Spis de rike

Jean-Jacques Rousseau skal ha advart: «Når folket ikke lenger har noe mer å spise, vil de ete de rike.» De rikes posisjon er selvsagt privilegert, men den er også skjør. Store ulikheter skaper grobunn for sosiale spenninger. Historien er full av tilfeller der folkelig harme har ført til at beskyttelsen for de rike forsvinner og erstattes av opprør, ran og vold.

Vi må derfor spørre: Hvorfor aksepterer samfunnet de veldig rike? Hvilken samfunnskontrakt er det som egentlig gjelder?

I boken As Gods Among Men: A History of the Rich in the West (2024) gir den italienske historikeren Guido Alfani en rekke interessante svar. Gjennom en systematisk analyse undersøker han hvordan rikdom i Vesten er blitt akkumulert gjennom tusen år, hvilke roller de virkelig rike har inntatt, og hvordan samfunnet over tid har kunnet tolerere ekstreme forskjeller.

Alfani beskriver tre hovedveier til rikdom. Den eldste er arv og adel, ofte knyttet til store landeiendommer (Bourbon, Habsburg). Med økt handel og industrialisering vokste entreprenørskap og innovasjon frem som en annen dominerende vei til formuer (Fugger, Rockefeller, Gates og Musk). Den tredje veien er knyttet til finans, utlån og bankvirksomhet (Medici, Rothschild og J.P. Morgan).

Disse kildene til rikdom har hatt ulik status. Arv og adel har tradisjonelt hatt høyest rang. Etter hvert økte også respekten for de som utviste skaperkraft. Rikdom skapt av finans har derimot nesten alltid vært preget av lav prestisje og stor mistro. Det henger sammen med en tradisjonell moralsk fordømmelse av renter og åger, men også ideer om spekulasjon uten reell verdiskaping.

Kontrakten

Historisk sett har de rike inntatt ulike roller. En tradisjonell funksjon har vært å fungere som en nødreserve. Når samfunnet var rammet av kriser, sykdom eller krig, var det en forventning om at de rike bidro. Slike bidrag i nød ga legitimitet i normale tider.

En annen rolle var mer religiøst og moralsk motivert. De rike ga store bidrag til kirker og kloster, men også sykehus og fattighus. Slik kjøpte de seg en slags syndsforlatelse, mens de fattigste fikk hjelp og kirkens posisjon ble forsterket.

Fra renessansen vokste det frem en tredje rolle: beskyttere av kunst, arkitektur og vitenskap. Ideen om å bidra til magnificenza – prakt og storslåtthet. Så lenge de rike kunne pynte byen og gjøre den storslått, kunne rikdommen aksepteres. Den lokale forankringen og tilknytningen var her avgjørende.

Det har likevel alltid eksistert en iboende spenning. I tidlig middelalder ble rikdom sett på som moralsk forkastelig. Religion og morallære tilsa at formue ikke skulle akkumuleres. Responsen var derfor ofte fordømmelse eller forvisning. Siden har samfunn i større grad sett verdien av investeringer, økonomisk aktivitet og «trickle down» effekter. De rike har likevel blitt ansett som en trussel. De kunne kjøpe seg makt og innflytelse, og kunne se seg selv som ubundet av fellesskapets normer. Boktittelen peker på nettopp dette. De rike kan komme til å se seg selv som nærmest guddommelige, det vil si at ingen lov gjelder for dem, at de står utenfor loven, eller at de selv er loven. 

Alfanis argument er at samfunn kun aksepterer stor rikdom dersom det finnes en «kontrakt». Kjerneelementet i denne har vært at de rike må stille opp i krisetider, styrke samholdet og bidra til kulturell utvikling til allmenn nytte. De rike må altså vise at de ikke er – eller tror de er – guder som står utenfor samfunnet. Samtidig, kan vi legge til, historien viser også at evnen til revolusjon er begrenset, og at folk kan finne seg i veldig mye, inntil de plutselig forstår at verden kan være annerledes.

Gjelder dette også mellom land?

Boken handler om forholdet mellom individer og samfunn, men er den samme logikken også gyldig i forholdet mellom land?

Rettferdighetsfilosofen John Rawls var skeptisk, han la vekt på plikten til å redusere ulikhet innad i land, men satte mindre strenge krav til omfordeling på tvers av land. Men mange land har likevel sett det som en forpliktelse å bidra til å avhjelpe kriser, bidra til global utjevning og finansiere globale fellesutfordringer.

Tall fra OECD viser at denne viljen til å bidra svekkes mange steder. Norge og Luxembourg er de eneste som gir mer enn én prosent av BNI i bistand. Bare fire land møter FNs mål om 0,7 prosent. Trenden er klart nedadgående, og flere store giverland har varslet ytterligere kutt. Dersom rike land slutter å avhjelpe kriser, eller slutter å bidra til fred, reduksjon av fattigdom, global helse eller klima, kan toleransen for de rike landene forvitre.

Norge er i løpet av en generasjon blitt ett av verdens rikeste land – og den nye kilden til vår rikdom er primært finans. Investorstaten har allerede opplevd press for økte bidrag på ulike områder, som Ukraina. Rousseau advarte oss om at de fete kan bli spist. Historien har vist at det forplikter å være rik – enten du er et individ eller et land. Rikdom beskytter heller ikke seg selv. De som er veldig rike er avhengig av andres aksept og beskyttelse.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/rikdom/ulikhet/jean-jacques-rousseau/spis-de-rike/2-1-1955026