Hva regjeringen snakker om når den sier ‘sirkulær økonomi’

“Ressursgrunnlaget er under et for stort press" erklærte klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) da regjeringen lanserte sin strategi for sirkulær økonomi før sommeren.

En sommer preget av tørke, flom og branner har understreket at det haster å endre kurs. Skal vi unngå katastrofale klimaendringer, må utslipp og press på naturen reduseres kraftig det neste tiåret, slår IPCC fast i sin siste rapport. FN-sjefen har erklært ‘kode rød’ for menneskeheten. Overgangen fra en lineær til en sirkulær økonomi er i så måte helt avgjørende og en strategi for å oppnå dette er et viktig første skritt.

Som tidligere beskrevet i denne serien, handler sirkulær økonomi om å få knappe naturressurser til å vare så lenge som mulig. På den måten reduseres både avfall og behovet for uttak av nye naturressurser til et minimum. Dessuten vil en overgang til sirkulær økonomi bidra til å nå klimamål, ettersom mye av dagens utslipp er knyttet til uttak og prosessering av råvarer.

”Sirkulær økonomi er noe grunnleggende fornuftig (...) Det er common sense," slo Rotevatn fast under lanseringen i Herøya industripark.

Det er altså bred enighet om at økonomien må bli mer sirkulær, men hva er det egentlig regjeringen snakker om når de sier sirkulær økonomi?

Vinn-vinn uten svinn?

Grovt skissert finnes det tre fortellinger om hva en sirkulær økonomi vil oppnå. Delvis representerer de konkurrerende (men ikke motstridende) fortellinger om morgendagens økonomi. Ofte kombineres elementer fra flere av disse fortellingene. 

Først kommer fortellingen om planetens tålegrenser: sirkulær økonomi skal hjelpe oss å begrense vårt økologiske fotavtrykk slik at vi reduserer belastningen på globale økosystemer. Særlig tap av biologisk mangfold og ubalanse i fosfor -og nitrogen syklusene regnes som kritiske, akselererende globale miljøproblemer.

Dernest har vi klimafortellingen. Her ligger fokuset på målsetningene om nasjonale utslippskutt under Parisavtalen. Sirkulære løsninger skal bidra til å redusere utslipp. Strategien slår fast at “ein meir ressurseffetiv og sirkulær økonomi er naudsynt dersom vi skal nå dei klima, miljø- og berekraftsmåla vi har forplikta oss til.”

Denne fortellingen er full av paradokser. Hvis man bare ser på nasjonale utslipp kan det fort se ut som det er bedre å bygge nytt med betong fra Kina, enn å rehabilitere med kortreist norsk treverk. Men klimagassene kjenner ingen landegrenser. Det er de totale utslippene som teller.

Til sist har vi den økonomiske fortellingen om grønn industri og styrket konkurransekraft. Disse argumentene dominerer ofte diskusjonen om sirkulær økonomi, og vektlegger mulighetene for nye næringer, mer verdiskapning og økt sysselsetting.

Tar vi alle tre i betraktning er sirkulær økonomi en historie om vinn-vinn-vinn; for Norge, verdens natur og fremtidige generasjoner. Det skal redusere belastningen på naturen, kutte nasjonale klimagassutslipp, samtidig som den sørger for økt konkurransekraft og ‘grønn vekst’.

Den norske strategien for sirkulær økonomi benytter altså alle tre fortellingene når den slår fast at sirkulær økonomi skal “bidra til å nå vedtekne klima- og miljømål og FNs berekraftsmål og samtidig bidra til verdiskaping, langsiktig konkurranseevne og sosial rettferd i omstillinga”. Men hvilke av disse fortellingene ønsker regjeringen å fremheve?

Det økonomiske narrativet står sentralt i regjeringens strategi. Der “naturressurs(ar)” kun nevnes 17 steder og naturressursgrunnlaget én gang, er “næringsliv(et)” nevnt hele 70 ganger, “marknad(en)” 128 og “vekst(en)” 33 ganger.

Skal vi tro meldingen handler sirkulær økonomi om å bli “effektiv” (nevnt 112 ganger) ved å forbedre Norges “konkurransekraft”, “-evne” og “-fortrinn” (nevnt totalt 36 ganger). “Lønnsam(e/t)” nevnes 28 ganger og regjeringen slår tidlig fast at en sirkulær økonomi “vil ikkje lykkast om han ikkje blir lønnsam for produsentar og for forbrukarar.”

Manglende mål, vaklende vilje

Til tross for at “mål” nevnes hele 234 ganger - stort sett med referanse til EUs handlingsplan - peker ikke strategien ut noen entydig retning for økonomien.

Strategien makter ikke å forene selvmotsigelsen som ligger i at “Noreg skal være eit føregangsland i utviklinga av ein grøn, sirkulær økonomi,” samtidig som at den “deler EUs høge ambisjonsnivå og ser ikkje grunn til å lage eigne mål”. Det er gjennomgående for meldingen at den skal leve opp til våre forpliktelser, uten å gå lengre enn våre naboland i frykt for å gå på bekostning av konkurransevilkårene for norsk industri og eksport. Dette er lite ambisiøst på norsk industri og næringslivs vegne.

Mangelen på tydelig prioritering gjør at meldingen ikke makter å tenke nytt om hva slags mål vi setter for økonomisk politikk og utvikling, som for eksempel å bli et avfallsfritt samfunn innen 2050. Dette er en del av missions-tankegangen, fremhevet av flere økonomer, deriblant Mariana Mazzucato. 

I likhet med EUs strategi, ønsker regjeringen seg “eit samfunn der økonomisk vekst kan skje utan auka bruk av ressursar”. Veksten skal skje “innenfor planetens tålegrenser”, men det er ikke åpenbart hva regjeringen vil prioritere dersom disse to målene motsetter hverandre.

Meldingen viser ikke tilstrekkelig handlingsvilje til å få ned det økologiske fotavtrykket. Der nederlenderne for eksempel setter seg mål om å halvere forbruket av primærråvarer, har den norske meldingen kun mål om å doble bruken av sekundære råvarer - og sier lite om hva som skal reduseres.

En mer fremoverlent tilnærming ville vært å sette prosentmål, for eksempel for andelen gjenbruk av totale antall tonn ressurser i omløp i økonomien årlig, som skal nås innen et gitt år, etter modell av Circularity Gap Report. Dette ville gjort det mulig å spore progresjonen mot en mer sirkulær økonomi, samtidig som at politikerne kan måles på oppnåelsen av dette

I en tid hvor verdens skoger står i brann og det haster å omstille norsk økonomi, så fremstår budskapet “følg med hva som skjer i EU” en lite ambisiøs marsjordre fra regjeringen.

Kronikken ble først publisert i Morgenbladet mandag 23.august 2021.