Norge er i en posisjon til å gi et svært kraftig og viktig signal til USA, Europa, Ukraina og Russland.
Norge og Europa møter nå en dyster realitet: USA er ikke den samme pålitelige partner. Vi står overfor grunnleggende spørsmål om forholdet til Ukraina, om fremtidens europeiske og nasjonale sikkerhet, og om innrettingen av det fremtidige forholdet til USA. Kanskje vil neste steg være uttrekking av amerikanske tropper?
Norge, med sitt fond, er på mange måter i en særstilling. Hva betyr Trump for investorstaten Norge?
For noen uker siden kom nyheten om at USA har satt en rekke krav til Ukraina om tilgang til og kontroll over store deler av landets naturressurser. Budskapet er at USAs bidrag og støtte til Ukraina skal regnes hjem.
Det er ikke nytt at USA søker å dekke kostnader knyttet til krigføring. Gulf-krigen etter Iraks invasjon av Kuwait i 1990–91 er et eksempel. James Baker sa i etterkant at «de fikk andre til å betale for krigen». Kuwait, Saudi-Arabia, UAE og andre bidro økonomisk med å betale omtrent 80 prosent av kostnadene USA hadde.
Situasjonen i Ukraina er en annen. Ukrainerne skal betale, mens «krigsbyttet» skal deles med Russland. Uten at Russland skal betale krigserstatning. Samtidig vil Ukraina tape mulige fremtidige inntekter, som de sårt trenger. Det er lett å se at en dårlig «avtale» vil gi gir grunnlag for sinne og følelse av å bli sviktet. Det er en oppskrift på uro og ustabilitet.
Men poenget her er at sikkerhetsgaranti knyttes til nasjonalformue eller naturressurser. Den logiske konsekvensen av Trumps politikk er at USAs fremtidige militære støtte til Norge, ikke lengre vil være knyttet til traktater, verdier eller at Norge har forsvarsbudsjett i tråd med Nato-målene. Sikkerhetsgarantien er trolig snarere tuftet på at vi er er villige til å avgi store deler av fondet og Norges naturressurser.
Dette kurset gir innsikt i globale og økonomiske konsekvenser av energiomstillingen, med særlig fokus på hvordan Norge kan videreutvikle og opprettholde en robust økonomi i en bærekraftig energifremtid. Hilde Christiane Bjørnland er fagansvarlig og Ulf Sverdrup foreleser i dette masterkurset.
Sentralbanksjef Ida Wolden Bache minnet i årstalen om at i den nye konfliktfylte verden kan grensene mellom økonomi og politikk viskes ut. Og at vi ikke kan ta for gitt at omverdenen vil skille skarpt mellom norsk utenrikspolitikk og fondet som finansiell investor.
Det er ikke blitt mindre viktig i Trumps verden, der alt henger sammen, og der viljen til å bruke såkalt «economic statecraft» er stor. Han anser også at statlige fond er politiske instrumenter. Det ble tydelig illustrert ved Trumps beslutning om å etablere et eget Sovereign Wealth Fund. Målet med dette fondet skal være å skape velferd, men det skal også «fremme USAs økonomiske og strategiske lederskap internasjonalt». Han ser nok det norske i det samme perspektivet
Rundt Trump sirkulerer det også radikale ideer rundt amerikansk gjeld. I en FT-podkast mente professor Daniel Drezner at det ikke er utenkelig at Trump vil unnlate å betale utenlandske eiere av amerikansk statsgjeld.
Med referanse til de såkalte «Mar-A Lago Accords», som har litt uklar status, har også Fox News diskutert ideer om at USA kan presse utenlandske eiere av amerikanske statsobligasjoner til å konvertere disse til langsiktige verdipapirer, som 100-årige statsobligasjoner, kanskje også med rentefrihet. Slik kan Trump og USA få redusert gjeldsbelastningen, mens andre skal tvinges å betale for sikkerhet på denne måten.
Status på slike tanker er uklart. Og internasjonale markeder vil trolig reagere kraftig på en slikt ran, eller ultimate krav. Samtidig, med en akutt sikkerhetssituasjon, er det ikke åpenbart at allierte kunne takke nei. Norge hadde ifølge US Treasury 159 milliarder dollar i amerikanske obligasjoner i november 2024.
Europa har nå alvorlig hastverk med å finne en måte å bistå Ukraina og samtidig styrke eget forsvar. Europeiske land har allerede økt forsvarsbudsjettene kraftig: fra 200 milliarder euro før krigen, til cirka 320 milliarder euro i 2024. Men, det kreves mye mer raskt.
Tre steg ble nylig annonsert av von der Leyen: Gi mulighet for statene til å øke låneopptak knyttet til investeringer i forsvar, forsterke samarbeidet rundt prosjekter av «felles europeisk interesse», samt øke farten på Ukrainas integrasjon i EU. I alle land forsøker man å overtale finansministrene om behovet, men det er krevende, spesielt siden mange av statene har stor gjeld og svake statsfinanser.
Norge har en stor krigskasse. Statsfinansene er gode. Inntektene i Oljefondet har vært svært høye. I løpet av de siste fem årene har fondsverdien doblet seg. I tillegg, Natos tidligere generalsekretær er finansminister. Om ikke han kan overbevise eget departement, hvordan kan man forvente at andre vil kunne gjøre det?
Dersom Norge bare hadde skrudd fondet tilbake til verdien for 12 måneder siden, ville Norge alene ha bidratt til at mange av Ukrainas og Europas utfordringer kunne vært løst. Ved utgangen av 2023 var fondet 15 765, ved utgangen av 2024 var det på 19 742 milliarder. Det er en differanse på 3977 milliarder. Norge er i en posisjon til å gi et svært kraftig, og viktig, signal til USA, Europa, Ukraina og Russland.
Om noen uker skal Finansdepartementet legge frem den årlige meldingen om Fondet. Det er normalt ikke et sted for store krumspring eller variasjoner. Men, aldri før har det vært viktigere å reflektere om fondet og geopolitikken.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/oljefondet/krigen-i-ukraina/jens-stoltenberg/trump-og-investorstaten-norge/2-1-1782510
Publisert 25. februar 2025
