Alternativet til norsk avhengighet av USA er å styrke samarbeidet i Norden og Europa.

Kommentar: Øystein Noreng om sikkerhetspolitikken

Etter Brexit er det store spørsmålet Storbritannias videre valg i handelspolitikk og utenrikspolitikk; utfallet vil ha stor betydning for Norge. USA er en sentral aktør, som under president Trump anser EU, særlig Tyskland, som en rival, om ikke en motstander. Brexit er nå i amerikansk interesse, fordi det svekker EU og kan styrke USA.

Verden før 1750, før den franske revolusjon og før USAs uavhengighet, hadde sitt økonomiske tyngdepunkt i India og Kina, som til sammen sto for kanskje halvparten av verdiskapningen i verden. Selv om denne situasjonen neppe vil bli gjenopprettet, er pendelen i ferd med å svinge tilbake. Kinas økonomiske og internasjonale innflytelse tiltar, mens USAs innflytelse avtar. For Norge, som naboland til Russland alliert med Kina, har dette stor betydning. Vestlige sanksjoner ansporer Russland til et nærmere økonomisk, politisk og militært samarbeid med Kina. Sensommeren 2017 avholdt Russland og Kina en felles flåteøvelse i Østersjøen.

I normale tider er Norge, og resten av Norden, en utkant, en fredelig periferi i geopolitikken. I anormale tider, med bitre konflikter og mulighet for krig, er Norge med resten av Norden mer i sentrum for stormaktenes strategiske overlegninger. I dette bildet kan Brexit være viktig.

Sommeren 2018 skal president Trump ha tilbudt full frihandel med USA på betingelse av at Storbritannia ikke gikk inn i en tollunion med EU (1). Theresa May skal ha avslått tilbudet under henvisning til fortsatte forhandlinger med EU. Trump vil trolig gjenta tilbudet. Det vil styrke utsiktene for et brudd, at Storbritannia forlater EU uten en særavtale. Dermed ville Storbritannia bli nærmere knyttet til USA på bekostning av båndene til EU, handelspolitisk som utenrikspolitisk.

Norge er et nyttig brohode for USAs interesser

I USA drøftes muligheten av et større nordatlantisk frihandelsområde, som ved siden av Storbritannia også kunne omfatte Canada, Grønland, Island og Norge, i tillegg til Japan (2). Forventninger om en åpen skipslei i Arktis kan tilsi at et nordatlantisk perspektiv også omfatter Japan, hvilket styrker Norges strategiske og økonomiske betydning. Dette er én bakgrunn for oppbyggingen av amerikanske styrker i Norge med sikte på et varig nærvær (3). Norge fortoner seg som et nyttig brohode for amerikanske interesser, ikke bare overfor Russland, men også overfor EU (minus Storbritannia), igjen særlig Tyskland.

For Norge er risikoen at handelskonflikten mellom USA og EU (igjen minus Storbritannia) trappes opp med utenrikspolitiske følger. Norge kan komme under press fra USA, støttet av Storbritannia, for å velge side, mot EU, særlig Tyskland. Ut fra beliggenheten, ressursene og pengene er Norge viktig for EU, ikke minst for Tyskland. Norge er EUs nest største leverandør av olje og gass. Norsk gass betales i euro; Norge er en stor investor i EU.

En konflikt mellom våre viktigste allierte og våre viktigste handelspartnere setter Norge i en klemme, som beskrevet av ambassadør Kai Eide i et innlegg i Aftenposten (4). Risikoen er at Norge vikler seg inn konflikter der USAs, ikke Norges interesser er bestemmende, og dermed frivillig utsetter seg for en unødig risiko. Konfliktene i det amerikanske samfunn, ustabiliteten i innenrikspolitikken og uberegneligheten i utenrikspolitikken svekker USA som en stabil partner. En nær tilknytning til USA innebærer en stadig høyere risiko for å komme i konflikter som det er i Norges interesse å holde seg unna. Libyakrigen er et pinlig eksempel.

Kan bli trukket inn i konflikt med Russland

Betydningen for dagens situasjon ligger i en mulig åpen konflikt mellom USA og Russland, mest sannsynlig i Midtøsten, med ringvirkninger som berører Norge. Eventuelle krigshandlinger på sørflanken tilsier at Russland ville ha interesse av å unngå spenning i nord, i forhold til Norge, som til Finland og de baltiske landene. Som en eventuell motstander i en åpen konflikt på Russlands sørflanke ville USA derimot kunne ha interesse av spenning i nord, i Østersjøen og i Barentshavet. Dette strategiske perspektivet er noe av bakgrunnen for styrkingen av USAs militære nærvær i Baltikum og i Norge. I verste fall kunne Norge i en slik situasjon bli trukket inn i en direkte konflikt med Russland, for første gang i historien, ikke ut fra egne ønsker, men utfra USAs interesser.

