Theresa Mays styrke på hjemmebane kan bli hennes svakhet i EU, skriver Nick Sitter om det kommende valget i Storbritannia.

KOMMENTAR: Nick Sitter om Storbritannia og EU

Statsminister Theresa May i Storbritannina overrasket de aller fleste politikere og kommentatorer i Storbritannia ved å foreslå nyvalg, som gjennomføres 8. juni 2017.

Hun trengte støtte fra to tredjedeler av det 650 representantene i House of Commons for å fremskynde valget fra 2020. 522 av dem stemte for nyvalg nå, og bare 13 imot. Britene går til valgurnene for tredje gang på tre år: 7. mai valget i 2015, folkeavstemningen om Brexit 23. juni i fjor, og nå nytt valg 8. juni.

Sterk vind i seilene

Statsministeren skrev ut nyvalg med sterk vind i seilene. Under ledelse av den venstreorienterte Jeremy Cobyn, sliter arbeiderpartiet i meningsmålingene: Mens 45% støter Conservatives, sier bare 26% at de vil stemme Labour.

Slår dette til, kan 'The Tories' forvente et flertall på mer enn 100 i underhuset. Liberal Democrats – det eneste partiet som fortsatt er for EU medlemskap – ligger på 11%, mens det EU-fiendtlige UK Independence Party har mistet men enn en tredjedel av sin oppslutning, og falt til bare 9%.

Ser man på britisk politikk på hjemmebane, har de konservative god grunn til å være fornøyd med sin leders politiske strategi selv om det er en helomvending fra Mays kategoriske utsagn helt siden hun tok over som partileder og statsminister i etter folkeavstemmingen i fjor. Da ville og skulle hun lede regjeringen frem til 2020-valget.

Hennes offisielle forklaring er at det etter hvert har blitt klart at hun ikke kan forhandle britenes exit fra EU uten bedre kontroll over sitt eget storting. De andre partiene og House of Lords (overhuset) opptrer så uansvarlig, mener May.

Mulighet til å ta knekken på Labour

I praksis er dette en unik mulighet til å ta knekken på Labour. Ikke bare tyder alt på at Tories kan sikre seg en usedvanlig stor valgseier, men det er rimelige stor sjanse for at Labour vil gli dypere inn i kaos. Corbyn sikret seg ledelsen ved å mobilisere grasrota, og verve nye, radikale partimedlemmer. Sparker partiet ham etter et sviende valgnederlag, kan det bli vanskelig for en ny leder å styre partiet. Og fortsetter Corbyn, er utsiktene til at de mer moderate kreftene bryter ut og etablerer et nytt sentrum-vestre parti.

Men å skrive ut valg og folkeavstemminger er risikosport. Ting kan gå galt på mange måter. Valget vil være et Brexit-valg, som vil gi statsministeren det mandatet hun trenger for å forhandle landets fremtidige forhold til EU.

Valg er risikosport

Men der er sannsynlig at Tories taper en del pro-EU velgere til Liberaldemokratene, som har lovet en ny folkeavstemming. Og hvis UK Independence samtidig klarer å få frem sin melding om at May ikke er til å stole på når det gjelder å gjennomføre Brexit, kan det bli en tøffere valgkamp i både 'Leave' og 'Remain' områder. Riktignok betyr valggeografi og konsentrasjonen av de 48% som stemte for å forbli i EU, at tap av Remain-velgere neppe vil føre til et nederlag for de konservative: Og ledelsen i UK Independence har falt fra hverandre.

Men mye kan skje på kort tid i politikkens verden. Etter Brexit-avstemningen i fjor bør man være forsiktig med å stole for mye på meningsmålingene. Men selv om alt går som det skal for Theresa May 8. juni, kan hennes optimisme om forhandlingene i Brussel vise seg å være uberettiget.

Sterkere i forhandlinger?

May ser for seg at en regjering med et større flertall i underhuset skal kunne stå sterkere ved forhandlingsbordet. På hjemmebane har dette noe for seg: hvis partiet får et flertall på 100 eller mer, er sjansene for at parlamentet forkaster forhandlingsresultatet minimale.

Selv om klokken tikker – May har to år på seg, fra og med hun under EUs artikkel 50 formelt lanserte erklæringen om å forlate organisasjonen, 29 mars – vil en kraftig valgseier øke sjansene for at et forhandlingsresultat faktisk foreligger i tide og vil bi akseptert hjemme dramatisk.

Hva kan hun oppnå i Brüssel?

Spørsmålet er bare hva hun kan oppnå i Brussel?

Den britiske regjeringen tolker forhandlingene med EU mer eller mindre som et nullsumspill, der begge sider vil forhandle hardt og trusler om negative konsekvenser kan være et viktig virkemiddel.

Problemet er at EU sjelden opptrer slik i virkeligheten. Den greske finansministeren og spillteoriprofessoren Yanis Varofakis sutret bittert over at EU ikke forhandlet slik man 'rasjonelt' burde.

Våre egne erfaringer med EØS peker i samme retning. EU-landene kan fremstå overraskende samlet når det forhandler med enkeltland, men er også tilbøyelige til å lete etter kompromisser. Dette kan innebære uventede institusjonelle løsninger. Vi har EØS. Svenskene er ikke med i Euro-samarbeidet (selv om de forpliktete seg til dette), og danskene har en rekke unntak fra EUs regime og regelverk. Alle tre har oppnådd dette ved forhandlingers med EU der forholdsvis svake regjeringer kunne vise til betydningen av å finne frem til kompromisser som både er kompatible med EU-systemet og tilfredsstiller EU-motstandere og opposisjonspartiers hjemme.

Lærdommen for britene kan faktisk være at en regjerning som er svakere hjemme, vil være bedre stilt overfor forhandlingspartneren i Brussel. En ny og sterkere May-regjering vil ikke ha noen andre å skylde på, verken i Brussels eller hjemme i London.

 

Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i nettavisen ABC Nyheter 3. mai 2017 under vignetten «Stemmer». Les artikkelen hos ABC Nyheter

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på