Flaskehalser bremser kvinners vei til toppen

Norge er blant verdens mest likestilte land. Vi har hatt to kvinnelige statsministre, og etter årtusenskiftet har rundt fire av ti stortingsrepresentanter vært kvinner. Men veien dit har vært lang. Mer enn hundre år etter at norske kvinner fikk stemmerett møter kvinner fortsatt flaskehalser på vei mot toppen.

I et proporsjonalt valgsystem som det norske fordeles mandater etter partienes oppslutning. Likevel er ikke politikken proporsjonal hele veien opp. Noen av de viktigste posisjonene har bare plass til én person. Det finnes bare én ordfører i kommunen. Bare én listetopp for hvert parti i hvert fylke.

Slike posisjoner åpner ofte døren til neste nivå i politikken. Ordførervervet gir erfaring, synlighet og nettverk. Førsteplassen på stortingslista gir prestisje, en tryggere vei inn på Stortinget og økt sjanse for statsrådspost. Her oppstår flaskehalsen, for menn har historisk sett oftere fått disse posisjonene.

I vår studie, nylig publisert i American Political Science Review, bruker vi data om stortingskandidater gjennom hundre år og ordførere fra 1970-tallet og fremover. Vi ser på veien fra lokalpolitikk til Stortinget og videre til regjering.

Fra 1970-tallet økte kvinneandelen i norske kommunestyrer raskt. Ved lokalvalget i 1987 var omtrent 30 prosent av kommunestyrerepresentantene kvinner, men bare rundt 7 prosent av ordførerne. I dag er fortsatt bare 37 prosent av ordførerne kvinner. Kommunestyrene ble altså langt raskere likestilt enn ordførervervene, som fortsatt domineres av menn.

Partienes kompenserende grep

Til tross for flaskehalsene, falt ikke kvinners representasjon på Stortinget og i regjering så langt bak som man kanskje skulle forvente. Forklaringen ser ut til å være at partiene utviklet grep for å bøte på flaskehalsene.

Når kvinner først nådde ordførerkontoret, ble de oftere enn menn i samme posisjon løftet videre inn i rikspolitikken. Rundt 8 prosent av kvinnelige ordførere vant senere et sete på Stortinget, mot omtrent 3 prosent av mannlige ordførere. Vi ser det samme mønsteret ved statsrådsutnevnelser.  Kvinner som sto øverst på stortingslistene hadde større sannsynlighet for å havne i regjering enn menn på samme plass. Partiene valgte også oftere kvinner fra andreplasser på listen inn i regjeringen.

Historiske kilder og spørreundersøkelser blant norske politikere tyder på at partiene møtte et stadig sterkere press for å nå uformelle mål om kjønnsbalanse på alle nivåer. Dette presset kom fra kvinnebevegelser innad i partiene, fra konkurransen mellom partiene om de kvinnelige velgerne, og fra voksende forventninger i befolkningen.

Mer enn kvotering

Kvotering er en del av bakteppet, men ikke motoren i våre funn. Fra 1970-tallet innførte flere partier kjønnskvoter. Venstre gjorde det i 1974, SV i 1975, Arbeiderpartiet i 1983, Senterpartiet i 1989 og Kristelig Folkeparti i 1993.

Kravet var minst 40 prosent kandidater av hvert kjønn. Men økningen i kvinneandelen startet før partiene vedtok kvotene. Også Høyre og Fremskrittspartiet, som aldri innførte slike kvoter, fikk etter hvert mer enn 40% kvinner på listene.

Kvoter kan bidra til å balansere en liste. Men de løser ikke automatisk kampen om posisjonene der bare én person får plass. Det er vanskelig å dele ordførervervet i to.