Vi må se på hvordan tiltak påvirker helsen gjennom et livsløp – og på tvers av samfunnsområder.
Helse skapes ikke først og fremst på sykehus. Forutsetninger skapes i skolen, på arbeidsplassen, i nabolaget og av lufta vi puster. Men hvordan kan vi skille mellom gode og mindre gode tiltak på tvers av alle samfunnsområder?
Folkehelsearbeid er grovt sagt summen av innsats for å fremme helse og hindre sykdom, på alle nivå i samfunnet. Fokuset er på forhold som er samfunnsskapt og mulig å gjøre noe med. Arbeidet foregår ofte langt fra helsesektoren, rettes mot hele eller deler av befolkningen og kjennetegnes av et paradoks:
Små endringer for mange kan gi større samlet helsegevinst enn store endringer for noen få – selv om disse få lever med høy risiko.
Nyttig og viktig folkehelsearbeid foregår også der ingen (ennå) opplever helsevansker og der mennesker selv syns de lever greit med å utsette seg for erkjent risiko.
Prioritering i et samfunnsperspektiv
I helsetjenesten er det jobbet godt og lenge med system for prioritering, sist i en stortingsmelding rett før sommeren som videreførte nytte, ressurs og alvorlighet som kriteriene helsetjenestene skal prioritere etter. Men disse kriteriene, og det snevre sektorperspektivet, passer i mindre grad til det brede folkehelsearbeidet.
Prioriteringer på folkehelseområdet skal gjøres i et samfunnsperspektiv. Vi må se på hvordan tiltak påvirker helsen gjennom et livsløp – og på tvers av samfunnsområder.
Trygge veier, god skole, godt bomiljø og frisk luft er viktige for helsen, men krever innsats i flere sektorer. Det samme målet om god helse kan nås via ulike tiltak – hvordan vurderer vi hvilke som er de rette?
Et offentlig utvalg (NOU 2025: 8) har nå foreslått grep for å styrke prioriteringsarbeidet innen folkehelse, inkludert fire nye kriterier:
- Nytte: Tiltakenes effekt på folkehelsen, faktorer som påvirker folkehelsen, og annen samfunnsnytte.
- Kostnad: Tiltakenes ressursbruk og andre samfunnskostnader.
- Fordeling: Fordeling av tiltakenes nytte og kostnad på ulike grupper.
- Autonomi: Begrensninger som tiltakene legger på den enkelte.
Det samme målet om god helse kan nås via ulike tiltak.
De to første har gjenklang med kriteriene i helsetjenesten. Målet er best mulig helse i befolkningen og dess større nytte, dess høyere prioritet – alt annet likt. Øvre grenser for våre samlede ressurser gir behov for å prioritere. Kostnad ved tiltakene må derfor også vurderes. Dess mindre ressurskrevende, dess høyere prioritet – alt annet likt.
Økte forskjeller
Fordeling og utjevning av helseforskjeller er tungt forankret i både lov om folkehelsearbeid og verdigrunnlaget for det norske velferdssystemet. Et effektivt folkehelsetiltak kan gi bedre helse samlet sett, men samtidig øke forskjellene i helse mellom folk.
Dette kan skyldes tiltakets utforming eller tilgjengelighet, eller ulike terskler eller ønsker om å nyttiggjøre seg av tiltaket i deler av befolkningen.
Det kan likevel være rett å gjennomføre tiltaket, eller justere innretningen for å ikke øke forskjellene. Utvalgets forslag til fordelingskriterium innfører et krav om å synliggjøre hvordan virkninger på helse og livskvalitet vil fordeles.
Utvalget har også foreslått autonomi som et fjerde kriterium knyttet til individers selvbestemmelse. Autonomi er en grunnleggende verdi i flere menneskerettigheter og sentral i det norske velferdssamfunnet.
Prinsipp om pasientmedvirkning gjelder ved behandling i helsevesenet. Men i det brede folkehelsearbeidet gjennomføres mange tiltak uten at enkeltindivider selv oppsøker det. Pandemien ga oss mange eksempler.
Restriksjoner eller frivillighet?
Folkehelsetiltak kan enten begrense frihet for å beskytte den enkelte (som krav til sikkerhetsbelter) eller for å sikre andre (restriksjoner rettet mot passiv røyking).
Mye viktig folkehelsearbeid for å bedre levekår og legge til rette for sunne levevaner reiser ikke vesentlige utfordringer knyttet til autonomi. Men noen folkehelsetiltak utløser behov for avveininger når det gjelder tiltak som legger restriksjoner på atferd, og som ikke er basert på frivillighet.
Kriterier gir ingen fasitsvar, men de gjør prioriteringer tydeligere, enklere å diskutere og forstå. Ingen av kriteriene kan alene gi stopp eller start for folkehelsetiltak. De gir imidlertid klare føringer for hva som må vurderes og balanseres.
De peker retning for hvilken kunnskap som må legges til grunn for å videreutvikle folkehelsearbeidet og gir anledning til mer åpne og tilgjengelige prioriteringer – også på folkehelseområdet.
De tre skribentene er alle medlem av det regjeringsoppnevnte utvalget om prioritering av folkehelsetiltak. Lederen i utvalget er Jan Oddvar Skisland.
Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen.