Vekstmotorene bremser opp – en klar vekker for politisk handling

I det vi går inn i 2026, står norsk økonomi i et nytt landskap. Etter flere tiår med høy vekst og betydelige oljeinntekter er det stadig tydeligere at forutsetningene er i endring. Avtagende vekst, svak kronekurs, høy offentlig ressursbruk og økende andel av befolkningen utenfor arbeidslivet peker i samme retning.

Det er med andre ord liten grunn til å bagatellisere utfordringene.

Samtidig er det viktig å forstå hva disse tegnene faktisk forteller oss – og hva de ikke gjør.

Norge har over lang tid vært et særtilfelle blant ressursrike land. Ikke bare fordi vi har hatt store petroleumsinntekter, men fordi disse har gitt betydelige ringvirkninger i fastlandsøkonomien. Olje- og gassvirksomheten har bidratt til høy lønnsomhet, sterke eksportinntekter og solide statsfinanser, samtidig som den har trukket med seg leverandørindustri, teknologiutvikling og kompetansebygging i brede deler av økonomien.

Denne utviklingen har gitt oss et betydelig handlingsrom. Sammenlignet med mange andre ressursrike land har Norge lykkes med å omsette naturressurser til varig verdiskaping og økonomisk stabilitet. Men denne fasen er i ferd med å ebbe ut. Produksjonen på sokkelen flater gradvis ut, og mye av den ekstra drahjelpen fra oljevirksomheten er allerede tatt ut.

Perioden med sterk økonomisk vekst falt sammen med et annet strukturelt skifte i Norge, en kraftig økning i arbeidsstyrken. Da oljealderen tok til, kom også kvinner i stort omfang inn i arbeidslivet. Denne kombinasjonen, høy etterspørsel etter arbeidskraft og et raskt voksende arbeidstilbud, ga økonomien et kraftig løft og bidro til både høy sysselsetting og sterk vekst.

I dag er bildet endret. Veksten i arbeidsstyrken har avtatt, mens andelen som står utenfor arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller uførhet har økt. Samtidig har offentlig sektor lagt beslag på en stadig større del av arbeidskraften. Dette reduserer tilgangen på produktiv arbeidskraft og svekker en sentral drivkraft i økonomien.

En vedvarende svak krone gjør det dessuten mindre attraktivt for høyt kvalifisert utenlandsk arbeidskraft å arbeide i Norge, i tydelig kontrast til situasjonen under oljeboomen.

Gamle styrker kan ikke lenger tas for gitt

Det er i dette landskapet produktivitet har fått en stadig mer fremtredende plass i den offentlige debatten. Når veksten i arbeidsstyrken avtar og kapitaltilførselen ikke lenger øker like raskt, blir produktivitet den viktigste kilden til videre fremgang. Dette er viktige mekanismer, noe Martin Bech Holte også har understreket i sine bestselgende bøker.

Samtidig er produktivitet et krevende mål. Det måles indirekte, påvirkes av næringsstruktur og institusjonelle forhold, og revideres over tid. I en økonomi som i økende grad består av tjenester og offentlig virksomhet, blir dette særlig tydelig.

Når produktivitet brukes som hovedindikator for økonomisk tilstand, risikerer vi å tillegge tallene en presisjon de ikke har. Når også nivå, vekst og måleusikkerhet blandes sammen, blir det lite treffsikkert for hvordan norsk økonomi faktisk utvikler seg, noe Martin Blomhoff Holm har påpekt i DN.

Det vi ser i dag, er ikke et dramatisk fall i produktivitetsnivået, men en gradvis avtagende forbedringstakt i en økonomi som er blitt mer tjenesteintensiv og offentlig, som i mindre grad drives av oljeboomen, og som ikke lenger mobiliserer arbeidskraften like effektivt som før.

Utfordringen fremover handler derfor mindre om å «fikse» produktiviteten isolert sett, og mer om hvordan vi utformer rammevilkårene for økt verdiskaping.

Skattesystemet, trygdeordningene og reguleringene i arbeidsmarkedet påvirker hvor attraktivt det er å arbeide og investere. Når disse ikke trekker i samme retning, svekkes verdiskapingen og dermed grunnlaget for offentlige inntekter. Skal flere stå i jobb og flere virksomheter velge å etablere og vokse her, må det være lønnsomt og forutsigbart å gjøre nettopp det.

Det forutsetter at politiske beslutningstagere erkjenner utfordringene og handler deretter, fremfor å bagatellisere dem eller skyve dem foran seg. Debatten bør ikke låses til hva produktivitetsveksten er eller ikke er, men til hvilke valg som faktisk må tas for å styrke økonomiens bærekraft på lengre sikt.

I den sammenhengen er det også verdt å minne om hva handlingsregelen opprinnelig var ment å gjøre: å omsette midlertidige oljeinntekter til varig verdiskaping. I dag brukes imidlertid en stadig større del av handlingsrommet til å dekke løpende offentlige utgifter. Når oljepenger i økende grad går til drift fremfor investeringer, svekkes også forutsetningene for langsiktig vekst og omstilling.

Norge er fortsatt et rikt land. Men overgangen fra en oljeøkonomi til en mer normal økonomi innebærer at gamle styrker ikke lenger kan tas for gitt. Skal vi sikre varig velferd også i årene som kommer, må vi forstå kompleksiteten i hva som faktisk har drevet veksten, og hva som nå er i ferd med å endre seg.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/okonomi/makrookonomi/omstilling/vekstmotorene-bremser-opp-en-klar-vekker-for-politisk-handling/2-1-1921489