Skatt mot turisme må da være rett?

I Norge har det gått en debatt om turistskatt noen år, tilspisset rundt lovforslaget til regjeringen det siste halvåret. Som samfunnsøkonom og ferieglad nordmann har jeg fulgt med litt sånn halvveis, fascinert av argumentene som løftes frem, men uten ork til å pløye inn i detaljene.

Det kanskje mest slående, er hvor få som beskriver det grunnleggende økonomiske problemet helt enkelt: Storskala turisme i Norge er til fordel for de (relativt få) som driver næringsvirksomhet rundt tilreisende utenfra, og til ulempe for de (aller fleste) nordmenn som jobber med helt andre saker.

Med det som utgangspunkt, virker reguleringen av turisme som et ganske standard, samfunnsøkonomisk problem. To parter, turistene og næringen, inngår avtaler om ting som overnatting og transport, og kommer trolig frem til det som gagner dem best, sånn omtrent. Men en tredjepart, lokalbefolkningen, sitter ikke ved forhandlingsbordet. Siden tredjeparten påvirkes negativt når turistene blir for mange, blir overnattingene og transporten og så videre for billig.

Fiksen på problemet? Skatt. Beregn sånn cirka hva turismen koster lokalbefolkningen, og legg den skatten på turismen. Da tvinges en potensiell turist til å ta hensyn til hva egen reisevirksomhet faktisk koster samfunnet han eller hun skal besøke. Om det fortsatt er verdt prisen – reis! Om skatten gjør at opplevelsen ikke er verdt prisen, så er det best for samfunnet om denne personen finner på noe annet.

Dette er helt standard samfunnsøkonomisk argumentasjon om tredjepartseffekter generelt, med forurensning som det klassiske eksempelet. Vi trenger frakt og oppvarming. Det kan være veldig verdiskapende med flyreiser. Men de aktivitetene ødelegger miljøet, og den kostnaden må inn i regnestykket til de som vurderer å bestille en vare, varme opp huset, eller fly en tur.

Kan bli en gigabølge av turister

Den store forskjellen i ordskiftet om miljøskatt og turistskatt, er hva man omtaler som målsetningen. Med miljøskatter er alle enige om at målet er å få ned aktivitet som forurenser, eller motivere til nye løsninger som forurenser mindre. Om turisme vil det tilsvarende målet være å få ned antall turister, eller motivere til former for turisme som plager lokalbefolkningen mindre.

Få ned turisme? Ja, nettopp. Å begrense antall tilreisende må jo være et sentralt poeng med turistskatt.

Isteden virker det som en del aktører, særlig NHO Reiseliv, tror det er viktig at skatten ikke skal dempe turistaktiviteten, men kun brukes for å legge til rette for mer skånsom turisme. De synes å tro at poenget med turistskatt er å bygge flere doer og finere turiststier. I en avis sier NHO at akkurat disse skatteinntekter må øremerkes til turisme, og absolutt ikke gi lokalbefolkningen bedre fotballbaner og eldreomsorg.

 Hæ? Hvis lokalbefolkningen plages av turisme og mangler penger til eldrepleie, må jo dette være grunnlag for en byttehandel til fordel for begge parter? Turistene legger inn en høy skattebetaling til kommunen, som kan bruke pengene på sine gamle. Til gjengjeld kan turistene fortsatt få plage de lokale med sin tilstedeværelse. Begge parter kommer godt ut.

Klimaendringer, økonomisk vekst i nye deler av verden og kanskje reiselivstrender i seg selv, gjør at vi i Norge kan møte en gigabølge av turister i nær fremtid. Det er jammen mange turister der ute!

Her virker det lurt å tenke nøye gjennom hvor mange turister vi vil ha, og hva vi skal ta betalt av dem, før de alle kommer. Kanskje er det bedre å regulere for hardt nå, i forkant? Inkludert en høy turistskatt. Erfaring tilsier at det er vrient å regulere sånt etterpå, når en lønnsom næring med sterke egeninteresser allerede er der.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/turisme/reiseliv/okonomi/skatt-mot-turisme-ma-da-vare-rett/2-1-1846926