskerettighetsbrudd blir stadig mer omfattende. Men uansett hvor forferdelig situasjonen er: Norge har med aksjene i Oljefondet hverken «finansiert» eller «bidratt» til krigen. Og salget av disse aksjene vil ikke ha noen som helst betydning for hvordan krigen føres eller hvor raskt den avsluttes.

Hvis det hadde vært større forståelse for logikken i finansielle markeder blant politikere og journalister, kunne denne diskusjonen vært ført med innestemme – og med den grundigheten og nøkternheten som ellers har kjennetegnet forvaltningen av fondet.

Norges Bank har ansvaret

Norges Bank bør ta en betydelig del av ansvaret for misforståelsene – og dermed for at den politiske stormen kunne oppstå. Kvaliteten på formidlingen av forvaltningsstrategien – og særlig om hva konsekvensene av eksklusjoner faktisk er – har vært så svak at det gir grobunn for misforståelser.

Det økonomiske rasjonalet til strategien – stordriftsfordeler og effektiv diversifisering i børsnoterte markeder – formidles ikke. I stedet gis det inntrykk av at veddemål på enkeltaksjer er viktig, hvilket data viser har vært uviktig.

På samme vis etterlates det inntrykk av at hvilke aksjer fondet eier, har betydning for verden. Annonsering av eksklusjoner følges for eksempel ikke av en presis forklaring av de sannsynlige konsekvensene av disse eksklusjonene.

Ståheien rundt Bet Shemesh er et eksempel på det engelske uttrykket «the chickens come home to roost», eller på norsk «som man reder, ligger man»: Det ble en politisk storm som skadet det institusjonelle rammeverket, dels fordi Norges Bank ikke hadde gjort formidlingsjobben sin.

Nedsalg endrer ikke verden

For uansett hvor sterkt mange føler at «vi må gjøre noe», så er det ikke slik at nedsalg eller eksklusjoner endrer verden. Det finnes ingen årsakssammenheng mellom hvilke aksjer fondet eier og hvilke beslutninger bedrifter tar. Dette følger fra logikken i velfungerende finansmarkeder: Det er forventede overskudd og risikoen knyttet til disse som avgjør aksjepris – ikke hvem som eier aksjene.

Et konkret eksempel: Tobakksselskaper og atomvåpenprodusenter har vært ekskludert fra Oljefondet i over 20 år. Vi kan imidlertid ikke ha noen illusjon om at det har påvirket antall røykere eller antall atomvåpen i verden. Den samme logikken gjelder selskaper som Bet Shemesh. Fondets eierskap påvirker hverken antall bomber eller hvordan krigen føres. Å hevde at Norge via fondet har «bidratt» til eller «finansiert» krigen i Gaza gir derfor ingen mening.

Det er neppe heller slik enkelte synes å tro, at norsk nedsalg gjør selskapene mindre attraktive og at de må gi rabatter for å hente ny kapital. Om denne saken sender et signal til internasjonale finansinstitusjoner, er det snarere at Oljefondet begynner å ligne på andre statlige fond – med mer politisk vilkårlighet og risiko.

Det finnes likevel et sterkt etisk argument for eksklusjoner, inkludert av tobakk- og atomvåpenprodusenter. Selv om eksklusjoner ikke endrer verden, kan de fremdeles være riktige av moralske grunner: Vi tar et valg om ikke å motta utbytter fra enkelte typer virksomhet – for eksempel å ikke finansiere offentlige tjenester med utdelt overskudd fra tobakk og atomvåpen.

Det samme kan gjelde noen leverandører til Israels forsvar.

Men nettopp fordi eksklusjoner ikke påvirker selskapenes beslutninger eller krigens gang, burde denne diskusjonen vært ført med innestemme og med den grundigheten som saken fortjener og det institusjonelle rammeverket krever.

Ekte skandaler bør skape storm. Når stormen derimot bygger på misforståelser og hausses i en politisk valgkamp, er det bare institusjonene og fellesskapsløsningene som svekkes.Hvis dette setter presedens og åpner for vilkårlig politisk detaljstyring, undergraves både rammeverket og den effektive politiske styringen. Da står vi igjen med et fond som gir lavere avkastning, har svakere demokratisk kontroll og dårligere internasjonalt omdømme – uten at verden ellers blir bedre.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/kronikk/oljefondet/etikk/israel/oljefondet-er-blitt-svekket-uten-at-verden-er-blitt-bedre/2-1-1859207