Investorstaten trenger også diplomati

Da Norge fikk sitt første utenriksdepartement i 1905, var doktrinen klar: «Vi vil ingen udenrigspolitik have». Slik lød formuleringen som vår første utenriksminister Løvland gjorde til sin. Nøytralitet og tilbakeholdenhet var strategien til en liten stat.

De siste tredve årene har Norge gjennomgått en stille revolusjon. Vi er blitt en investorstat. Fremtidig norsk velferd avhenger ikke kun av oljeprisen, men i økende grad av avkastningen i finansmarkedene.

Mantraet rundt fondet har likevel vært som hos Løvland. Fondet er et langsiktig finansielt fond, forvaltet etter finansielle prinsipper. Det er ikke, og bør ikke være, et instrument for utenrikspolitikken. Den distinksjonen er avgjørende og må forsvares. Spesielt i en tid der mange land eksperimenterer med bruk av nye geoøkonomiske virkemidler.

Samtidig er det illusorisk å tro at Norge kan være en av verdens største investorer og samtidig fremstå som en nøytral aktør uten interesser. Fondet er Norges ressurs og vår forpliktelse. I en mer transaksjonsdrevet verden kan vi heller ikke utelukke at det kan bli et forhandlingskort og til og med en sikkerhetsgaranti.

Det siste året har vist at grensegangen kan være krevende. Gaza-saken og Caterpillar-uttrekkingen viste at norske politiske holdninger påvirker fondet. Presset kom innenfra, men utløste også sterke reaksjoner utenfra. Begge disse sakene har sine særtrekk, men illustrer en generell spenning. I den nye Fondsmeldingen understreker Finansdepartementet at vi ikke kan ta for gitt at omverdenen skiller skarpt mellom norsk utenrikspolitikk og fondet som finansiell investor. Både Sentralbanksjefen og Ekspertrådet har tidligere fremhevet det samme.

Geopolitikk og geoøkonomi fortrenger globalisering. Handel og investeringer er blitt sikkerhetspolitikk. Kapital er maktpolitikk. Samtidig, Ukraina og Midtøsten minner oss om at klassisk sikkerhetspolitikk ikke er avleggs. Truslene legger seg i stedet oppå hverandre.

Snarere enn å spørre om fondet skal være utenrikspolitikk, bør vi derfor spørre: hvilken utenrikstjeneste trenger en investorstat?

UD er bygget for en annen tid

Utenriksdepartementet (UD), som norsk forvaltning for øvrig er på mange måter bygget for en annen tid. Strukturene og selvforståelsen var formet av stabile allianser, men også betydelig bistand og vekt på multilaterale institusjoner.

Stortinget har satt i gang granskning av UD med utgangspunkt i Epstein-saken. Den handler om kultur og prosedyrer, men i noe grad også strategisk retning. Granskningen vil tidsmessig belyse store deler av en periode preget av engasjementspolitikk. Kanskje vil utredningen i noe grad til og med markere slutten på en historisk fase. En slutt markerer også starten på noe nytt.

 Vi vil uansett ha behov for et godt UD også fremover. Utenrikspolitikken må reflektere at Norge er blitt en investorstat med høy internasjonal synlighet og profil.

Hvilke mulige roller kan så UD spille?

Uansett ambisjonsnivå må UD håndtere de utenrikspolitiske følgene av at Norge er en stor investor. Når fondet trekker seg ut, når en fremmed regjering protesterer, når en konflikt kobler norske investeringer til norsk politikk, så vil den havne på UDs bord. Det gjelder også de folkerettslige sidene, og spørsmål om skatt, investorbeskyttelse og traktatforpliktelser.

UDs uteapparat kan også i større grad brukes til å følge politisk og regulatorisk utvikling der spillereglene for kapitalmarkeder og investorbeskyttelse utformes. Fondet selv har sett behovet for dette, og har økt innsatsen med å påvirke selve rammene for markedsplassen, for eksempel har Fondet gitt innspill til Kommisjonen om EUs planer om en kapitalmarkedsunion.

Det er også mulig å tenke enda mer ambisiøst. I et tenkt scenario kan UD være en klok strategisk partner, informant og premissleverandør knyttet til håndtering av relevant geopolitisk risiko. UD har betydelig generell kompetanse. Finansdepartementet og UD har de siste årene styrket dialogen, men det er en lang vei å gå. Det er også risikabelt. Jo tettere UD kobles på fondets disposisjoner, desto vanskeligere blir det å opprettholde skillet mellom staten som politisk aktør og fondet som finansiell investor.

Uansett hvilken rolle UD bør, vil eller kan ha, vil det kreve at utenrikstjenesten styrker kompetansen i økonomi, finans og regulering. Målbildet må være klart: fondet er ikke utenrikspolitikk eller et utenrikspolitisk instrument. UD må også synliggjøre eventuell merverdi de kan bringe. En grunnleggende forutsetning vil være at det finnes tillit. Her kolliderer kulturene i forvaltningen. UDs løsning på problemer er ofte å gi tilskudd, mens Finansdepartementet er svært stolt av å ha en kultur der man sier «nei» før man sier «hei».

I 1905 var doktrinen å unngå utenrikspolitikk. Det var kanskje klokt for en svak stat. I 2026 er vi ikke svake. Vi er en investorstat i en geopolitisk brytningstid. Investorstaten trenger også diplomati. For at fondet ikke skal bli utenrikspolitikk, må utenrikspolitikken være særlig god.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/kronikk/oljefondet/utenrikspolitikk/sikkerhetspolitikk/investorstaten-trenger-ogsa-diplomati/2-1-1975123