Sjokkbølge i Europa-politikken

Norge er dypt avhengig av allierte og samarbeidspartnere. Vi bør naturligvis nå søke tettere samarbeid med EU og tettere samarbeid med europeiske land. Det mest naturlige svaret er å søke fullt EU-medlemskap.

Å være medlem av både Nato og EU gir mest trygghet. Det gir også bedre forutberegnelighet. Våre nordiske naboer har allerede trukket denne konklusjonen. Finland og Sverige søkte medlemskap i Nato i 2022. De viste også at endringer kan skje raskt dersom det finnes politisk vilje og lederskap.

Utenriksminister Espen Barth Eide erkjente alvoret i sin nylige redegjørelse i Stortinget. Han sa: «vi er i en farligere tid. Vi beveger oss inn i ukjent terreng. Vi kan ikke bare fortsette som før. Vi må tenke nytt.»

Islands utenriksminister var enda tydeligere. Hun mener Islands interesser nå best sikres som fullverdig EU-medlem. Et flertall av islendingene støtter henne.

Den norske regjeringen er langt mer forsiktig. De vurderer at den hjemlige politiske risikoen er for stor. Regjeringen kvier seg derfor for å snakke om medlemskap. I stedet har de signalisert at de ønsker å intensivere tilpasningslinjen. Dette er tilsynelatende en tryggere linje. Skiftende regjeringer har hittil stått samlet bak den. Men heller ikke denne strategien vil være uten hindre.

Tre utfordringer ved tilpasning til EU uten medlemskap

For det første, vanskene med regulatorisk harmonisering. Europa-politikken handler primært om regulatorisk tilpasning, det vil si at Norge overtar EUs regelverk. Regjeringen satser nå på å intensivere harmoniseringen. De vil redusere forsinkelser. Dette skal kutte i det såkalte etterslepet – altså de rettsakter Norge er forpliktet til å ta inn, men som av ulike grunner er blitt liggende.

Norge tok inn et rekordstort antall rettsakter i EØS-avtalen i høst. Flere hundre rettsakter gjenstår likevel. Det store irritasjonsmomentet overfor EU er likevel beslutningen om at restene av den fjerde Energipakken ikke skal innføres. Den skaper vansker overfor EU og spenninger i Stortinget, og må løses på en eller annen måte.

For det andre, utfordringene knyttet til å utvide det politiske samarbeidet til å dekke stadige nye områder. Dette handler om å utvide samarbeidet med EU utenfor EØS-avtalen.
Først gjaldt det justis, politi og migrasjon. Senere kom klima. De siste årene har det handlet om forsvar, sikkerhet og beredskap. Helse og beredskap er også områder der Norge ønsker å være med.

Mønsteret er det samme hver gang. Norge ber pent om å få være med. EU tilbyr ulike modeller for deltagelse. Resultatet er at Norge får en viss tilknytning, men aldri full deltagelse og aldri beslutningsmyndighet.

Norge har nylig fått på plass viktige avtaler på forsvarsfeltet. Men det er samtidig viktig å nå ha en ærlig analyse av hva det er realistisk å få til. Det er stor usikkerhet om det reelt sett er mulig å få til noen reell tilknytning til EUs økonomiske sikkerhetsstrategi, arbeid med forsyningssikkerhet eller ulike temaer knyttet til konkurransekraft. Men kanskje viktigere er at man kan risikere å ikke være med i de strategiske og politiske diskusjonene rundt håndteringen av USA, Kina og Russland. Kanskje er lappeteppemodellen nå i ferd med å bli uttømt?

For det tredje, og dette er det nyeste elementet, den endrede økonomiske dimensjonen. Norge bidrar ikke direkte til EUs budsjett. Vi betaler for deltagelse i ulike programmer, der vårt bidrag beregnes på grunnlag av størrelsen på norsk økonomi.
 
Kommisjonen har nå foreslått et nytt, flerårig budsjett. For medlemsstatene betyr det en viss økning. Men, viktigere for oss, er forslaget om en radikal endring i selve budsjettstrukturen. Kommisjonen ønsker å flytte penger fra områder Norge ikke er med på, som landbruk og regional støtte, til områder der Norge deltar eller ønsker å delta. For medlemsstatene vil dette bare være en intern omfordeling, men for Norge vil det trolig føre til vesentlig økte bidrag.

EU foreslår også en ny styringsmodell. De ønsker større fleksibilitet, slik at ressursene kan allokeres til områder der behovet er størst. For medlemsstatene betyr det mer effektivitet, men for Norge kan det innebære at det blir vanskeligere å få plass i styrende organer, og det blir også vanskeligere å bestemme hva Norge er med på og ikke.

I medlemsstatene er det ofte deres finansdepartement som betaler kontingenten til EU. I Norge er det annerledes. Her er det fagdepartementene som ofte må finne inndekning for programdeltagelse i EU. Det er lett å se at økte budsjettbidrag til EU vil gi svært vanskelige diskusjoner.

Den nye geopolitiske situasjonen endrer premissene for Europa, og dermed også norsk europapolitikk. Det er derfor naturlig å styrke samarbeidet med EU og europeiske land. Norge har lenge kunnet styre unna medlemskapsspørsmålet ved å velge en tilpasningslinje. Diskusjon om medlemskap vil ha sine politiske vansker, men vi må ikke forledes til å tro at tilpasningslinjen vil være enkel. Den vil kreve både politisk mot og lederskap, og den har uansett sine begrensninger.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/nasjonal-sikkerhetsstrategi/donald-trump/eu/sjokkbolge-i-europa-politikken/2-1-1915387