Kortere vei til norsk medlemskap

Geopolitikken er i endring. De siste ukene har satt spørsmålet om amerikanske sikkerhetsgarantier på spissen. Det samme gjelder fremtiden for en regelstyrt verdensorden. Det synes å være bred politisk enighet i Norge om at tettere samarbeid med europeiske land og EU kan bidra til å redusere både geoøkonomisk og sikkerhetspolitisk usikkerhet.

Det er likevel ulike syn på hva dette innebærer. Noen vil utvide samarbeidet med EU til nye områder, som toll, helse og forsvar. Andre mener tiden er kommet for norsk medlemskap. En beslutning om å endre tilknytningsform avgjøres i Norge.

Samtidig bør Norge følge nøye med på diskusjonen i EU om endringer knyttet til utvidelse og opptak. Denne diskusjonen drives først og fremst av behovet for raskt medlemskap for Ukraina og Moldova. Men den henger også sammen med den bredere geopolitiske situasjonen, om hvordan EU kan sikre beslutningskraft, men også om hvordan EU kan sikre godt samarbeid med partnerland som Storbritannia, Sveits, Island og Norge.

Etter dagens opptaksregler må et land som søker EU-medlemskap sende et kort søknadsbrev. Europakommisjonen vurderer deretter om landet oppfyller grunnleggende politiske og økonomiske krav. Kravene gjelder demokrati, rettsstat, administrativ kapasitet og velfungerende markedsøkonomi.

Dersom medlemslandene slutter seg til vurderingen, får landet status som kandidat. Kandidatland får visse privilegier. Ukraina er allerede kandidatland. Regjeringen på Island arbeider for å bli det neste år.

Deretter starter forhandlingene. De består av tekniske og systematiske gjennomganger, område for område. EU opererer i dag med 35 kapitler. Hovedprinsippet har vært at søkerlandet må innlemme hele regelverket før medlemskap. Når dette er gjort, ratifiseres tiltredelsesavtalen av alle EU-land og av søkerlandet selv.

EU-utvidelser har derfor ofte tatt lang tid. Gjennomsnittet ligger på åtte til tolv år. For noen land har det tatt vesentlig lengre tid. For andre, som Sverige, Finland og Østerrike, gikk prosessen raskere.

I Europautredningen fra 2012 analyserte vi avstanden mellom Norge og EU på alle de 35 områdene. Analysen vår bygget også på kommisjonens forberedende arbeid i forbindelse med Islands søknad.

Vi skilte mellom områder der Norge var fullt dekket, delvis dekket og ikke dekket av EU-regelverket. Vi fant at Norge allerede var fullt dekket på 12 områder, delvis dekket på 11, og ikke dekket på 12.

Modellen kan snus opp ned

Avstanden var likevel enda mindre enn dette tilsier. Også på de delvis dekkede områdene hadde Norge innlemmet en stor andel av regelverket. Forskjellene var ofte begrensede. Glasset var mer enn halvfullt.

I tillegg hadde Norge betydelig samarbeid med EU også på områder som ble klassifisert som ikke dekket, blant annet landbruk, fiskeri, toll og utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Norge var allerede i 2012 nær ved å oppfylle 23 av 35 kapitler. Siden den gang er samarbeidet ytterligere styrket, særlig innen forsvar og sikkerhet.

Mye av arbeidet er sånn sett allerede gjort. Fordi vi nesten er medlemmer, i gavnet, om ikke i navnet, er det all grunn til å tro at eventuelle forhandlinger med EU kan gå raskt, også innenfor dagens regler.

Samtidig vurderer altså EU hvordan opptaksprosessen kan gå raskere. Bakgrunnen er først og fremst Ukraina og Moldova.

Medlemskap for Ukraina i 2027 er et sentralt punkt i den foreslåtte fredsplanen. Det kan være nødvendig for at Ukraina skal akseptere planen, og det er også viktig for europeisk sikkerhet at landet ikke blir værende i et langvarig mellomstadium.

I januar publiserte Financial Times lekkasjer fra kommisjonen om at man nå vurderer omfattende endringer i opptaksprosessen. I stedet for medlemskap først etter fullførte forhandlinger, vurderes en modell der nye land kan bli medlemmer tidlig. Rettigheter, som stemmerett og tilgang til felles ressurser, kan innfases etter hvert som kapitler lukkes.

Modellen snus altså opp ned.

En slik modell vil senke terskelen for medlemskap. Og den kan skape nye muligheter for unntak og fleksibilitet. Samtidig kan den skape et skille mellom første- og annenrangs medlemmer. Og forslaget reiser en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål. Det vil ganske sikkert være motstand, men det er likevel vanskelig å se hvordan Ukraina kan sikres medlemskap raskt uten radikale grep.

Den nye geopolitikken endrer altså ikke bare Norges syn på EU. Den påvirker også hvordan EU forholder seg til land som ønsker medlemskap. Dersom EU og medlemsstatene legger større vekt på strategiske interesser, samhold og samarbeid, og mindre på regelbasert rigiditet og full homogenitet, kan det også skape nye muligheter for land som Storbritannia, Island, Sveits og Norge.

En slik endring kan også bidra til å danne et grunnlag mer fleksibilitet innad i EU, og det kan også berede grunnen for at det vil kunne være lettere for land som i dag står utenfor EU, som Storbritannia, Sveits og Norge, å få unntak fra deler av samarbeidet.

For Norge er veien til EU-medlemskap altså allerede kort. De geopolitiske endringene kan gjøre den enda kortere.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/eu/eos/eu-debatt/kortere-vei-til-norsk-medlemskap/2-1-1932623