Da Nick Sitter kom til BI i 2000, var han en kommende stjerne innen regulering av energisektoren og demokrati i Øst-Europa. I dag er han mer kjent som ekspert på internasjonal politisk økonomi og terrorisme.
Fagprofil: Professor Nick Sitter
Da Nick Sitter kom til BI i 2000, var han en kommende stjerne innen regulering av energisektoren og demokrati i Øst-Europa. I dag er han mer kjent som ekspert på internasjonal politisk økonomi og terrorisme.
Tekst: Morten Ståle Nilsen
Du vokste opp over hele Skandinavia?
Det stemmer. En av foreldrene mine jobbet for Utenriksdepartementet. Jeg begynte på barneskolen i Danmark, avsluttet grunnskolen i Norge og gikk på internasjonal videregående skole i Sverige. Jeg hadde tenkt å studere i enten Danmark eller Norge, men så klarte jeg å samle sammen akkurat nok poeng til å komme inn på London School of Economics and Political Science (LSE).
Hadde du lyst til å bli akademiker da du var barn?
Ikke egentlig. Ved siden av språk var de beste skolefagene mine matematikk og historie. Da hadde jeg to muligheter: statsvitenskap, historie og økonomi, eller matematikk og fysikk. Jeg valgte det første og er glad for det.
Fortell oss om tiden på LSE.
Jeg skrev masteroppgave om den økonomiske og monetære union i Europa. Jeg leverte den inn i september 1991, mens forhandlingene fortsatt pågikk. Likevel visste jeg at det ikke var dette jeg egentlig hadde lyst til å drive med. Det var på denne tiden at Sovjetunionen brøt sammen, Berlin muren falt, og Øst-Europa eksploderte. Den monetære unionen var vel og bra, men de større nyhetene i tiden var langt mer spennende. Etter hvert tok jeg doktorgraden på utviklingen av systemet med konkurrerende partier i det post-kommunistiske østlige Sentral-Europa. Jeg ville finne ut hvordan vi kunne bruke det vi visste om stater og markeder og demokrati i Vest-Europa til å analysere det som skjedde i Øst-Europe. Jeg var interessert i integrasjon.
Og hva fant du ut?
Hovedtesen min var at de tidligere kommunistene, eller folk på venstresiden, ønsket å tilpasse seg den sosialdemokratiske og vesteuropeiske politikken og markedene med en gang, akkurat som de mer liberale på høyresiden. Den konservative gruppen, derimot, så bakover til 1930-tallet. Jeg hadde et ønske om å forstå hvordan folk på venstresiden og i sentrum endte opp som markedsliberalere, mens de på høyresiden ble markedsskeptikere. Da jeg gjorde ferdig doktorgraden min i 1999, hadde vi vært gjennom en periode med optimisme – Clinton, Blair, stabil oljepris, Russland under Jeltsin, «The End of History» av Francis Fukuyama.
Og så gikk det nedover med optimismen?
Ser man til 9. september 2001 som et symbolsk endepunkt for den tiden, ja. En eller annen har sagt at historien ikke har et navn på perioden mellom 1989 og slutten på 1990-tallet, men at det ikke spiller noen rolle nå, siden den tiden er forbi!
Hva har fremveksten av nasjonalisme i Øst-Europa betydd for EU?
Jeg er for tiden med i et nytt forskningsprosjekt ved LSE, der vi forsøker å finne ut mer om hvordan EU håndterer forskjellige kriser. Og det fins flere av dem. Det vi kaller demokratisk tilbakefall – fremvekst av politisk populisme, nasjonalisme og angrep på konstitusjonalisme og rettssikkerhet – kan bli et problem.
Da det bare gjaldt Ungarn, var det unikt. Men da noe liknende skjedde i Polen, begynte man å ane et mønster. Hva skjer når enkelte nasjoner begynner å fjerne seg fra EUs kjerneverdier, blant annet viljen til å ha et åpent marked – verktøyet for å sikre demokrati, velferd og trygghet? Hvor hardt kan EU presse på for å holde styr på medlemsstatene? De må være forsiktig og ikke kaste ut barnet med badevannet. Ingen ønsker å skyve Bulgaria, Romania, Ungarn, Kroatia eller Polen inn i Vladimir Putins åpne armer.
Det minner oss om et av de andre forskningsområdene dine.
Ja, energipolitikk, Russland og EU. Jeg tror EU er svært klar over at Putin er på jakt etter allierte, og at energi er et av våpnene hans i denne kampen. Å holde EU sammen er en hårfin balansegang, og jeg synes at Angela Merkel, med sin bagasje fra den kalde krigen, er veldig flink til å se hvordan unionen bør håndtere disse spørsmålene.
Hvordan ble du interessert i energipolitikk?
Jeg fikk jobb i et lite konsulentfirma i 1994, mens jeg jobbet med doktorgraden. Logikken var omtrent sånn: “Jaså, du kommer fra Norge. Da vet du nok en del om olje og gass.” Det gjorde jeg egentlig ikke, men jeg ville gjerne lære. Her var også tidspunkt heldig. Det var interessante tider i energisektoren. EU-kommisjonen var i ferd med å utarbeide sine forslag for å bryte opp monopolene.
Og dette var interessant nok til at energipolitikk og regulering ble ditt viktigste forskningsområde i årene som fulgte.
Ja, og det var det jeg kunne om en ganske “nerdete” sektor – i krysningen mellom offentlig og privat sektor – som så gjorde at jeg fikk jobb på BI, da Kjell Eliassen startet et stort forskningsprosjekt om telekommunikasjon. Jeg rablet ned et par ord om deregulering av telekom-industrien på en serviett mens vi spiste lunsj på en pub i London, og etterpå skrev jeg et kapittel om det med hjelp fra en venn som faktisk visste noe om akkurat det feltet. Det ble inngangsbilletten min: Det jeg visste om regulering, spesielt i markeder som hadde vært monopolisert etter andre verdenskrig, men som nå var modne for liberalisering som en følge av teknologi, nytenkning innen økonomisk teori og politiske endringer.