Ukrainakrisen viser konfliktpotensialet og den gjensidige avhengigheten mellom EU og Russland. Begge parter har overspilt. Russland er blitt provosert; svaret har skremt EU. Sanksjonene rammer begge parter; i første omgang eksporten til Russland fra EU og Norge. I neste omgang er risikoen høy for Russland, som er sterkt avhengig av oljeinntekter og ikke har diversifisert sin økonomi. Russland har fortsatt et sterkt behov for teknologi og organisasjon for å modernisere sin økonomi, fortrinnsvis fra Europa. En langvarig konflikt embargo på teknologi fra EU (og USA) som hemmer fornyelse, fører til isolasjon og stagnasjon (som i sovjettiden). Da forverres Russlands økonomiske etterslep. Kina kan ikke erstatte EU (eller USA) som industriell partner. Risikoen at Russland blir juniorpartner for Kina.

Tyskland blir politisk ledende

Alternativet for Russland er på lang sikt å bli Europas nest største økonomi, men det krever reformer og åpenhet. Moderniseringen av russisk økonomi vil kunne gi forretningsmuligheter i mange tiår fremover, ikke minst for tysk industri, men også for norsk næringsliv. En gradvis integrering av Russland i europeisk økonomi kan gi et voksende marked. Russland kan stabilisere energiforsyningene til Europa, sammen med Norge og OPEC. For Europa er risikoen et brudd i handel og investeringer og økonomisk tilbakeslag, i tillegg til politisk spenning som svekker samarbeidet og økonomien.

Som Europas ledende økonomi er Tyskland i ferd med å bli politisk ledende, også i forholdet til Russland. I motsetning til Polen og Baltikum har Tyskland ikke vært truet og angrepet av Russland, men har historisk selv truet og angrepet Russland. I tillegg til sterke økonomiske interesser har Tyskland bedre politiske forutsetninger til forståelse av russiske interesser. Russisk avhengighet av tysk teknologi og organisasjon styrker Tysklands stilling og sikkerhet

Historisk er Norge trolig det eneste naboland som aldri har vært i krig med Russland. Grenselinjeavtalen markerte et mer aktivt samarbeid til lands og til havs. Norges fortrinn er bedre teknologi og mer effektiv organisasjon, som tilsvarer Russlands behov. Norges sikkerhet kan styrkes av at det for Russland er nyttig å ha Norge som en aktiv partner og leverandør av varer og tjenester som landet vanskelig kan frembringe selv.

Norges interesser ligger i Europa

Situasjonen krever en balansering av våre handelspolitiske og utenrikspolitiske interesser. Mindre bruk av kull tilsier et høyere behov for naturgass i EU; Norge kan bidra i konkurranse med Russland og USA. EUs siste energiplan vurderer å kjøpe olje i euro; også på dette punkt ville Norge kunne bidra, men på bekostning av forholdet til USA. Russland har behov for teknologi til olje- og gassindustrien; Norge er en selvsagt partner, i samråd med EU. Kina har likeledes et stort behov for oljeteknologi; Norge er selvskreven som partner.

Konklusjonen er at hovedtyngden av Norges interesser ligger i Europa snarere enn i Nord-Amerika. I en mer turbulent verden kan Norge bruke sine økonomiske og teknologiske fortrinn i sikkerhetspolitisk øyemed. Storbritannia er allerede sterkt avhengig av gass fra Norge. Alternativet til norsk avhengighet av USA er å styrke samarbeidet i Norden og Europa. Alternativet til isolasjon er å gjøre EU mer avhengig av norsk naturgass, og selvsagt å beholde EØS-avtalen. Alternativet til embargo og konfrontasjon er å gjøre Russland mer avhengig av norsk teknologi, først og fremst innenfor petroleum.

Referanser:

Artikkelen er publisert som en kommentarartikkel i Teknisk Ukeblad (nett) 16. mai 2019 .

  1. Camilla Tominey, «Donald Trump offered Theresa May trade deal four months ago, but she rejected him, former minister claims», The Telegraph, 27. november 2018
  2. Douglas Magregor, «Wars, Not Brexit, Destroyed Britain’s Global Power», The National Interest, 21. mars 2019
  3. Kevin Knodell, «Get Ready, Russia: The U.S. Marines Might Be Going to Norway to Stay», The National Interest, 3. november 2016
  4. Kai Eide, «Når stormaktene kolliderer, kommer Norge i knipe», Aftenposten, 27. mai 2019

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på