Det er ikke statlig eierskap i seg selv som fremmer innovasjon, men den nasjonale forankringen dette eierskapet sikrer.

I Norge er det et betydelig statlig eierskap i børsnoterte selskaper. Det er høyt sammenlignet med andre land, men det er tverrpolitisk enighet om dette eierskapet. De siste ukene har det likevel vært debatt om betydningen av statlig eierskap for innovasjons- og næringspolitikken.

Nasjonalt eierskap

Det er flere begrunnelser for statlig eierskap. Den viktigste begrunnelsen for det statlige eierskapet historisk sett, har vært å sikre et nasjonalt eierskap. Flere land har vært og er opptatt av å sikre et nasjonalt eierskap, og har derfor utviklet eierformer som beskytter selskapene mot utenlandske oppkjøp. Denne beskyttelsen har blitt omtalt som selektiv proteksjonisme, og det statlige eierskapet i Norge bør forstås på samme måte. Det har imidlertid aldri vært helt klart hvorfor nasjonalt eierskap er verdifullt.

I eierskapsmeldingene de siste årene har ulike regjeringer trukket frem verdien av en nasjonal forankring av hovedkontorer. I regjeringens stortingsmelding om statlig eierskap fra 2019 begrunnes dette med at lokalisering av hovedkontorer i Norge vil skape positive eksternaliteter, det vil si økonomiske effekter utover et eventuelt overskudd.

Hovedkontorer gjør betydelige innkjøp som bidrar til verdiskapning i Norge, for eksempel innenfor finans-, konsulent- og advokattjenester. Dessuten vil hovedkontorfunksjoner bidra til ulike typer kompetanse som er viktig for å lede store selskaper. Foruten at dette gir høy verdiskapning, bidrar det til «at det finnes arbeidstakere med spesialisert kompetanse (i landet) som andre også kan dra nytte av».

Stortingsmeldingen viser at dette også kan være viktig for næringsutvikling, fordi beslutningstagere på hovedkontoret vil velge nasjonale underleverandører og bidra til «nasjonale industri- og teknologiklynger». I den forrige stortingsmeldingen fra 2014 kunne man lese at «statlig eierskap kan være et positivt bidrag i utviklingen av det samlede norske næringslivet dersom det bidrar til at norske virksomheter og teknologi beholdes og videreutvikles fra Norge.»

Dette er relativt ukontroversielt.

Et annet moment som er vanskeligere å måle og vurdere, er verdien av at beslutningstakere på selskapets hovedkontorer operer i en norsk virkelighet og med en nasjonal horisont. Det kan for eksempel bety at beslutningstakere blir mer opptatt av å utvikle kunnskap og teknologi med fremtidig verdi i Norge, fremfor andre land. En kan for eksempel tenke seg at beslutningstakere vektlegger risiko noe høyere når de vurderer prosjekter i datterselskaper i andre land, mens de verdsetter mulig gevinster noe høyere hvis det dreier seg om hjemlandet.

Dette er vanskelig å måle, men basert på det vi vet fra studier av multinasjonale selskaper, ikke minst patentstudier av hvor innovasjonen finner sted, så kan vi anta at denne type resonnementer finner sted.

"Historien har vist at det skal mye til at offentlige forskningsinstitusjoner har denne type samarbeid med utenlandskeide bedrifter"

Sverre A. Christensen

Nasjonalt eierskap viktig for samarbeid om innovasjon

Det er imidlertid én verdi ved statlig og nasjonalt eierskap som sjeldent trekkes frem, og det dreier seg om det offentliges rolle i innovasjon og kunnskapsutvikling for bedrifter. Historien viser at myndigheter foretrekker å samarbeide med bedrifter som har en trygg nasjonal forankring. Og hvis bedrifter utvikler seg til å bli viktige for innovasjon og kunnskapsutvikling, vil man ofte søke å sikre den nasjonale forankringen, også for fremtiden.

I Norge er statlig eierskap det sentrale virkemiddelet for å sikre denne forankringen, og derfor viktig for det offentliges samarbeid og samspill med bedriftene.

Her snakker vi om noe mer enn at offentlige myndigheter finansierer grunnforskning som kommer næringslivet til gode, for det innebærer også at myndighetene bidrar mer aktivt og konkret inn i innovasjonsprosesser. Den mye omtalte økonomen, Mariana Mazzucato, er ikke alene om å vektlegge den viktige rollen myndigheter har spilt for innovasjon og kunnskapsutvikling. Det samme har vært dokumentert i en rekke andre arbeider om innovasjons og næringsutvikling i vestlige økonomier. Spørsmålet er ikke egentlig hvilke viktig næringer og bedrifter som er omfattet av dette, men hvilke som ikke er det.

