Kan en handelskrig føre til noe godt?

Begrepet handelskrig bringer ofte tankene til moderne tollbarrierer eller langvarige politiske blokader, som USAs boikott av Cuba. Men historien har eksempler som er langt mer nyanserte. Mellom 1921 og 1923 utspilte det seg en intens, men i dag nesten glemt, handelskrig mellom Norge og Portugal om klippfisk og portvin.

I begynnelsen av 1900-tallet utviklet Portugal seg til å bli Norges viktigste marked for klippfisk, og Norge ble en betydelig importør av portvin. 14. september 1921 vedtok Stortinget etter råd fra en folkeavstemning å forby salg av alkohol sterkere enn 14 prosent, og å regulere salg av lovlig importert vin gjennom det nye Vinmonopolet. Dette reagerte Portugal sterkt på. Portvin inneholdt nemlig 16,5 prosent alkohol. Portugal svarte med å heve importtollen på klippfisk til 500 prosent. Handelskrigen var i gang.

Også Frankrike og Spania reagerte. Frankrike klarte i forhandlinger å heve alkoholgrensen fra planlagte 12 til 14 prosent slik vin fra Bordeaux slapp gjennom. Dessuten fikk de en importkvote på 400.000 liter sterke varer, inkludert Cognac til «medisinsk formål».  Da kunne en nordmann gå på apoteket med resept i hånden og få en flaske Cognac for «sår hals» eller hva det skulle være. Spania fikk også til en avtale med en importkvote, men konflikten mellom Norge og Portugal var låst. Store næringsinteresser var involvert.

Symmetri som nøkkel til løsning

Selv om situasjonen virket fastlåst, endte den 19 måneder lange konflikten med et utfall som gagnet begge parter. Stortinget vedtok en importkvote på 800.000 liter sterkvin fra Portugal. Til gjenytelse satte Portugal ned importtollen på norsk klippfisk.

Klippfisk-krigen er et eksempel på hva vi kaller symmetrisk gjenoppretting. Dette skjer når de involverte partene er relativt likeverdige i makt og betydning. Eksport av klippfisk var en bærebjelke i norsk økonomi, akkurat som portvin var det for Portugal. Fordi begge parter hadde like mye å tape, ble de tvunget til å finne kompromisser fremfor å diktere vilkår.

Dette står i skarp kontrast til asymmetrisk gjenoppretting, hvor en stormakt bruker sin dominans til å tvinge gjennom en løsning som kun gagner dem selv.

Gjennom denne symmetriske maktbalansen fant landene en vei tilbake som faktisk styrket handelen. Portugal sikret seg en fast kvote for sterkvin i Norge, noe som gjorde portvin så populært her hjemme at Norge i 1939 var det landet i verden som drakk mest portvin per innbygger. Til gjengjeld fikk Norge preferanser i det portugisiske markedet, med en garanti om at minst 40 prosent av all klippfisk skulle komme fra norske fiskere.

Denne formen for vellykket gjenoppretting etter en handelskrig er sjelden. Vi ser ofte permanent frikobling, slik som mellom USA og Cuba, eller gjenoppretting via tredjepart, der selskaper bruker kreative omveier gjennom andre land for å omgå tollmurer. Det unike med den norsk-portugisiske modellen var at partene valgte å reparere etablerte forsyningskjeder.

Næringslivets usynlige diplomati

En avgjørende innsikt er at næringslivet så vel som politikerne kan spille en viktig rolle under handelskrig. I gjenopprettingen av forsyningskjedene etter handelskrigen var diplomatiet fra de to statene til stede, men i begynnelsen i påfallende liten grad og da gjennom konsulatene. Bransjeorganisasjonene, handelshusene og importørene på både norsk og portugisisk side tok ansvar.

Lisboaavtalen av 1929, den første store avtalen som regulerte klippfiskeksporten, er et typisk eksempel på næringslivsdiplomati med en avtale inngått mellom foreninger for eksportører, transportører, importører og agenter. Den andre store avtalen, Handelsavtalen av 1934, var en utvidelse av den første og ble gjort mellom regjeringene.

Forståelsen av maktbalansen og styrken i de eksisterende verdikjedene har stor betydning for om en handelskrig ender i totalt sammenbrudd eller en ny, fruktbar markedssituasjon.