Forskning viser at universiteter og høyskoler oftere vil velge å rette sin forskning inn mot behovet til store bedrifter som ligger i nærheten. Her trenger det i og for seg ikke ligge fasttømrede strategier til grunn for samarbeidet eller båndene som knyttes mellom bedrifter og offentlig finansierte forskningsmiljøer. Det viktige er ofte en felles forståelse av virkeligheten og mål fremover, noe som oftere er tilfelle dersom bedriften har nasjonale eiere.

Norske og internasjonale eksempler på samarbeid

Denne type samarbeid kan anta en rekke former, og vi har flere norske eksempler på denne type samarbeid. Skipsfartsindustrien i Norge var for eksempel ledende på radio- og satellittkommunikasjon. Forskningen og utviklingen av teknologien skjedde i samarbeid med offentlige institusjoner. Ved utviklingen av systemer for mobiltelefoni i Norge og Norden var ikke bare Televerkets Forskningsinstitutt viktig, men også forskningsinstitusjoner som Sintef/Elab. Store deler av teknologibasen til Kongsberggruppen skriver seg fra FoU, ofte i samarbeid med andre. Det samme gjelder i oljenæringen.

Historien har vist at det skal mye til at offentlige forskningsinstitusjoner har denne type samarbeid med utenlandskeide bedrifter. Det skyldes at man risikerer at verdifull teknologi og kompetanse utnyttes andre steder enn i Norge. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare i Norge, men for de aller fleste land. Det er altså ikke statlig eierskap i seg selv som fremmer samarbeidet, men den nasjonale forankringen dette eierskapet sikrer.

Det finnes en rekke internasjonale eksempler på selskaper som tjener på nært samarbeid med myndighetene. Flere av Sveriges største og mest suksessrike selskaper har inngått i et nært samarbeid med offentlige institusjoner. Både gjennom FoU på svenske universiteter og høyskoler, og offentlige innkjøp av teknologiintensive produkter. Dette gjaldt særlig selskaper som var eid og kontrollert av Wallenbergsfæren, som Ericsson, Asea/ABB og Saab.

Ericsson utviklet sin digitale kompetanse gjennom innkjøpsavtaler med det svenske Televerket. Asea/ABB er verdensledende på kraftutstyr, og kanskje særlig utviklingen av HVDC (High Voltage Direct Current – høyspent likestrømstransmisjon). Det gjorde det mulig å overføre store mengder elektrisk energi over lange avstander med minimale overføringstap. Utviklingen skjedde gjennom innkjøpsavtaler med svenske Vattenfall. Det samme gjaldt utvikling av et datakommunikasjonssystem for å kontrollere og overvåke det nasjonale kraftnettet, som ABB har eksport senere. Det er skrevet hyllemetere om denne type samarbeid i Sverige.

En viktig forutsetning for dette samarbeidet er altså at de private bedriftene har en nasjonal forankring. Den er sikret gjennom Wallenbergenes eierskap. De har kontrollert selskapene gjennom å sitte på et flertall av stemmeberettigede A-aksjer.

Statlig eierskap sikrer nasjonal forankring

Det at man blir mer bevisst verdien av nasjonal forankring av selskaper for næringspolitikk og -utvikling innebærer ikke en motstand mot utenlandsk eierskap. Det er liten tvil om at utenlandske eiere bidrar positivt til verdiskapningen i Norge, ved å åpne markedskanaler og tilføre teknologi, kunnskap og andre ressurser til den enkelte bedrift og omgivelsene.

Dessuten er utenlandskeide bedrifter viktig for norsk næringslivs generelle kontaktflate med omverdenen. Utenlandskeide bedrifter kan også inngå i klynger eller innovasjonssystemer som nyter godt av offentlig politikk, som kan bidra til økt verdiskapning. Det har imidlertid vist seg at utenlandskeide selskaper langt sjeldnere inngår i tett samarbeid med myndighetene om innovasjon og næringsutvikling.

Denne begrunnelsen for statlig eierskap, innebærer ikke at staten bare skal satse på store bedrifter med nasjonal forankring, det vil fortsatt være viktig å støtte opp under næringsklynger med flere bedrifter, av ulike størrelse og nasjonalitet. Likevel, hvis Norge skal bidra til en teknologisk utvikling og omstilling som skal bidra til et grønt skifte, så er det vanskelig å tenke seg at man kan gjøre dette uten at staten legger til rette for, og samarbeider med, noen av landets største bedrifter, med fremragende ingeniørmiljøer som har tradisjon for forskning og innovasjon. Da er det en klar fordel, eller nødvendig, at de har en norsk forankring.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på